Historien tilSjømannskirken i Antwerpen

Da første verdenskrig brøt ut havnet Antwerpen med sin strategiske beliggenhet midt i konflikten, og både norske og andre skip forsvant fra havnen. Sjømannspresten befant seg i Norge ved krigens utbrudd, uten mulighet til å returnere til kirken. I stedet ble kirken gjennom krigsårene drevet av kaptein Chr. Flørnæs, som hadde slått seg ned i Antwerpen som skipsmegler. Flørnæs holdt både gudstjenester og fungerte som kirkens vaktmester.

En episode som utspant seg i disse årene var da tyske soldater kom for å beslaglegge kirkeklokken. Siden den var av metall, kunne den smeltes om og brukes til krigsmateriell. Men Fru kaptein Flørnæs ga da klar beskjed: «Ja tar dere den klokken da får dere krig med Norge også» (gjenfortalt i Bud & Hilsen nr. 11–12/1965). De tyske soldatene bestemte seg for at klokken ikke var verdt bryet, og den fikk henge i fred.  

I mellomkrigstiden tok den skandinaviske skipsfarten på Antwerpen seg betydelig opp. Mens det i 1912 hadde ankommet rundt 300 norske skip, hadde antallet steget til over 800 i 1937.

Men 1920-årenes vanskelige økonomiske forhold rammet også norske sjøfolk. Høsten 1926 gikk over 400 arbeidsledige norske rundt i Antwerpens gater, og drukkenskapen og kriminaliteten bredte om seg. En beretning i boken Gullfisk og haier fra 1929 skrevet av Carl Huitfeldt antyder hvordan det stod til: I løpet av fire år i 1920-årene døde hele 49 nordmenn i byen, hvorav 20 var druknet i havnene. I 1927 viste også statistikkene over utenlandske fanger i fengselet at det var Norge som hadde flest arresterte. Huitfeldt mente også at nordmenn ofte ble et lett bytte for kyniske svindlere som livnærte seg av sjøfolkene:

«Det er en kjensgjerning at de skandinaviske, og ikke minst de norske sjømenn, utgjør den vesentligste del av den kontingent som i Antwerpen blir et bytte for utplyndringer i havnestrøkene.»

Sjømannsprestens sosiale oppgaver ble i denne perioden overveldende. Kirken førte en hard kamp for å beskytte sine landsmenn mot havnebyens problemer og farer. Da myndighetene i 1920-årene satte i gang en omfattende opprydding i havneområdene bedret situasjonen seg.

Da andre verdenskrig brøt ut, var det igjen en assistent som måtte holde kirken åpen. Denne gangen var det Harald Hansen. Han stengte av kirkebygget og innredet leseværelset til kapell. Her ble det avholdt gudstjenester gjennom alle krigsårene, og disse var godt besøkt. I krigens siste år ble Antwerpen rammet av et rakettregn. De tyske V-1 bombene, som var en forløper for moderne raketter, ble stilt inn mot Antwerpen etter at britiske mål ikke lenger var innenfor rekkevidde. En av disse bombene falt ned bare 25 meter fra kirken, som ble skadet.

Som følge av skadene måtte kirken pusses opp. Og for å utnytte lokalene bedre fant en det hensiktsmessig å snu hele kirken 180 grader. Dette ble også gjort, og i mai 1952 stod den nye kirken klar. Den var nå blitt en moderne sjømannskirke med adskilt leseværelse og kirkerom.

Etterkrigstiden har vært en tid med konstant utvikling og skiftende realiteter for sjømannskirken i Antwerpen. Skipsfartens storhetstid i 1950- og 1960-årene medførte rekordhøye besøkstall. I toppåret 1964 var det 1721 norske skipsanløp på Antwerpen, med 45 423 besøkende ved kirken.

I årene etter gikk imidlertid besøkstallene stadig nedover. Færre norske skip og kortere liggetid i havn, betydde at færre norske sjøfolk besøk i kirken. I 1970- og 1980-årene fant imidlertid en annen norsk yrkesgruppe veien til kirken – nemlig trailersjåførene. Og i årsrapporten fra 2000–2002 kan en lese følgende om denne utviklingen: «Kirka har i mange år vært trailerkirke nummer en. Her kommer sjåfører innom for å dusje, skifte til nytt tøy og samle nye krefter.»

I begynnelsen av 2000-årene hadde kirken et årlig besøk på nesten 20 000. Ti år senere hadde tidene igjen forandret seg. Med bare en liten fastboende gruppe nordmenn, liten skips- og trailertrafikk, og nesten ingen tilflytting er brukergrunnlaget per 2014 ikke det samme for «den norske katedral i Antwerpen».