Historien tilSjømannskirken i Europoort

Sjømannskirken i Europoort ble åpnet i 1964 for å betjene de store nye havneanleggene utenfor Rotterdam. Kirken ble innviet av Kong Olav, og bar også hans navn. På det meste besøkte over 14 000 sjømenn sjømannskirken i 1973, og sjømannskirkens ansatte utførte over 900 skipsbesøk. På grunn av nedgang i antallet norske skip og sjøfolk ble virksomheten innstilt i 1992.

I begynnelsen av 1960-årene var Rotterdam verdens travleste havn. Havneområdet ble stadig utvidet, og et av de største prosjektene i perioden var utbyggingen av området som ble kalt Europoort (porten mot Europa). Den gamle sjømannskirken i Rotterdam lå imidlertid langt fra de nye havneområdene som ble bygget ut, og de ansatte hadde ikke kapasitet til å dra på skipsbesøk til de norske skipene som kom i havn her.

Det var sjømannspresten i Rotterdam, Eivind A. Terjesen, som først fremmet forslaget om at det burde bygges en egen sjømannskirke i Europoort. Han opprettet en lokal byggekomite, og det var menigheten i Rotterdam og norske redere som dekket mesteparten av byggekostnadene. Sjømannskirken som fikk navnet Kong Olavs kapell, ble innviet 11. september 1964. Og kong Olav kom selv for å overvære begivenheten.

Kong Olavs kapell var i begynnelsen definert som bistasjon til sjømannskirken i Rotterdam, og ble i det daglige drevet av en assistent som bestyrer. Først i 1975 ble sjømannskirken selvstendig stasjon med egen sjømannsprest ansatt.

Kirken i ødemarken

Arbeidet med sjømannskirken hadde gått svært fort. Mens Europoort stort sett fremdeles bare eksisterte på tegnebrettet, stod sjømannskirken ferdig. Den nye kirken lå sentralt til i forhold til hvor båtene anløp, og lå inneklemt mellom de nye havneanleggene. Ved å legge stasjonen nærmest på kaien, ble det ikke bare enklere for prestene å reise på skipsbesøk. Samtidig ble det også enklere for sjømennene å komme til kirken, da de ofte bare hadde noen timer til rådighet i land før de skulle til sjøs igjen.

På grunn av beliggenheten ble kirken ofte kalt «kirken i ødemarken». Og navnet ble værende selv etter at ny bebyggelse hadde skutt opp overalt. Men ifølge sjømannspresten hadde kirken på industrikaien et ufortjent dårlig rykte:

«Vi er ikke slik som mange innbiller seg, fullstendig tapt for omverdenen her ute. Ikke så forferdelig langt borte ligger hyggelige småbyer som Rozenburg, Brielle og Oostvoorne. Her finnes brukbare forretninger til å handle i og utmerkede spisesteder.» VÅRE STASJONER 1980

Ideen om en kirke på kaianleggene var en suksess. I 1970 måtte kirken bygges ut, og i toppåret 1973 besøkte hele 14 888 mennesker kirken og sjømannskirkens ansatte utførte nesten 1000 skipsbesøk. Men travle dager ble snart avløst av rolige som følge av den internasjonale skipsfartskrisen i 1973. Utover i 1980-årene ble det stadig færre norske sjøfolk å se i Europoort. Besøket på kirken gikk derfor kraftig tilbake, og i 1990 ble den solgt til det internasjonale sjømannssenteret De Beer som hadde etablert seg like i nærheten. De Beer skulle drive kirken videre som del av sjømannssenteret. Sjømannskirken fortsatte arbeid i havneområdene fram til 1992. Kong Olavs Kapell ble senere revet for å gjøre plass til en motorvei.

Kilder

  • Bud & Hilsen nr. 1/2008
  • Sjømannskirkens årbøker 1964–1966; 1970–1981.
  • «Våre stasjoner 1». Den norske Sjømannsmisjon 1980
Personvernerklæring Sjømannskirken bruker kun nødvendige informasjonskapsler for å gjøre opplevelsen på siden så god som mulig. Mer info