Historien tilSjømannskirken i Le Havre

Da første verdenskrig brøt ut, fikk sjømannskirken i Le Havre vanskelige arbeidsvilkår. Samtidig ble det enda mer behov for et sted hvor sjømenn kunne samles og få et avbrekk før de på ny skulle ut i farlige farvann. Bestyrer ved sjømannskirken, assistent Syllander Brekke, fortalte i årsberetningen for 1917 at han også ofte måtte kjempe for de norske sjømennene, i møte med runnerne som prøvde å lokke dem inn på nærmeste drikkebule: «Intet middel skyes for at fange sjømændene – og desværre lykkes det saa altfor ofte,» fortalte han. Brekke gjorde seg også noen tanker om hvorfor disse sjenkestedene ofte lyktes så godt i å fange sjømennene inn: «Tidene er nu slik at man ræsonnerer som saa: «Her seiler vi med livet som indsats tur efter tur, og hvem vet naar det blir den siste; la oss nyte livet mens vi kan.»

Sjømannskirkens ansatte viste stor omsorg for de norske sjømennene, og dette forholdet var gjensidig. I årsberetningen for 1917 forteller assistent Brekke også om en norsk sjømann som på sitt dødsleie fortalte sykehuset at de må hente familien hans. «Familien» det her var snakk om var nettopp assistent Brekke ved sjømannskirken. «Sjømandsmissionens arbeidere er ikke bare arbeidere, de er mer, de er familien for alle disse Norges farende sønner,» understreket Brekke.

Mellomkrigstiden var økonomisk sett en tøff tid for sjømannskirken i Le Havre, og det var flere ganger snakk om nedleggelse. Så kom andre verdenskrig.

Le Havre ble hardt rammet under krigen. Okkupert av Tyskland fra 1940, ble byen utsatt for allierte bombeangrep høsten og vinteren 1944–1945. Og ødeleggelsene var enorme. I likhet med ca. 80 prosent av bygningene i byen, ble den norske sjømannskirken fullstendig jevnet med jorden av bomberegnet.

I tiden etter krigen holdt Sjømannskirken til i en barakkebygning like ved jernbanestasjonen som de fikk tildelt av de lokale myndighetene i 1946. I disse årene var det svært mye trafikk på de franske havnene, og i 1949 kunne det være innom 45 norske skip i Le Havre, og opp til 70 i Rouen per måned. Med den store norske skipstrafikken ble det bestemt at en måtte få på plass en ny sjømannskirke.

I 1955 ble det en realitet. Den nye kirken hadde ikke et typisk «kirke-utseende», og ble beskrevet som et 20 x 20 meter funkishus. Men beliggenheten var det ingen som kunne klage på. Kirken lå så nær havnen at skipene nærmest kunne fortøye på kirketrappen.

Til tross for den gode beliggenheten fikk sjømannskirken i Le Havre stadig færre besøkende i 1970- og 1980-årene – hovedsakelig som følge av rasjonalisering og krise i norsk skipsfart i perioden. I 1991 ble sjømannskirken solgt. Året etter ble virksomheten nedlagt, og 120 år med norsk kirkehistorie i Le Havre var over.