Les Elisa sin historie her.
–Jeg ser ut som en julenisse, kniser Elisa Coerdt når hun tar på seg den store, hvite kappen foran speilet.
Albaen, som klesdrakten kalles, skal signalisere til menigheten at 12-åringen har en viktig rolle under dagens gudstjeneste. Der skal hun være både med-liturg og hjelpe til ved nattverdutdelingen.
–Nei da, du er kjempefin, og hvis du blir prest kommer jeg i ordinasjonen din, sier sjømannsprest Hilde Barsnes.
–Ja, det hadde vært fint, for prest skal jeg bli, svarer Elisa.
Elisa og sjømannspresten befinner seg på prestekontoret hvor de sammen gjør seg klare til gudstjeneste.
–Når vi lager gudstjeneste sammen, blir den bedre for alle. Både for dem som har oppgaver og dem som deltar fra kirkebenken. Gudstjenesten blir «vår» og ikke «min», sier Barsnes.
Elisa er ikke den eneste som får lov til å bidra, fem andre barn og en håndfull voksne frivillige er i sving denne søndagen. Timen før kirkeklokkene ringer instruerer og koordinerer Barsnes både ferske og erfarne, store og små hjelpere. Tålmodig forklarer hun gangen i gudstjenesten, og når de skal gjøre oppgavene de har fått tildelt.
–Det hadde vært 100 ganger enklere å gjennomføre gudstjenesten alene, men da hadde den også blitt 100 ganger dårligere. Alle liker jo å bli sett og å delta, og vi etterstreber å involvere både barn og voksne i det de liker og er gode på, sier sjømannspresten.
12-åringen Elisa stortrives som medhjelper. Hun har ikke gått glipp av en eneste gudstjeneste siden hun begynte som «presteassistent» for halvannet år siden.
–Jeg gleder meg alltid til dette, og nei, jeg blir ikke nervøs. Det er bare gøy. Jeg tror jeg vil trives veldig godt som prest, sier Elisa idet hun fester mikrofonen på den litt for store albaen sin.
Barnes finner frem sin egen alba, mens Elisa holder stolaen, det brede båndet som henges rundt nakken.
–Har grønnfargen noe med dåpen å gjøre? spør 12-åringen nysgjerrig.
–Nei, det har noe med årstiden vi er inne i, svarer Barsnes.
Elisa synes hun lærer mye av å hjelpe til under nattverden.
–Jeg vet at brødet er Jesus sin kropp og at vinen er blodet hans, så derfor er vel egentlig nattverden et tilbud til folk om å ta imot Jesus, sier hun.
Kirkeklokkene slår. De to hvitkledde «damene» gjør seg klare til å gå inn i kirkerommet. Etter summingen å dømme, høres det ut som at det er fullt.
Elisa venter tålmodig på en stol langs veggen mens de andre hjelperne bidrar under gudstjenesten. Endelig blir det tid for nattverd og Elisas tur. Høytidelig går hun opp bak alteret sammen med sjømannspresten.
«Du er vårt håp», starter hun og forteller om hvordan Jesus samlet menigheten som sin familie til nattverden. Deretter inviteres alle til å be «Vår Far» før Elisa og sjømannspresten, fører brødet og vinen frem foran alteret. En lang rekke av barn og voksne formes nedover midtgangen i kirkerommet.
–Nattverden er et sted hvor vi kan ta imot gode gaver Gud vil gi oss. Den er for alle som vandrer på troens vei, uansett hvordan vi har det eller føler oss. Samtidig tror jeg noen opplever at veien til nattverdbordet kan bli lang, og da kan et barn være med å vise veien. Gjennom barnet forkynner vi, uten ord, at nattverden er et sted for alle, sier Barsnes.
Etter gudstjenesten følger menigheten kaffelukten en trapp ned og ut i Berlin-kirkens vakre bakhage. Sjømannsprest Hilde Barsnes takker medhjelperne, store og små, for deres bidrag før alle går hvert til sitt.
Elisa er en av mange barn og unge som har knyttet bånd til Sjømannskirken verden over. Med ditt bidrag kan vi fortsette å være et hjem ute for hele familien.
Les flere historier fra mennesker som har funnet et hjem ute.