Historien tilSjømannskirken i Dubai

Da det ble klart at organisasjonen fikk bygge sjømannskirke i Dubai, ble det bestemt at det skulle bygges norske trehus for å gjøre det så hjemmekoselig som mulig. Inne i kirken var det furupanel, og det ble hentet inn norske møbler. Husene var de første trehusene i Dubai, og etter all sannsynlighet også de første trehusene på Den arabiske halvøy.

Sjømannskirken ble innviet i 1976, og åpningen ble en spesiell begivenhet. Sjeiken av Dubai hadde blitt invitert for å åpne senteret, men da dagen kom var det ingen som hadde sett noe til ham:

Litt nervøs og lett panisk stemning på Sjømannskirken i Dubai. Sheikh Rashid drøyer. Mannen skulle vært der for lenge siden… Kirkerådslederen TOR SANDGREN fra svenske GAC ser et hundretalls forventningsfulle gjester. Her er ambassadør og generalsekretær, mange gjester fra Norge og Sverige, tidligere prester, æresgjester. Alle klare til å få et glimt av Dubais mektige mann. Tor står og tripper. Imens blåser sheikens sekkepipeorkester alt de kan i den klamme kveldslufta. Men Tor og gjestene begynner å få nok av sekkepipemusikken. Kommunikasjonsministeren Muhammed al-Mulla er også lettere fortvilet. Til slutt setter han seg i sin egen bil, kjører til sheike-palasset og henter grunnleggeren av det «nye» Dubai... – Jeg er ikke 100% sikker på hva som skjedde, forklarer 79-årige Tor på telefon fra sommerhuset på Öland. – Men noen lokale arabere – jeg tror de var fanatiske muslimer – hadde snakket «skit» om Sjømannskirken; at den lå for nær andre kirker – og at det ville være et dårlig signal om sheiken velsignet den offisielle åpningen. – Men sheiken kom! Al Mulla fikk han med seg!, ler Tor. Og det ble riktig hyggelig å møte han. – Jeg synes nå, 35 år etter, at dette var sterkt gjort at en leder for et muslimsk land åpner en skandinavisk kirke! ANKERET NR 2/2011

Dubai regnes som en rolig oase i Midtøsten, men mange av områdene rundt har vært plaget av blodige konflikter. For mange av de fastboende norske familiene betydde konfliktene usikkerhet og frykt. I en tid uten internett og smarttelefoner, ble sjømannskirken et sted å samles for å få informasjon, og søke fellesskap i spente situasjoner.

I 1980 brøt det ut krig mellom Iran og Irak, og konflikten som varte i åtte år påvirket hele regionen. Sommeren 1987 brakte med seg en voldsom eskalering av konflikten til havs, og nøytrale skip ble stadig oftere beskutt av både irakiske og iranske raketter i det som ble kalt Tankerkrigen. Det anslås at over 3000 sjøfolk mistet livet, og heller ikke norske skip ble spart. Norske skip fortsatte å seile inn i Persiabukten gjennom hele krigen, noe som iblant skapte sterke reaksjoner. Mange mente at norske redere gamblet med livene til sjøfolk.  

Jeg var ute i proviantgangen og hadde forlatt messa minutter før det smalt. En fosforrakett blåste dieseltanken rett til himmels, og blå stikkflammer skjøt ut av døra fra messa mot meg. Jeg ble kastet i dørken av sjokkbølgen, men underlig nok ble jeg ikke truffet av splinter, det gjorde trikkeren derimot. Etterpå så det ut som en eller annen hadde gått gjennom korridoren med boksåpner og laget kutt i skottene tvers gjennom båten. Det er en illusjon å tro du har noe beskyttelse ombord. Jernskott er som å skjære i smør. Uten englevakt hadde ikke jeg sittet her. SJØMANN TIL BUD & HILSEN NR. 5/1988

Mange var glade og lettet da krigen var over i 1988, men allerede to år senere brøt det ut krig igjen da Irak gikk inn i Kuwait høsten 1990. En koalisjonsstyrke ledet av USA satte straks i gang en forsvarsoperasjon hvor også Norge bidro. Det norske krigsskipet Andenes ble sendt til Dubai, og mannskapet var ofte innom sjømannskirken.