Historien tilSjømannskirken i Dubai

«Sjømannskirkens følger handelsflåten» var lenge organisasjonens motto, og da hovedparten av den norske tankskipflåten i begynnelsen av 1970 årene trafikkerte Den persiske gulfen ble regionen et satsingsområde for Sjømannskirken. Sjømannskirken startet virksomhet i Dubai i 1976.

I 1973 dro derfor daværende sjømannsprest i London, Leif Frivold, avgårde for å utforske mulighetene for en etablering. Både politisk og kulturelt sett var landene i regionen/på Den arabiske halvøy svært konservative. Det var få eller ingen muligheter for utlendinger å eie land, og få kirker hadde i det hele tatt fått lov til å etablere seg i regionen. Den noe overraskende løsningen var at Dubais hersker Sjeik Rashid Al-Maktoum personlig involverte seg.

I Dubai hadde Frivold møtt Tor Sandgren. Sandgren var på den tiden direktør for Gulf Agency Company, en av de første skandinaviske firmaene som etablerte seg i området. Ikke bare var han svært interessert i å få på plass en sjømannskirke, han hadde også gode kontakter med den politiske eliten i Dubai. Sandgren skaffet Frivold personlig audiens hos Dubais hersker, Sjeik Rashid. Resultatet av dette møtet var at sjeiken gav Sjømannskirken en tomt til å bygge på. Tomten var stor nok til både kirkesenter, svømmebasseng, basketballbane, prestebolig og assistentbolig.  

Norske trehus i en arabisk ørken

Da det ble klart at organisasjonen fikk bygge sjømannskirke i Dubai, ble det bestemt at det skulle bygges norske trehus for å gjøre det så hjemmekoselig som mulig. Inne i kirken var det furupanel, og det ble hentet inn norske møbler. Husene var de første trehusene i Dubai, og etter all sannsynlighet også de første trehusene på Den arabiske halvøy.

Sjømannskirken ble innviet i 1976, og åpningen ble en spesiell begivenhet. Sjeiken av Dubai hadde blitt invitert for å åpne senteret, men da dagen kom var det ingen som hadde sett noe til ham:

Litt nervøs og lett panisk stemning på Sjømannskirken i Dubai. Sheikh Rashid drøyer. Mannen skulle vært der for lenge siden… Kirkerådslederen TOR SANDGREN fra svenske GAC ser et hundretalls forventningsfulle gjester. Her er ambassadør og generalsekretær, mange gjester fra Norge og Sverige, tidligere prester, æresgjester. Alle klare til å få et glimt av Dubais mektige mann. Tor står og tripper. Imens blåser sheikens sekkepipeorkester alt de kan i den klamme kveldslufta. Men Tor og gjestene begynner å få nok av sekkepipemusikken. Kommunikasjonsministeren Muhammed al-Mulla er også lettere fortvilet. Til slutt setter han seg i sin egen bil, kjører til sheike-palasset og henter grunnleggeren av det «nye» Dubai... – Jeg er ikke 100% sikker på hva som skjedde, forklarer 79-årige Tor på telefon fra sommerhuset på Öland. – Men noen lokale arabere – jeg tror de var fanatiske muslimer – hadde snakket «skit» om Sjømannskirken; at den lå for nær andre kirker – og at det ville være et dårlig signal om sheiken velsignet den offisielle åpningen. – Men sheiken kom! Al Mulla fikk han med seg!, ler Tor. Og det ble riktig hyggelig å møte han. – Jeg synes nå, 35 år etter, at dette var sterkt gjort at en leder for et muslimsk land åpner en skandinavisk kirke! ANKERET NR 2/2011

Krise for den nye kirken

Gleden over å kunne etablere en norsk sjømannskirke i Midtøsten ble imidlertid kortvarig. Etter kun fire år i drift ble det klart at sterke lokale krefter ikke ville ha en ny kirke i nabolaget. Særlig ordet «misjon» skapte forvirring, og en var redd for at den norske kirken skulle drive misjonsvirksomhet mot lokalbefolkningen. Dette var  problematisk ettersom konvertering fra Islam til Kristendom var strengt forbudt.

En stund så det ut som om hele kirken måtte avvikles, men etter iherdig innsats fra Sjømannskirkens arbeidere og støttespillere, ble den reddet. Løsningen ble at Sjømannskirken i 1980 mistet statusen som kirke, og istedenfor ble registrert som «social club». Navnet måtte også endres til Norwegian Seaman Center. Sjømannsenteret måtte gi avkall på å holde gudstjenester, og kunne bare utføre sosiale arrangementer. For at kirken fortsatt skulle kunne drive kirkelige aktiviteter, ble det opprettet et samarbeid med den anglikanske kirken som lå i samme nabolag. I 1993 fikk sjømannskirken igjen tillatelse til å holde gudstjenester, men navnet fra 1980 er beholdt.

Tankerkrig og norske krigsskip i Persiagulfen

Dubai regnes som en rolig oase i Midtøsten, men mange av områdene rundt har vært plaget av blodige konflikter. For mange av de fastboende norske familiene betydde konfliktene usikkerhet og frykt. I en tid uten internett og smarttelefoner, ble sjømannskirken et sted å samles for å få informasjon, og søke fellesskap i spente situasjoner.

I 1980 brøt det ut krig mellom Iran og Irak, og konflikten som varte i åtte år påvirket hele regionen. Sommeren 1987 brakte med seg en voldsom eskalering av konflikten til havs, og nøytrale skip ble stadig oftere beskutt av både irakiske og iranske raketter i det som ble kalt Tankerkrigen. Det anslås at over 3000 sjøfolk mistet livet, og heller ikke norske skip ble spart. Norske skip fortsatte å seile inn i Persiabukten gjennom hele krigen, noe som iblant skapte sterke reaksjoner. Mange mente at norske redere gamblet med livene til sjøfolk.  

Jeg var ute i proviantgangen og hadde forlatt messa minutter før det smalt. En fosforrakett blåste dieseltanken rett til himmels, og blå stikkflammer skjøt ut av døra fra messa mot meg. Jeg ble kastet i dørken av sjokkbølgen, men underlig nok ble jeg ikke truffet av splinter, det gjorde trikkeren derimot. Etterpå så det ut som en eller annen hadde gått gjennom korridoren med boksåpner og laget kutt i skottene tvers gjennom båten. Det er en illusjon å tro du har noe beskyttelse ombord. Jernskott er som å skjære i smør. Uten englevakt hadde ikke jeg sittet her. SJØMANN TIL BUD & HILSEN NR. 5/1988

Mange var glade og lettet da krigen var over i 1988, men allerede to år senere brøt det ut krig igjen da Irak gikk inn i Kuwait høsten 1990. En koalisjonsstyrke ledet av USA satte straks i gang en forsvarsoperasjon hvor også Norge bidro. Det norske krigsskipet Andenes ble sendt til Dubai, og mannskapet var ofte innom sjømannskirken.

Fra sjøfolk til ex pats

Både sjømannskirken og Dubai har utviklet seg mye siden midten av 1970-årene. Dubai har gått fra å være en liten ørkenstat til en verdensmetropol. Sjømannskirken har på sin side også endret karakter. Da kirken ble grunnlagt skulle den betjene norske sjømenn som seilte inn og ut av Persiagulfen. I dag besøkes kirken i hovedsak av nordmenn som bor og jobber i regionen, såkalte expatriates eller expats. Antallet norske sjømenn som kommer til Persiagulfen har gått kraftig ned siden 1970-årene, men på samme tid har antallet nordmenn som jobber i regionen økt betraktelig. Siden tidlig i 1990-årene har antallet norske bedrifter i regionen mangedoblet seg, og bare i Dubai bodde det per 2013 ca. 900 nordmenn.

Sjømannskirken i Dubai har helt siden den ble åpnet hatt sterke støttespillere fra det skandinaviske næringslivet i regionen. Dette kan ses som en naturlig utvikling siden de som arbeider i regionen og familiene deres, er de ivrigste brukerne av kirken.

Film: Et døgn i Dubai

Kirken i dag

I en region som stadig er i endring, representer sjømannskirken en kontinuitet for nordmenn i Dubai. Kirken danner et naturlig sentrum for det norske miljøet med sine ukentlige arrangementer. Tre ganger i uken spilles det innebandy, og hver tirsdag morgen er det trim i bassenget. På lørdagen er det gudstjeneste, og på store dager som 17. mai er det alltid arrangementer på kirka. Dametreffet har også i lang tid vært en svært viktig sosial arena for de mange hjemmeværende kvinnene i byen, og en gang i uken er det businesslunsj. Sjømannskirken kan med rette betegnes både som et sosialt, kulturelt og kirkelig sentrum for nordmenn i Dubai.

Kirken er drevet i samarbeid med Svenska kyrkan i utlandet som har to tilsatte knyttet til arbeidet her.

Kirken i dag

279963580 1015454322696519 8428580568174283174 N

Kilder

  • Ankeret nr. 2/2011
  • Bud & Hilsen nr. 5/1988
  • Leif Magne Gramstad: «Sheiken måtte overtales før innvielsen», Ankeret Nr. 2/2011
  • Bjørn Johanson: Kirke i verdens hverdag. Bergen 1989
  • Sjømannskirkens årbøker 1970–1981; 1983–1993; 1994–2002
  • Sjømannskirkens årsmeldinger 2003–2013

9. feb 2022 kl 13.42 Simon Tangen, Historikarverksemda

Personvernerklæring Sjømannskirken bruker kun nødvendige informasjonskapsler for å gjøre opplevelsen på siden så god som mulig. Mer info