Historien tilSjømannskirken i Bordeaux

Leseværelset ble et viktig samlingspunkt under første verdenskrig, ettersom Bordeaux fungerte som nødhavn for torpederte skip. Og også under den store depresjonen i begynnelsen av 1930-årene drev Sjømannskirkens folk et utstrakt hjelpearbeid rettet mot arbeidsledige norske sjømenn i havnebyen.

På begynnelsen av 1900-tallet vokste Bordeaux til å bli en av Frankrikes største havner, og også den norske skipsfarten hit økte. Mellom annet kom det inn norske båter som fraktet jordnøtter fra vestkysten av Afrika. Før Sjømannskirken etablerte seg i byen hadde Svenska Kyrkans mission drevet forkynningsarbeid rettet blant annet mot norske sjøfolk (de la ned arbeidet i 1900). Deretter hadde den norske forretningsmannen O.F. Harboe som var bosatt i Bordeaux i de første årene etter 1900 engasjert seg aktivt i forkynnelsesarbeidet, og samlet stadig norske sjøfolk til oppbyggelse om bord i skipene, til julefester i det engelske leseværelset i byen eller i sitt private hjem. Den skandinaviske hjælpeforening i Bordeaux stiftet av det skandinaviske innvandrermiljøet i byen støttet økonomisk opp om Harboes arbeid.

Våren 1909 etablerte Sjømannskirken seg i Bourdeaux. De første årene var driften underlagt sjømannskirken i Le Havre, og deretter Rouen fra 1912.

Det var assistent Anton Jæger som ble sendt ut som Sjømannskirkens første arbeider i Bordeaux – en oppgave han raskt oppfattet som litt av en utfordring. For det første kom en del av de norske skipene ikke en gang inn i havn. For det andre hadde mange av de norske skipene nesten bare utenlandsk mannskap. Og så var det problemet med de arbeidsledige sjømennene som gikk på fylla i byen, som Jæger også fortalte om til Bud & Hilsen nr. 18/1910: «Her har i sommer været forholdsvis en hel Del ledige Sjømænd iland, paa “Bisnessen”, som de siger, og blant disse flere forkomne, riktig “drivende Vrag”. Jeg vil nævne et Eksempel blant flere. Han var Nordmand. Stor af Vekst, næsten 3 Alen høi, bredskuldret og grovlemmet. Riktig en kjempekar hadde han engang været. Men nu var han omtrent ødelagt af Drik.»

Sykebesøk ble også en viktig del av Sjømannskirkens arbeid i byen, ettersom mange av de norske sjømennene som kom med last fra Afrika var blitt smittet av ulike sykdommer, blant annet malaria.

Under første verdenskrig ble Bordeaux en viktig nødhavn for torpederte mannskaper som kom inn fra kanalen og Biscaya. De overlevende havnet på sykehus eller ble gående i byen og søke nytt hyre, og for mange ble det en vanskelig tid. Sjømannskirken og konsulen gjorde hva de kunne for å hjelpe.

Også under de økonomiske krisetidene i begynnelsen av 1930-årene fikk sjømannskirkens ansatte mye å gjøre. De norske sjømennene som mønstret av i havnen hadde store vanskeligheter med å få seg ny hyre, og da den siste lønnen var oppbrukt ble nøden stor for mange. Sjømannskirken og det norske konsulatet samarbeidet om å gi nødhjelp til sjøfolkene. Gjennom innsamlede midler fra Norge kunne en servere middag på leseværelset to ganger i uken.

Sjømannskirken ble værende i Bordeaux fram til 1941, da de må flykte som følge av den tyske invasjonen av Frankrike.