GLADE SJØMENN
Glade sjømenn foran sjømannskirken i Pensacola. Bildet er tatt etter 1887.
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
SOMMERUTFLUKT
Sjømenn og skandinaviske fastboende på en sommerutflukt 14. august 1910.
Sjømannskirken
DEN FØRSTE SJØMANNSKIRKEN
Den første sjømannskirken stod ferdig i 1878. Bildet er trolig tatt i 1885, samme året som kirken brant ned.
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
KIRKEROMMET
Kirkerommet i den første sjømannskirken, trolig avbildet i 1885.
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
ELIESER
Denne vesle motorbåten ble brukt av sjømannspresten når han skulle på skipsbesøk. Om en ser nøye på bildet, ser en at de norske flaggene og påskriften «Norwegian Seamens Mission» er blitt malt bakerst i båten som har fått navnet «Elieser». Bildet er trolig tatt i 1885/1886.
Sjømannskirken
ETTER BRANNEN
Den nye sjømannskirken som stod ferdig i 1887, denne gangen bygget i stein og mur.
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
LESEVÆRELSET
Leseværelset i den nye kirken avbildet i 1887. Trolig er det sjømannsprest Peter Olivarius Olsen som sitter bakerst i bildet.
Sjømannskirken
GLIMT AV KIRKEROM
GLIMT AV KIRKEROM: Leseværelset i den nye kirken avbildet i 1887. Til høyre i bildet skimtes kirkerommet og alteret gjennom døråpningen.
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
GLIMT AV KIRKEROM
GLIMT AV KIRKEROM: Leseværelset i den nye kirken avbildet i 1887. Til høyre i bildet skimtes kirkerommet og alteret gjennom døråpningen.
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
BEGRAVELSE
Karen Klavenes fra det norske miljøet i Pensacola begraves 4. desember 1894.
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
JULEFEIRING
Juletreet er ferdig pyntet i kirkerommet i 1889, klar for julefeiring.
Sjømannskirken
JUBILEUM
26. november 1916 var det stor fest vest sjømannskirken i Pensacola, i anledning stasjonens 40-årsjubileum.
Sjømannskirken/Bergens Sjøfartsmuseum
Historien tilSjømannskirken i Pensacola
Det fortelles at i havnebyen Pensacola i Florida på sørøstkysten av USA kunne det være opptil 50 norske seilskuter i havn samtidig. På grunn av de mange norske sjømennene som ankom, etablerte derfor Sjømannskirken sin aller første stasjon i USA nettopp her i 1876. Virksomheten ble lagt ned igjen i 1922.
Pensacola hadde i 1870-årene utviklet seg til å bli en betydelig utskipingshavn for amerikansk tømmer. Store skogområder ble hogget ned i de amerikanske sørstatene, og norske skip var svært delaktig i transporten og eksporten av tømmeret. Det var disse sjøfolkene Sjømannskirken kom til Pensacola for å forkynne for.
Fram til 1892 var Sjømannskirkens arbeid i Pensacola sesongbasert – sjømannspresten virket i Pensacola i vinterhalvåret og i Quebec i Canada (Sjømannskirken opprettet også virksomhet her i 1876) i sommerhalvåret. Ettersom havnen i Quebec ble islagt rundt oktober og ingen skip dermed kunne komme inn, tok sjømannspresten den fire dager lange turen for å ta opp arbeidet i Pensacola fram til isen nok en gang smeltet i Quebec en gang på vårparten.
Strategisk plassert kirke
Til tross for at sjømannspresten de første årene bare var tilstede i vinterhalvåret, ble det likevel bygget en egen kirke i Pensacola som stod ferdig i 1878. Kirkebygget ble plassert helt nede ved havnen nettopp for å ha nærhet til skipene og sjøfolkene.
I 1885 brant imidlertid kirken ned til grunnen, men både sjøfolk og fastboende nordmenn gikk sammen og reiste et nytt kirkebygg på den samme tomten. Denne gangen bygget i stein for å unngå at kirken kunne brenne ned igjen. Den nye kirken stod ferdig i 1887.
Hardt arbeidsmiljø
De flæste av disse Huse er av den Sort, at det er en Skam, at de faar eksistere: 14 Værtshuse og uanstændige Huse, 4 Sømands Boardinghuse af den fordærvelige Sort har jeg tellet på dette Stykke Vei, to minutters Gang. Like i kanten av al denne Helvedes Elendighed var det at vor kirke havde sin Plads. Netop den beste Plads som Ørken-Oasen. BUD & HILSEN NR. 9/1885
Slik beskriver sjømannskirkens nabolag i 1885 av Peter Oliviarius Olsen – sjømannsprest i byen i perioden 1882–1888. Pensacola var visstnok en svært røff havneby, hvor rus, kriminalitet og prostitusjon dominerte. Sjømannspresten som overtok arbeidet etter Olsen i 1888 visste imidlertid råd. Ole Gustav Barman (sjømannsprest i Pensacola i 1888–1894) næret en enorm respekt blant de norske sjøfolkene, og ble beskrevet både som legendarisk sterk, slagkraftig og from på samme tid. Han var heller ikke redd for å bruke nevene i kampen mot ondskapen:
Hva ga han ikke bort av klær og penger? Hele månedslønnen gikk med av og til, og det hendte at han kom hjem fra sine «ekspedisjoner» i havnestrøkene uten hatt og frakk. Trengende sjømenn hadde fått det alt sammen. På sine vandringer i havnestrøkene gikk han fra bar til bar, og alle smug ble gjennomsøkt for å se om noen landsmenn var i nød og trengte støtte. Han var ikke nådig mot ulvene som ville røve hans får, og i havnestrøkene gikk det frasagn om hans kjempekrefter og slagkraftige never. NORGES HANDELS- OG SJØFARTSTIDENDES MINNEORD OM GUSTAV BARMANN, GJENGITT I SJØMANNSKIRKENS 100-ÅRSBERETNING FRA 1964
Pensacola utkonkurreres av andre havnebyer
I 1922 la Sjømannskirken ned arbeidet, etter at den norske skipstrafikken hadde gått kraftig tilbake. Arbeidet i Gulfhavnene langs USAs sørkyst var imidlertid ikke over for Sjømannskirken. I 1893 hadde Mobile blitt opprettet som bistasjon til Pensacola, og senere også New Orleans i 1906, og Gulfport i 1912 (nedlagt i 1921). Spesielt Mobile og New Orleans kom til å utkonkurrere Pensacola som havneby.
Kilder
- Bud & Hilsen nr. 3/1876
- Den norske sjømannsmisjon i Gulfhavnene 1876-1956. New Orleans 1956
- Foreningen til Evangeliets Forkyndelse for skandinaviske Sømænd i fremmede Havne i dens første 25 Aar 1864-1889. Bergen 1889
- Gunnar Christie Wasberg: Med norsk sjømannsmisjon i hundre år, 1864–1964. Bergen 1964
- Bilder og kort historie om sjømannskirken i Pensacola, www.pensapedia.com,[lesedato 26.7.2013]