Historien tilSjømannskirken i Leith

Hvorfor etablerte Sjømannskirken sin aller første stasjon akkurat i Leith? Her ankom langt færre skandinaviske sjøfolk enn i andre europeiske havnebyer. Til sammenligning ankom ca. 1400 norske sjømenn Leith i midten av 1860-årene, mens mellom 10–12 000 norske sjøfolk var innom London hvert år i samme periode.

Det var i Leith den unge teologen Johan Cordt Harmens Storjohann (1832–1914) høsten 1863 kom for å studere den skotske frikirkens historie, og det var her han fikk kallet sitt om å starte arbeid blant skandinaviske sjøfolk i utenlandske havner. En viktig grunn til at den første stasjonen ble opprettet i Leith var også at Storjohann fikk støtte for saken sin blant en gruppe lokale, velstående skandinaviske og skotske skipsredere og konsuler, som i juli 1864 dannet komiteen «Scandinavian seamen’s Mission for Leith and other Ports in the Firth of Forth».

Av medlemmene i komiteen som jobbet mest aktivt for saken var den norske skipsrederen (og senere også svensk-norsk konsul i Leith) Christian Salvesen, den danske generalkonsulen Walter Berry og den skotske skipsrederen John Warrack. Og komiteen garanterte ett års lønn for en norsk misjonær som kunne virke bland skandinaviske sjøfolk i området, om bare Storjohann kunne finne en velegnet kandidat hjemme i Norge.

I 1879 åpnet Sjømannskirken også et eget leseværelse i et leid lokale i Sailors Home, etter modell fra leseværelsene i britiske sjømannsmisjoner. Leseværelset ble holdt åpent hver kveld i ukedagene, og i tillegg til bibellesning og religiøse samtaler kunne sjøfolkene også høre på foredrag, lese aviser, blader og bøker, og skrive brev hjem til sine kjære. En av de mest populære tilbudene på leseværelset var imidlertid bildefremvisning fra «lanterna magica» – en datidens prosjektor.

Etter å ha holdt til i enda et lokale nede i havneområde, i andre etasje over et spritutsalg, tok daværende sjømannsprest Johan Fredrik Lund (sjømannsprest i Leith i perioden 1878–1887) i begynnelsen av 1880-årene initiativet til å få bygget et eget leseværelse like ved siden av kirken. Støttekommiteen samlet enda en gang inn penger, og i 1885 stod leseværelset ferdig. 

Da leseværelset for første gang ble åpnet i 1879 nede i dokkene, ble det ikke en umiddelbar suksess. I de første årene var det kun mellom 3–12 sjømenn som dukket opp hver gang på de ulike arrangementene. Det nye leseværelset som ble bygget i 1885 var imidlertid mer innbydende enn de tidligere lokalene, og flere sjømenn begynte å finne veien hit. I året 1896 registrerte sjømannspresten over 8000 besøk på leseværelset.

I 1920-årene endret forholdene seg for Sjømannskirkens arbeid i Leith. Den skandinaviske skipsfarten på havnen var i tilbakegang som følge av sterk internasjonal konkurranse i kullmarkedet. Storbritannia fikk solgt mindre kull, og norske skip fikk dermed færre fraktoppdrag. Dermed var det heller ikke like mange sjøfolk som fant veien til sjømannskirkens leseværelse som tidligere. Sjømannskirken bestemte seg likevel for å fortsette arbeidet i havnebyen til tross for at framtiden så mørk ut.

I samme periode fant samtidig nye grupper skandinaver veien til Leith og Edinburgh i økende antall. De var unge og eventyrlystne menn og kvinner som kom for å studere, jobbe på kontor, på sykehus eller som hushjelper. Og mange av dem valgte sjømannskirken som møtested. Dette var en utvikling som fortsatte også etter andre verdenskrig, og sjømannskirken i Leith gikk i etterkrigsårene fra å være en kirke hovedsakelig for skandinaviske sjømenn til å konsolidere betydningen sin som et religiøst, kulturelt og sosialt sentrum for skandinaviske fastboende i området.

Sjømannskirken ble et viktig samlingssted under andre verdenskrig. Til tross for at den skandinaviske skipsfarten på Leith var lav i krigsårene, økte likevel antallet skandinaver som oppholdt seg i Leith og Edinburgh i denne tiden. 14 000 personer – familier i eksil, soldater og krigsseilere – fant veien til sjømannskirken bare i løpet av det første krigsåret.

Noe som også preget den første perioden av krigen i Leith var de mange torpederte skipene utenfor kysten. Mange av krigsseilerne som hadde vært trofaste gjengangere på leseværelsets sosiale sammenkomster hver torsdag og søndag kom ikke tilbake uken etter. Sjømannskirken fikk stadig meldinger om krigsseilere som omkom på havet.

I tillegg til arbeidet ved kirken utførte krigstidsprestene, først Leif Brunvand (sjømannsprest i Leith 1940–1941) og deretter Norman Salvesen (sjømannsprest i Leith 1941–1948) også en rekke andre oppgaver. De holdt gudstjenester en gang i uken ved Port Edgar, en norsk marinestasjon like utenfor Edinburgh. Og annenhver søndag kveld ble marinesoldatene fraktet med buss til sjømannskirken i Leith. I begynnelsen av krigen besøkte Brunvand en norsk militær treningsleir opprettet i Glasgow tidlig i 1940, for å trene norske sjøfolk i handelsflåten og hvalfangere i krigføring. Men når treningsleiren senere samme året ble flyttet lenger vekk til Dumfries, fikk leiren sin egen feltprest. Sjømannspresten i Leith besøkte også nordmenn i Glasgow før det ble åpnet egen sjømannskirke her i 1941. Og i 1942 etablerte Sjømannskirken leseværelse i Buckie nord i Skottland, administrert fra sjømannskirken i Leith.

Edinburgh og Leith ble i det hele spart for de mange bombeangrepene under krigen, men en av de få bygningene som ble skadet var sjømannskirken. 7 mars 1941 eksploderte en landmine like ved kirken. Taket i leseværelset ble totalskadet og kirketaket delvis skadet. Dører og vinduer ble også blåst inn, og en del av interiøret ødelagt. Både kirken og leseværelset ble midlertid reparert, men ble ikke fullstendig utbedret før i 1949.

I etterkrigstiden var skandinavisk skipsfart på Leith fremdeles lav. I begynnelsen av 1950-årene kunne det gå uker mellom hver gang en sjømann spaserte de få minuttene fra havnen opp til sjømannskirken. Kirken hadde med andre ord i det store og hele mistet sin opphavelige betydning som et møtested for sjøfolk, og hovedgrunnen for å opprettholde virksomheten var nå den lojale kretsen fastboende skandinaver som stadig støttet opp om kirken.

For å redusere kostnader ble prestestillingen i Leith avviklet i 1953, og det administrative ansvaret overført til sjømannskirken i North Shields i England. En assistent ble ansatt for å ta seg av den daglige driften av sjømannskirken i Leith. Da sjømannskirken i North Shields senere stengte dørene i 1967, ble det kirkelige arbeidet i Leith overført til London.

I 1973 la Sjømannskirken ned virksomheten, over hundre år etter at den første sjømannspresten kom til Leith. En lokal gruppe skandinaver fortsatte å holde kirken åpen i tiåret som fulgte, før kirkebygget i 1985 ble solgt til den lokale Christian Centre Ministries.

Siden 1988 har kirken huset Leith School of Art.