Historien tilSjømannskirken i Hong Kong

De store havnene i Asia, og da særlig de kinesiske, havnet tidlig på Sjømannskirkens radar. Allerede fra 1890-årene viste norske redere stor interesse for de asiatiske skipsfartsmarkedene, og norske skip fikk blant annet en dominerende posisjon innenfor rishandelen mellom Indokina og Hong Kong og deler av den kinesiske kystfarten.

Da anledningen bød seg i form av en ildsjel, den tidligere styrmannen G. B. Gregersen, besluttet Sjømannskirken i 1905 å ta opp prøvevirksomhet i Shanghai. Organisasjonen ansatte Gregersen som assistent og han åpnet et leseværelse i byen. Men høykonjunkturen varte ikke, og da de nordlige havnene frøs til for vinteren i 1906, og farten på Shanghai dermed gikk kraftig ned, flyttet Gregersen virksomheten sørover til Hong Kong. Innen en uke hadde assistenten åpnet et «pent og centralt beliggende» leseværelse i byen. Men skipsfarten avtok også i Sør-Kina, og i 1907 fikk Gregersen ordre fra hovedkontoret i Bergen om å legge ned virksomheten. Det var rett og slett for få skandinaviske sjøfolk som kom i havn til å rettferdiggjøre den store investeringen det var å opprettholde arbeidet i et så fjernt himmelstrøk.

Selv om Sjømannskirken hadde gode grunner til å avvikle prøvevirksomheten langs Kinakysten i 1907, tok den norske skipsfarten i østasiatiske farvann seg snart opp igjen. Det tok ikke lang tid før hovedkontoret i Bergen mottok henvendelser om å gjenoppta arbeidet, og forespørslene om å gjøre noe for sjøfolkene i Østen kom både fra offentlige myndigheter og fra sjøfolk og deres pårørende.

I 1933 lyktes det organisasjonen å skaffe finansiell drahjelp utenfra, og den legendariske sjømannspresten fra Buenos Aires, Johan Nielsen, ble sendt til Shanghai. Få år senere ble arbeidet avbrutt da japanerne invaderte byen i 1937, og Nielsen så seg nødt for å stenge ned lokalene. Han fikk i oppdrag fra det norske generalkonsulatet å følge en gruppe på 200 nordiske flyktninger, inkludert mange norske sjømenn, til Hong Kong. Evakueringen skjedde ved hjelp av et norsk lasteskip, «Tai Shan» som fikk telegrafisk ordre i sjøen om å gå inn til Shanghai og hente flyktningene. De japanske krigsskipene lå som perler på en snor langs breddene, og «Tai Shan» hadde ikke før passert, så smelte de løs og lot det regne med granater over den hjelpeløse byen. Det viste seg nyttig med en prest om bord, da det midt oppe i alt ble holdt bryllup om bord. Sjømannsprest Nielsen forteller:

«Tredje dag i sjøen kulminerte begivenhetene. En norsk sjømann skulle gifte seg. Han kunne ikke få sin russiske kjæreste med seg til Hong Kong uten at hun kom som hans hustru. Det ble da ordnet slik at vielsen skulle finne sted underveis til Hong Kong.

Treluken ble satt i stand til kirke. To stoler ble stilt fram for brudeparet midt på luken. Foran var lagt en presenning med puter under og det norske flagg over. Der skulle brudeparet knele. Da salonggutten i egenskap av kirketjener ble sendt akter for å melde fra at nå kunne brudeparet komme, var alt klart. Broene var tett besatt av passasjerer som trengte seg fram for å se. Det så ut som losjeradene i et teater. Rundt luken sto mange oppstilt. Midtskips på akterkant av luken hadde sjømennene samlet seg. På selve luken bak brudeparets stoler, satt barna med benene i kors. Bak dem sto et russisk sangkor, vesentlig bestående av damer.

Bruden hadde av en av sine russiske søstre fått låne en gul struttende kjole. Brudgommen hadde skaffet seg en smoking fra en av guttene om bord. Begge var de pyntet med en stor rose, og det samme var knefallet. Det var ikke langt fra hele publikummet hadde gitt seg til å klappe da toget skred fram over dekket, og bruden ble hjulpet opp på luken hvor de to satte seg til rette, mens forloverne sto bak. Den ene var kokken i sin hvite kokkelue. Det var høyt til taket i vår kirkesal, for det var himlen selv som hvelvet seg over. En sjømanns uendelige kirkehvelv, og havet lå utenom vårt lille kirkeskip, mens lette dønninger var som orgeltoner til vår hellige handling.

Var vielsen litt av en begivenhet, så var bryllupsmiddagen det ikke mindre. Stuerten og hans stab serverte lapskaus til store og små bryllupsgjester, det vil si samtlige om bord. Der gikk store smil over ansiktene, både på dekk og i losjeradene, da vi gjorde oss klar med vårt skaffetøy. Et par hjelpsomme damer hadde skrellet poteter hele dagen, og da resultatet nå kom for dagen, skal jeg hilse å si at det ikke ble spart på lovtalene.»

Da Nielsen ankom Hong Kong, var det som sjømannspresten i Shanghai, som hadde blitt tvunget bort fra sin menighet, og som ventet på at krigen skulle ta slutt slik ar han kunne vende tilbake til sin gjerning. Det var ikke i hans planer å flytte Sjømannskirkens virksomhet til Hong Kong. Men det var nettopp det som skjedde. For Hong Kong var også en storhavn, og dag etter dag så Nielsen norske skip ankre opp på reden. Til tider lå de som perler på en snor, og hvert norsk flagg kalte på sjømannspresten med uimotståelig makt. Før noen visste ordet av det blomstret Sjømannskirkens arbeid opp i Hong Kong. Og maken til oppslutning hadde en knapt vært ute for tidligere. Det var så og si kamp om bord for å bli med på sjømannsprestens søndagssammenkomster og sjømannsutflukter. Nordmennene bosatt i Hong Kong ble ganske så overveldet over å se så mange sjømenn i kirken, og åpnet etter hvert hjemmene sine for dem.

Etterspørselen etter et leseværelse økte, og selv om tanken var å vende tilbake til Shanghai, gikk månedene og krigen ikke bare varte, men grep om seg. Det stod etter hvert klart for sjømannspresten at Sjømannskirken burde oppta et permanent arbeid i Hong Kong. I begynnelsen av 1938 gikk ledelsen i Sjømannskirken med på å leie et hus i Hong Kong og føre arbeidet videre der. I første omgang en blokkleilighet ut mot hovedgaten i Kowloon, men i 1940 fikk Nielsen halt i land en leieavtale for et stort, gammelt hus med ideell beliggenhet like ved havnen, som også gav plass til et eget kapell.

Da japanerne rykket inn i Hong Kong ved juletider 1941, lå Sjømannskirkens hus nede ved havnen plutselig midt i en japansk garnisonsby med soldater omkring på alle kanter. Husene rundt ble forlatt, alle europeerne flyktet over til den andre siden, og byggene stod igjen røvet og plyndret og tatt i besittelse. Men sjømannsprest Nielsen ble. Han kamperte i sjømannskirken sammen med sine kinesiske tjenere, noen av deres slektninger og venner og en norsk sjømann, mens kuler og granater hvinte rundt hushjørnene. De huket seg ned for luftangrep og sov etter hverandre inne i spisestuen. Enn så lenge hadde japanerne respekt for de skandinaviske flaggene på verandaen.

Da kampene la seg fortsatte sjømannsprest Nielsen menighetsarbeidet blant både skandinaver og briter så godt det lot seg gjøre i den krigsherjede byen. Da alle de britiske prestene var blitt tatt til fange, holdt han også engelske gudstjenester i Røde Kors-hjemmet på Rosary Hill og i de britiske kirkene og kapellene fram til de ble tatt.

Sjømannskirken ble tatt av japanerne i 1943 og alle nordmennene i Hong Kong ble internert, foruten sjømannspresten selv. Han brukte dagene på et utstrakt hjelpearbeid, besøk i fangeleirene og i hjelpetroppen på hospitalet i det franske konventet som sykebærer. Det var så vidt han kom fra luftangrepene i april 1945 med livet i behold.

Da krigen var over fikk Sjømannskirken tilbake sitt gamle hus i byen, men på betingelse av at det skulle rives innen utgangen av 1949. Husproblemet synes nesten uløselig i den overbefolkede byen, der det var knallhard konkurranse om hver kvadratmeter med tomt. Nielsen så et nybygg som det eneste alternativet, selv om styret i Sjømannskirken hadde gitt klar beskjed at gjenoppbyggingsarbeidet etter krigen hadde tømt kassen. I tillegg var forholdene i kronkolonien temmelig usikre selv om krigens dager var over. En visste ennå ikke hvordan de kinesiske kommunistene ville stille seg til britenes herredømme i Hong Kong, og det var ikke utenkelig at byen – med en eventuell ny sjømannskirke – når som helst kunne falle i kommunistenes hender.

Men Nielsen nektet å gi opp, og satte i gang arbeidet med å realisere byggingen av en egen sjømannskirke. Det ble satt ned en byggekomité og opprettet et kirkefond. Og da komiteen etter flere runder lyktes med å få en tomt valgte også ledelsen i Sjømannskirken å ta sjansen, til tross for tom kasse og usikre framtidsutsikter.

Tomten kom imidlertid med en klausul. Dersom den ikke var bygget på innen ett år, ville den falle tilbake til myndighetene i Hong Kong.
Denne betingelsen satte fart i arbeidet, styret bevilget midler og gavene strømmet inn til prosjektet. Det hele skjedde på rekordtid: Fra Sjømannskirkens ledelse telegraferte sitt ja fra Bergen gikk det ikke mer enn seks måneder før den nye sjømannskirken ble innviet den 26. august 1951. Den nye kirken lå i bydelen Kowloon, på en sentral terrassetomt, høyt og fritt beliggende.

Etter hvert som årene gikk, ble det stadig færre og færre norsk anløp i Hong Kong. I 1982 ble 75 norske skip registrert, og de fleste av disse var i havn bare noen timer, maks et døgn. Dessuten var de fleste skipene som anløp Hong Kong på vei til eller fra Singapore eller Kobe, der det også var sjømannskirker.

Når det gjaldt de fastboende nordmennene i Hong Kong, som var forholdsvis mange, var de hovedsakelig misjonærer og en del forretningsfolk. De hadde liten anledning til å benytte seg av sjømannskirken utenom helgene. En del turister besøkte kirken ellers i uken, men det var ikke nok til å holde driften ved sjømannskirken gående. Spørsmålet om Sjømannskirkens fremtid i Hong Kong ble utredet høsten 1983, og ble det gjort vedtak om å innstille virksomheten med virkning fra 31. desember 1983.

Kirkebygget ble etter nedleggelsen brukt av den norske skolen i Hong Kong, og det ble også regelmessig holdt norske gudstjenester der.
Men høyhusbebyggelsen krøp stadig nærmere innpå, og bygget ble til slutt revet.