Historien tilSjømannskirken i Curaçao

I 1946, etter at andre verdenskrig var over, ble Sjømannskirkens virksomheten gjenopptatt på Curaçao. Det ble nå kjøpt en gammel villa like ved innseilingskanalen, hvor sjømannskirken holdt til helt til nedleggelsen nesten 40 år senere. Det var fra denne bygningen en kunne vinke ned til skipene som ankom.

I 1950-årene ble stasjonen betydelig utvidet og modernisert, med plass til dobbelt så mange besøkende i kirkesalen enn det hadde vært tidligere. Og sjømannskirken på Curacao var godt besøkt. Mellom 1955 og 1965 var det gjennomsnittlig godt over 1000 skandinaviske skipsanløp på øyen årlig. Hovedparten av disse anløpene var det norske skip som stod for. Det totale antallet besøkende på kirken i denne perioden var på rundt 24 000 personer i året. Ettersom det var skipsverksted på øyen hendte det også at noen båter lå ekstra lenge mens det ble utført reparasjoner, og da var sjømannskirken et fint rekreasjonssted for sjøfolkene mens de ventet.

I konkurransen med de mange havnekneipene var sjømannskirken aktiv. I tillegg til blant annet skipsbesøk og gudstjenester, ble det satset på å organisere sunne, sosiale aktiviteter for sjøfolkene. Som ved alle andre norske sjømannskirker rundt omkring i verden ble det gjort i stand fest når en ny båt ankom. Og gjestene bidro gjerne selv med underholdningen, både i form av musikkinnslag og ulike opptredener på kirketerrassen ute i tropevarmen.

Kirken arrangert også fotballkamper, sightseeing-turer og strandturer. Å ta en dukkert i Det karibiske hav var populært for de fleste, selv om det noen ganger ble klaget over at vannet var for varmt! Sjømannskirken stilte i disse anledningene med dykkermasker og svømmeføtter, i tillegg til grillutstyr for de som var sultne etter all svømmingen og ønsket å grille.

I tillegg til å være kirke, velferdskontakt og butikk for sjømennene, fungerte sjømannskirken i Willemstad også som norsk konsulat fra andre halvdel av 1970-årene. Å være både kirke og konsulat viste seg å være en hensiktsmessig kombinasjon, og vitner om et tilstedeværende samarbeid mellom Sjømannskirken og norske myndigheter. Utnevnt som visekonsul av utenriksministeren, fikk sjømannspresten myndighet til å avmønstre norske sjøfolk. Inntektene fra konsulatvirksomheten kom også til å utgjøre en god ekstrainntekt til kirkens driftsregnskap.

Etter at sjømannskirken på Aruba ble lagt ned i 1976 og en ny stor oljetankterminal ble åpnet på Bonaire, kom også sjømannspresten på Curaçao til å fungere som reiseprest til disse to øyene med relativt regelmessige besøk.

Norsk og skandinavisk skipsfart på Curaçao toppet seg i slutten av 1950-årene og på begynnelsen av 1960-årene. 1960 var toppåret med over 1102 norske anløp på øya. Men mot slutten av 1960-årene var imidlertid den norske trafikken betydelig redusert. Nedgangen fortsatte gjennom 1970-årene, og i 1981 var antallet norske skip så lavt som 131. Dette hang sammen med en generell nedgang i den norske skipsfarten, og rasjonaliseringstiltakene etter skipsfartskrisen i 1973 som skapte store utfordringer for Sjømannskirkens virksomhet.

Selv om turisme og cruisetrafikk skjøt fart utover 1970-årene, og i 1982 utgjorde nesten 40 prosent av de norske skipsanløpene i Willemstad, var ikke dette nok til å holde virksomheten ved sjømannskirken i gang. 13. november 1983 ble det derfor vedtatt å innstille arbeidet på Curacao, og et lite stykke karibisk kirkehistorie var dermed over.