Historien tilSjømannskirken i Hamburg

Arbeidet i Hamburg var de første tiårene preget av byens harde miljø. Selv om mange av de norske sjøfolkene som mønstret av ved ankomst sendte hyren sin hjem og umiddelbart søkte nytt hyre, var det også dem som tilbrakte ukesvis i land mens de drakk vekk både penger og eiendeler. De tok først kontakt med sjømannskirken når de ikke hadde noe annet sted å vende seg – når pengene var oppbrukt og de ennå ikke hadde fått seg nytt hyre. For pietistiske prester vokst opp i Norge ble nok møte med metropolen Hamburg et sjokk. Pastor Jacob All Ottesen (sjømannsprest i Hamburg i perioden 1907–1915) beskrev dilemmaet han følte overfor de norske seilerne som havnet på skråplanet:

Man vet ikke hvordan man skal ta dem på rette måten, og man blir enten for streng eller for mild og slapp ovenfor dem. De er jo selv skyld i sin elendighet. I TROENS GODE STRID

En annen av Sjømannskirkens prester i Hamburg, Valentin Arnulf Hansen-Bauer (1921–1924), fortalte om hvordan han nekter en ung sjømann å drikke opp pengene han har fått tilsendt fra moren: «Jeg fikk, eller retter sagt, tok pengene i forvaltning.» (I troens gode strid). Pengene ble så brukt til kost og losji, og ikke på alkohol.  

Gjennom de økonomisk harde 1920-årene så en imidlertid hos sjømannsprestene en tiltagende forståelse, innsikt og toleranse for sjømennenes vanskelige levevilkår. Hamburg var en av de største av- og påmønstringshavnene for norske skip, og det kunne i denne perioden gå opp til ett år før skipene som kom inn fikk nye oppdrag og sjøfolkene nytt hyre. Arbeidsledigheten bredte om seg, fulgt av hjemløshet, sult og desperasjon. Ved Sjømannskirken ble moralismen erstattet av en stadig tydeligere omsorg, og en gjorde hva en kunne for å hjelpe. Til tider drev kirken både herberge og suppekjøkken for å hjelpe sjømennene i nød.

I 1933 startet arbeidet med å bygge en egen sjømannskirke i Hamburg. De gamle lokalene var verken godt egnet eller store nok til å ta unna for besøket. Den nye kirke ble innviet i november 1936 og ble godt besøkt. I 1938 fant over 30 000 mennesker veien til leseværelset. Gleden over ny kirke ble imidlertid kortvarig. I den nest siste allierte bombingen av Hamburg under andre verdenskrig ble kirken truffet. Assistent ved sjømannskirken Astrid Isey forteller om langfredag 30. mars 1945:

Det blir storangrep. Gå med en gang i beskyttelsesrommet. Og de Olsen, sa jeg. Jeg kan ikke forlate kjerka, svarte Olsen. Det var sikkert det siste han sa her i dette livet. Før skal han ha sagt: «Jeg skal være i min kirke hvis noe kommer på. Jeg skal være på min post om kjerka ramler ned over meg.» Dette skjedde bokstavlig talt. I TROENS GODE STRID

Sjømannskirken i Hamburg ble den dagen lagt i ruiner, og vaktmester Olsen omkom. 

Etter den tyske invasjonen av Norge ble et stort antall norske motstandsfolk, politiske fanger og andre som kunne være en fare for nazistene, sendt til fengsel og konsentrasjonsleirer i Tyskland. Sjømannskirken i Hamburg tok straks på seg ansvaret med å besøke de norske fangene, men i 1942 fikk de forbud mot å holde gudstjenester i interneringsanstaltene. Sjømannsprest Arne Berge (1940–1946) var imidlertid en driftig mann, og med gode kunnskaper om det tyske lovverk fikk han tilgang til fangene, som besøkende i stedet for som sjelesørger.

En dag fikk prestene beskjed om at de ikke fikk lov til å levere tran lenger. Situasjonen ble vanskelig, men Berge fant en utvei. Han hadde lest i en artikkel i et norsk blad om utbredelsen av tuberkulose i Norge, og at tran var et forebyggende middel. Jeg ble satt til å oversette artikkelen til tysk, og gav oversettelsen et noe mer dystert preg enn originalen hadde. Den ble sendt til en kjent lege, professor Sauerbruch, som da gikk inn for at fangene måtte få tran, så ikke TB-basiller skulle infisere hele den tyske nasjon. Tranleveringen ble tillatt igjen. Prestene fikk tranen i store tønner fra Norge og tappet den i småflasker på balkongen. ASSISTENT ASTRID ISEY OM ARBEIDET FOR NORSKE FANGER I HAMBURG, I TROENS GODE STRID

Da krigen brøt ut sendte Sjømannskirken også presten Conrad Vogt-Svensen til Hamburg (han arbeidet her i årene 1941–1945) for spesielt å ha tilsyn til de mange norske fangene. Etter krigen gav han ut boken Med Guds ord i fiendeland, hvor han forteller mye om arbeidet som kirken gjorde for de norske fangene under krigen. Sjømannskirken fikk sendt inn både tran, mat, vitaminer, bøker, briller, spesialsko for invalide, tannbørster og mye mer til fangene. Like viktig var kanskje at fangene gjennom kirkens innsats fikk muligheten til å kommunisere med familiene sine hjemme i Norge. Gestapos utsendte arbeider som skulle sensurere den norske korrespondansen i fangeleirene var slett ingen nazist, og hun jobbet tett med sjømannsprestene for å få sendte de norske fangenes brev hjem. Med livet som innsats gjorde både kirkens menn og deres samarbeidspartnere beundringsverdig arbeid i disse årene.

Krigens siste dager ble dramatisk for de mange tusen fangene i Tyskland. Det svirret rykter om at alle politiske fanger skulle henrettes, og de vanskelige forholdene gjorde at mange døde av sykdommer, utmattelse og sult. I Sverige ble det iverksatt en aksjon for å få ut så mange som mulig av disse fangene før det var for sent. Aksjonen «De hvite bussene», var ledet av den svenske greven Folke Bernadotte og reddet i alt over 15 000 mennesker ut fra krigssonen.

Sentralt i dette arbeidet var den norske sjømannskirken i Hamburg. Gjennom hele krigen hadde de jobbet for å lage et kartotek over alle skandinaviske fanger i tyske leire og anstalter. Dette arbeidet ble gjort både i samarbeid med andre skandinaver, og med tyske hjelpere. Ved hjelp av disse listene kunne de hvite bussene hente ut alle de norske fangene en visste om.

Sjømannsprest Vogt-Svensen forteller selv om hvor dramatisk det hele var:

«Mørket faller fort på, og vi må kjøre omveier for ikke å være for siktbare fra luften. Allikevel finner flyene oss. I et kryss blir jeg usikker på veien, og kaptein Mehlin slår på lyset et øyeblikk for at jeg skal kunne orientere meg. Det øyeblikket er nok. Noen sekunder etter stuper et fly mot oss mitraljøsekulene sender kaskader av jord og grus over bilen vår.» Med Guds ord i fiendland