Fest på kjerka i Boca en gang mellom 1907–1920.
Sjømannskirken
Mannskaper fra den norske fullriggeren «Katy» fotografert i 1894 i Buenos Aires. De norske seilskutene som ankom Buenos Aires på denne tiden fraktet varer hovedsakelig til og fra USA eller Storbritannia. Og livet om bord på var ikke alltid like lett. Med liten plass, dårlig hygieniske forhold og bedervet mat, var det nok mange som var glade når de endelig fikk land i sikte.
Norsk Maritimt Museum
Slik så havnestrøket Boca i Buenos Aires ut i 1897, hvor de norske seilskutene ankom etter kanskje måneder på havet. Om turen over Atlanteren hadde vært risikabel, så var imidlertid ikke forholdene når en kom i land særlig bedre. For sjømennene som forvillet seg inn på en av Bocas havnekneiper med navn som «Gamle Arendal», «Cafe Nordcap», «Kong Haakon» eller «Dronning Maud», kunne oppholdet i havn bli særs kort. Sjansen var stor for at de her ble dopet ned og shanghaiet, og at de våknet opp utpå havet som ufrivillig mannskap på et fremmed skip.
Federico Dahl/Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Sjømannskirken kunne flytte inn i nye lokaler i 1907, med adresse Pedro Mendoza 1875. Her ble Sjømannskirken værende fram til de innviet egen kirke i 1920. Bildet er tatt i 1916.
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Trekorset som stod på alteret i Boca-kirken har sin egen historie. Det skal ha blitt til helt på begynnelsen av 1900-tallet, i hendene på en gammel sjømann som gråt hele tiden mens han lagde det. Sjømannen hadde hatt et turbulent liv, og til slutt endt opp som en sint og bitter mann i Buenos Aires. På sjømannskirken i Boca ble han møtt med omsorg, og han fant ny mening med livet fortelles det. Han fikk spørsmål om han kunne hjelpe til og innrede kirken, og lagde mellom annet trekorset. Sine eldre dager brukte han som en slags frivillig vaktmester ved kirken.
Sjømannskirken
Sjømannskirken i Boca var ikke en kirke i vanlig betydning. Det var et stort, avlangt lokale som gikk tvers igjennom huset fra gaten til bakgården. Når her ikke var gudstjeneste var det et forheng foran alteret, og lokalet tjente da som leseværelse. På veggene hang det bilder fra de fleste av Norges byer, så det skulle bli så hjemmekoselig som mulig. Bildene var donert av sjømennene selv. Kirken var også pyntet med seilskutemodeller sjømennene hadde laget på sine lange turer fra havn til havn. Bildet er trolig tatt i perioden 1917–1919.
Sjømannskirken
Siste kvelden før skuten dro fra Buenos Aires inviterte sjømannsprest Johan Nielsen alltid mannskapet til «ruffest». (Ruffen var navnet på det felles sove- og oppholdsrommet for sjømennene.) Og denne gangen ble festen holdt om bord i fullriggeren «Spangereid» av Kristiansand. Like etter aftens kom prest eller assistent ombord med en rundelig porsjon med konditorkaker. Kokken satte på kaffekjelen og guttene dekorerte ruffen med flagg og det de hadde for hånden. Det ble sunget, spilt, lekt, fortalt historier, drukket kaffe og pratet. Til slutt kom bibelen frem, og de fikk et avskjedsord med på turen. Bildet er trolig tatt i perioden 1917–1919.
Sjømannskirken/Bergen Sjøfartsmuseum
Sjømannprest Johan Nielsen (til venstre) på skipsbesøk sammen med assistent Ingard Henriksen en gang i perioden 1917–1919. På skipsbesøk spiste sjømannspresten gjerne i ruffen med mannskapene.
Norsk Maritimt Museum
I 1917 ble det bestemt at det skulle bygges en egen sjømannskirke i Buenos Aires. Fra nedleggelsen av grunnstein 11. november 1918 forteller assistent ved sjømannskirken Ingard Henriksen følgende: «Dagen opprinner med gråvær, men det hviler en ubeskrivelig stemning av høytid og lys glede på tomten. De skandinaviske flagg smeller i vinden, fire unge sjøgutter står æresvakt ved grunnsteinen, og den store forsamling skandinaver står tett i tett med blottede hoder. En blykasse mures inn med kirkens historie, navnene på de tilstedeværende og dagens aviser. Sterk og fulltonende stiger salmen ‘Kirken er et gammelt hus’ mot himmelen. Men inn over kirketomten bæres alle Buenos Aires’ kirkeklokkers jublende kiming, og fra havnen synger hver eneste skute lovsang på sitt vis. Skipsklokker og fløyter toner i et eneste mektig crescendo fra Nordbassenget til Barracas. – Verdenskrigen er slutt og det er atter fred på jorden.»
Sjømannskirken
GRUNNSTEIN: Sjømannsprest Johan Nielsen holder tale ved nedleggelse av grunnstein til den nye kirken 11. november 1918.
Sjømannskirken
INNVIELSE: Den nye sjømannskirken ble innviet i 1920 av Buenos Aires’ første norske sjømannsprest, Hans Jacob Geelmuyden, som etter 27 år kom tilbake til byen for anledningen. Både sjømenn, kapteiner, velstående fastboende nordmenn, den norske foreningen Det Norsk La Plata Samfund og sjømannsforeninger i hjemme i Norge var viktige bidragsytere til byggingen av kirken.
Sjømannskirken
INNVIELSESFEST: Fest ved den nye kirken, trolig i forbindelse med innvielsen i 1920.
H. G. Olds/Sjømannskirken
PÅ LESEVÆRELSET: Det nye leseværelset, trolig i 1920-årene.
H. G. Olds/Sjømannskirken
GUDSTJENESTE: Gudstjeneste i den nye kirken, trolig i 1920-årene.
H. G. Olds/Sjømannskirken
DEN NYE KIRKEN: Samling utenfor den nye kirken, trolig i 1920-årene.
H. G. Olds/Sjømannskirken
DÅP: Dåp i den nye kirken i Buenos Aires, ukjent årstall.
Sjømannskirken
Sjømannskirkens husmor spiller kinasjakk med sjøguttene en gang på slutten av 1950-årene, begynnelsen av 1960-årene.
Sjømannskirken
Ved julefeiringen i Buenos Aires i 1966, var det den 69 år gamle, finske hjelpepresten Henrik Helenius som pyntet treet. Tilskuerne var frøken Solveig Haugen og lille Kristen Ødegård, den 3 år gamle datteren av sjømannsprest Askvik Ødegård.
Associated Press Photo/Sjømannskirken
Den verste byen i verden kalte skandinaviske sjøfolk Buenos Aires på slutten av 1800-tallet. Med leseværelset plassert midt i havnekvarteret Boca, tok Sjømannskirken opp kampen mot de mange havnekneipene og bordellene som omgav lokalet på alle kanter.
I 1888 kom sjømannsprest Hans Jacob Geelmuyden til Buenos Aires for å etablere en norsk sjømannskirke i byen, med ansvaret også for å besøke sjøfolk i havnene Montevideo og Rosario. Det meldtes om en stadig økning i norsk skipsfart på Buenos Aires gjennom 1880-årene, og i toppåret 1887 skal det i følge samtidige kilder ha ankommet hele 472 norske skip som hovedsakelig fraktet varer til og fra Storbritannia.
I tillegg må en regne med norske sjømenn som hadde hyre på andre nasjoners skip og de mange som rømte fra hyrekontraktene sine så fort de satte føttene sine på argentisk jord. Det hevdes at det i 1880-årene til enhver tid befant seg rundt 4–500 norske sjømenn i byen. I tillegg fantes det også en liten gruppe norske emigranter i byen, hovedsakelig engasjert i skipsfartsrelatert arbeid.
Sjømannsprest Geelmuyden begynte arbeidet sitt ved å møte sjømennene om bord i skutene etter hvert som de ankom, men fikk etter kort tide leid et lite lokale nede i det beryktede havnestrøket Boca til kirke og leseværelse. I de første årene var sjømannskirken stadig på flyttefot for å finne større og bedre lokaler. I løpet av 1890-årene minket så den norske skipsfarten betraktelig, og i perioden 1903–1905 opphørte også sjømannskirkens arbeid på grunn av få besøkende på kirken.
Havnekvarterene i Boca og Baraccas hadde dårlig rykte på seg blant skandinaviske sjøfolk, som døpte Buenos Aires «den verste byen i verden». Både sjømannsprestene og sjømenn selv forteller i sine beretninger fra slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet om havnekneiper som skiltet med hjemlige navn som «Bar Noruego». På slike barer, bordeller forkledd som kinoer og lugubre boardinghus kunne selv den mest hardbarkede sjømann bli lurt trill rundt. Om man ikke her ble full nok på egen hånd, kunne innehaverne finne på å blande sovemiddel i vinen eller ølet. Sjøfolkene ble strippet for eiendeler og deretter shanghaiet til hvilket som helst skip på havnen som hadde vansker med å skaffe mannskap på andre måter. Sovemiddelet var så kraftig at sjøfolkene ikke våknet opp igjen før skipet var langt utpå havet, og de ikke hadde noe annet valg enn å jobbe for føden.
I dokkestrøket ved Boca i Buenos Aires lå det mange sjapper som hadde koselige og hjemlige navn, noe som sikkert lokket mere enn én sjømann i fellen. «Falmouth for order» lå tett inntil den norske sjømannskirken. Rundt hjørnet hadde vi «Tre kroner», «Svenska mamma», «Lilla Danmark» og «Håkon VII». Det lød jo tillitvekkende. Og her samlet sjøfolkene seg om lørdagskveldene når de hadde fått penger. Mannskapet fikk sin uttelling hver lørdag i den tiden. Det var musikk og dans, og bardamen var i alminnelighet usedvanlig vakker. Hun snakket vanligvis også et eller annet skandinavisk språk og det gjorde det hele enda mere hyggelig. Som biforretning ble det da gjerne drevet litt av en bordell. Selv om det stort sett gikk nokså rolig for seg på disse stedene kunne det være svære slagsmål, ja til og med drap. FRA SIMON SVENDSENS FORTELLING OM LIVET SOM SJØMANN PÅ DEN TREMASTETE BARKEN «CHARLES RACHINE» FRA STAVANGER PÅ BEGYNNELSEN AV 1900-TALLET I BOKEN FEMTI ÅR UNDER NEPTUNS SCEPTER
I tillegg til havnens farer og fristelser, var skandinaviske sjøfolk i Buenos Aires på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet mer eller mindre hjelpeløse i møtet med sykdom eller arbeidsledighet. Buenos Aires bød på en fremmed kultur i forhold til hva sjømennene var vant med fra Europa og USA, og få behersket språket. Utenom Sjømannskirken var det få andre steder norske sjøfolk kunne få hjelp. Velferdsarbeid fikk derfor allerede fra starten av en fremtredende plass i sjømannskirkens virksomhet i Buenos Aires.
Selv om det fremdeles ikke ankom så mange norske skip, tok sjømannskirken opp igjen arbeidet i Buenos Aires. Og i 1907 flyttet sjømannskirken til nye lokaler i Boca. Forholdene var ikke spesielt gode – lokalene var beskjedne og området farlig. Men kirken ble på denne adressen et viktig samlingspunkt for skandinaviske sjøfolk, frem til en kunne flytte inn i nybygget kirken i 1920.
Sjømannsprest Ivar Walles beretning fra kirken i Boca formidler tilstandene slik:
«Det hendte noen ganger at Riachuelo, elven som renner gjennom Boca, steg voldsomt. Da kom kloakkvannet sprutende opp gjennem kirkegulvet og ble stående i en meters høide, saa orgel og stoler og benker fløt omkring. En gang da vannet sank, ble det liggende en stim kattfisk paa kirkegulvet.
En gang stakk en italiener sin fiende i hjel utenfor porten, og kom løpende inn med sin blodige kniv og ble tatt av politiet ute på “patioen”.»
Da det i 1911 for første gang ble etablert regelmessig linjefart mellom Norge og USA, gjorde dette sitt til at både flere skip og nordmenn ankom Buenos Aires.
Under første verdenskrig ble så nesten hele den norske handelsflåten trukket ut av de mest utsatte torpederingsfarvannene, og satt i fart mellom USA og Sør-Amerika. Det var derfor ingen sjeldenhet å se opptil 20 norske skip samtidig i Buenos Aires’ havner på denne tiden. Og forholdene holdt seg. I 1922 kunne sjømannsprest Johan Nielsen (sjømannsprest i Buenos Aires i perioden 1914–1933) melde fra om at han hadde utført over 800 skipsbesøk.
Unge Johan Nielsen var forøvrig en populær mann blant sjøfolkene i Buenos Aires, og han gikk kreativt til verks for å holde guttene unna de mange barene. Lørdagen var faren størst, mente han, da sjøfolkenes penger brant i lommen etter å bli brukt på fest og moro. Men Nielsen var ikke redd for en utfordring og tok opp konkurransen med drikkebulene. Derfor arrangerte han lørdagsfest på sin egen måte. Etter å ha tatt sjømennene med på sightseeing i Buenos Aires gater, ble kvelden avsluttet med middag på en av byens fine restauranter, før de ble eskortert tilbake til skipene. Tiltaket skal ha blitt svært populært fra første stund, men hvem som betalte for herlighetene visste i begynnelsen ingen. Ryktene gikk blant sjøfolkene at det var sjømannspresten selv som finansierte både tur og middag av egen lomme, før kapteinene etter hvert begynte å betale for tiltaket. «… Vi er noen fyllefanter alle sammen, men når Nielsen kommer om bord blir vi pene gutter hver eneste mann,» skal en sjømann ha fortalt.
I 1920 kunne sjømannskirken innvie nybygget kirke, noe lenger borte fra havneområdet. På grunn av den nye beliggenheten, kom sjømannskirken nå i større grad til å fungere som kirke også for fastboende nordmenn. Gjennom 1920-årene økte også den norske immigrasjonene til Buenos Aires betraktelig, hovedsakelig grunnet arbeidsløshet i hjemme i Norge og strengere restriksjoner på innvandring til USA. I 1930 bodde det trolig rundt 1000 nordmenn i byen. Hovedgruppen av de nye innvandrerne var ressurssterke forretningsfolk og ingeniører, som kom til å utgjøre viktige bidragsytere til kirkeøkonomien.
Festene på sjømannskirken i Buenos Aires var fortsatt populære, men i 1950-årene var likevel antallet norske skip som kom i havn betraktelig mindre enn før andre verdenskrig. Årlig ankom nå rundt 200 skip. Spesielt skapte den politiske usikkerheten som fulgte da Peron ble styrtet i 1955, sammen med høy inflasjon, spesielt dårlige vilkår for handel og skipsfart.
På begynnelsen av 1970-årene gikk den norske skipstrafikken enda mer tilbake. Delvis skyltes nedgangen omlegginger i næringen, som følge av at tradisjonell linjefart ikke lenger viste seg lønnsomt. I tillegg skyldtes utviklingen også Argentinas økonomiske problemer i perioden, som gav kraftige utslag for import og eksport av varer. Som følge av dette ankom det nå bare rundt 100 norske skip årlig.
Midt på 1970-tallet ble det tale om ekspropriering av kirken, da det skulle bygges motorvei gjennom området. Derfor ble kirken solgt i 1978, og virksomheten midlertidig innstilt. I 1985 besluttet Representantskapet å ikke gjenoppta arbeidet i Buenos Aires. Stasjonen fortsatte likevel en stund som besøksstasjon, med gudstjenester to til fire ganger i året. Sjømannskirken ble til slutt revet. Motorveien ble påbegynt, men aldri fullført.
Kilder