Historien tilSjømannskirken i Halifax

Under andre verdenskrig var tusenvis av norske sjøfolk innom Halifax, som følge av deltakelsen deres i konvoifarten til og fra England. Også mesteparten av den norske hvalfangerflåten ble dirigert hit under krigen. Å holde forsyningslinjene mellom Amerika og England var avgjørende for de allierte krigsmaktene, og gjennomsnittlig anløp rundt 25 allierte skip Halifax hver dag. Konvoifarten var en hard påkjenning for sjøfolkene – forlisene var hyppige og dødstallene høye. Sjømannskirken fikk derfor en viktig oppgave i å ta vare på de berørte under krigshverdagen i Halifax.

I mars 1941 åpnet norske eksilmyndigheter, ved Sosialkomiteen for sjøfolk i Amerika, et norsk velferdshus med leseværelse og kafé i Halifax. Sjømannskirken fikk forespørsel om å stå for den daglige driften, og assistent ved sjømannskirken i Montreal, Willy Moritz, ble utpekt som bestyrer. I 1942 kom så Berthold Hindal fra stillingen som hjelpeprest ved sjømannskirken i Philadelphia for å ta opp arbeidet som sjømannsprest i Halifax på permanent basis. Ved siden av arbeidet ved velferdshuset betjente sjømannspresten den norske marineleiren i Lunenburg hvor norske sjøfolk fikk militærtrening, og hvilehjemmet «Kongshaug» i nærheten av byen.

I velferdshuset innredet sjømannsprest Hindal umiddelbart et kirkerom med god hjelp fra norske sjøfolk i byen. Men virksomheten ble ikke mindre enn tre ganger herjet av brann som følge av krigsangrep, og hver gang måtte Sosialkomitéen skaffe nye lokaler. Hver gang bidro også sjøfolk i byen til innredning av nytt kirkerom.

Velferdshuset var godt besøkt, og hadde i årene det var åpent til sammen rundt 50 000 besøkende. Sjømannskirkens virksomhet i Halifax ble innstilt like etter at krigen var slutt.