Historien tilSjømannskirken i Le Havre

Sjømannskirken kom til Le Havre ved Seinens munning i Normandie allerede i 1872. Som en av Europas største havner var Le Havre et viktig anløpssted for norske skip, og byen fungerte som innskipningshavn for Paris i tiden før Seinen ble oppmudret. Sjømannskirken hadde virksomhet her fram til 1992.

Le Havre ble etablert som den sjette i rekken av organisasjonens sjømannskirker, og det første kirkebygget var en hvitmalt jernkirke som ble bygget og tatt i bruk fra 1875. Kirken rommet 180 personer, og hadde eget leseværelse. Her holdt Sjømannskirken til helt frem til slutten av andre verdenskrig.

Sjømannspresten i Le Havre besøkte fra begynnelsen av også sjøfolk i havnene Honfleur, Dieppe ved Den engelske kanal og Rouen som ligger lenger opp i Seinen. Mens den skandinaviske skipstrafikken avtok på Honfleur og Dieppe ble Rouen en stadig viktigere som havneby etter hvert som Seinen ble mudret opp og større skip kunne komme inn og legge til kai. Her ble det åpnet eget leseværelse i 1889 som bistasjon til sjømannskirken i Le Havre, og på grunn av forskyvninger i skipstrafikken var det Rouen som ble sentrum for Sjømannskirkens arbeid i Normandie fra 1912. Le Havre fikk da status som bistasjon.

Første verdenskrig

Da første verdenskrig brøt ut, fikk sjømannskirken i Le Havre vanskelige arbeidsvilkår. Samtidig ble det enda mer behov for et sted hvor sjømenn kunne samles og få et avbrekk før de på ny skulle ut i farlige farvann. Bestyrer ved sjømannskirken, assistent Syllander Brekke, fortalte i årsberetningen for 1917 at han også ofte måtte kjempe for de norske sjømennene, i møte med runnerne som prøvde å lokke dem inn på nærmeste drikkebule: «Intet middel skyes for at fange sjømændene – og desværre lykkes det saa altfor ofte,» fortalte han. Brekke gjorde seg også noen tanker om hvorfor disse sjenkestedene ofte lyktes så godt i å fange sjømennene inn: «Tidene er nu slik at man ræsonnerer som saa: «Her seiler vi med livet som indsats tur efter tur, og hvem vet naar det blir den siste; la oss nyte livet mens vi kan.»

Sjømannskirkens ansatte viste stor omsorg for de norske sjømennene, og dette forholdet var gjensidig. I årsberetningen for 1917 forteller assistent Brekke også om en norsk sjømann som på sitt dødsleie fortalte sykehuset at de må hente familien hans. «Familien» det her var snakk om var nettopp assistent Brekke ved sjømannskirken. «Sjømandsmissionens arbeidere er ikke bare arbeidere, de er mer, de er familien for alle disse Norges farende sønner,» understreket Brekke.

Kirken jevnet med jorden

Mellomkrigstiden var økonomisk sett en tøff tid for sjømannskirken i Le Havre, og det var flere ganger snakk om nedleggelse. Så kom andre verdenskrig.

Le Havre ble hardt rammet under krigen. Okkupert av Tyskland fra 1940, ble byen utsatt for allierte bombeangrep høsten og vinteren 1944–1945. Og ødeleggelsene var enorme. I likhet med ca. 80 prosent av bygningene i byen, ble den norske sjømannskirken fullstendig jevnet med jorden av bomberegnet.

Etterkrigstiden

I tiden etter krigen holdt Sjømannskirken til i en barakkebygning like ved jernbanestasjonen som de fikk tildelt av de lokale myndighetene i 1946. I disse årene var det svært mye trafikk på de franske havnene, og i 1949 kunne det være innom 45 norske skip i Le Havre, og opp til 70 i Rouen per måned. Med den store norske skipstrafikken ble det bestemt at en måtte få på plass en ny sjømannskirke.

I 1955 ble det en realitet. Den nye kirken hadde ikke et typisk «kirke-utseende», og ble beskrevet som et 20 x 20 meter funkishus. Men beliggenheten var det ingen som kunne klage på. Kirken lå så nær havnen at skipene nærmest kunne fortøye på kirketrappen.

Til tross for den gode beliggenheten fikk sjømannskirken i Le Havre stadig færre besøkende i 1970- og 1980-årene – hovedsakelig som følge av rasjonalisering og krise i norsk skipsfart i perioden. I 1991 ble sjømannskirken solgt. Året etter ble virksomheten nedlagt, og 120 år med norsk kirkehistorie i Le Havre var over.

Kilder

  • Bud & Hilsen nr. nr. 12/1875; 8/1919; nr. 19–20/1923; nr. 3/1955;
  • Bjørn Johanson: Kirke i verdens hverdag. Bergen 1989
  • Sjømannskirkens årsberetning 1917
  • Sjømannskirkens årbok 1949
  • Heftet «Våre stasjoner 1», Den norske Sjømannsmisjon 1980

Personvernerklæring

Sjømannskirken ønsker å være enkel å komme i kontakt med – også digitalt. For å gjøre nettsidene våre brukervennlige og funksjonelle, benytter vi informasjonskapsler. De hjelper oss med å tilpasse nettsiden til dine innstillinger, samle nyttig statistikk, og dele informasjon om våre tilbud. Informasjonskapslene bidrar til å gjøre besøket ditt så godt som mulig. Detaljer

Dine innstillinger for infokapsler

I Sjømannskirken tar vi personvernet ditt på alvor, og det er viktig for oss å være åpne og tydelige på hvordan vi behandler persondata om deg.

Informasjonskapslene bruker vi for å huske dine innstillinger på nettsiden for å gjøre opplevelsen av nettsiden så relevant som mulig. Vi bruker Google Analytics og Meta Pixel for å holde oversikt over antall besøkende og statistikk over bruk av nettsiden og for å kunne nå deg med viktige budskap gjennom annonser. Tidvis bruker vi andre analyseverktøy for å få hjelp til å forbedre nettsiden.

Valget er ditt!

Nødvendige informasjonskapsler bidrar til å gjøre nettsiden brukbar ved at grunnleggende funksjoner som sidenavigasjon, tilgang til ulike områder av nettstedet og måle statistikk over bruk av nettsiden. Nettstedet kan ikke fungere optimalt uten disse informasjonskapslene. Derfor kan du ikke slå dem av.
Funksjonelle informasjonskapsler hjelper med å utføre visse funksjoner, som å dele innholdet på nettstedet på sosiale medieplattformer, samle tilbakemeldinger og andre tredjepartsfunksjoner.
Informasjonskapsler for markedsføring brukes til å spore besøkende på nettstedet. Dette har vi for å kunne vise deg innhold fra oss på andre nettsteder, og for å vite hvor mange som kommer til vår nettside fra våre annonser.