Historien tilSjømannskirken i Philadelphia

Philadelphia befestet i løpet av de første tiårene av 1900-tallet sin posisjon som en av USAs viktigste havnebyer. Norsk skipsfart hadde generelt sett gode vilkår, og sjømannskirken ble derfor også godt besøkt da den ble etablert. Tilstrømmingen av norske innvandrere var fremdeles betydelig på denne tiden, og for mange ble sjømannskirken et viktig holdepunkt og samlingssted i deres nye tilværelse. Sammen med sjøfolkene utgjorde disse immigrantene en trofast, liten menighet i Philadelphia. Oppmøtet ved gudstjenestene var godt, og menigheten ytte viktige bidrag både økonomisk og gjennom frivillig innsats.

Sjømannskirkens lokaler viste seg etter hvert å bli for små. Både leseværelset og kirkeværelset var ofte overfylt. I 1929 ble det derfor besluttet at det var behov for å skaffe større lokaler. Den nye kirken hadde verken tårn eller klokker, men trapper og overdådige søyler som førte inn i det som tidligere hadde vært en gammel bankbygning. Den nye kirken i South Third Street kunne vigsles 3. mai 1931, og kom til å bli tilholdssted for sjømannskirken i Philadelphia i over femti år.

Sjømannskirken i Philadelphia kunne i praksis karakteriseres som en skandinavisk kirke, godt brukt av både finske, danske og svenske sjøfolk. Det skandinaviske fellesskapet ved kirken kom til uttrykk på flere måter. Det ble mellom annet holdt gudstjenester både på dansk og svensk, og arrangementer hvor alle skandinaver i byen ble invitert til kirken.

I slutten av 1940-årene ble den danske foreningen «Sjømannens venner» etablert, med det formål å bistå sjømannskirken i arbeidet med de danske skipene som kom i havn. I slutten av 1950-årene fikk kirken også en svensk sjømannsprest som medarbeider, som skulle ta seg av de rundt 250–300 årlige anløpene av svenske skip.

Som en av USAs største importhavner var Philadelphia i stadig vekst og utvikling, og i etterkrigstiden ble det brukt store ressurser på å modernisere og utvide kaianleggene. I midten av 1950-årene nådde anløpene på havnen nye høyder, og norsk skipsfart fulgte med. I andre halvdel av 1950-årene var det i gjennomsnitt 765 norske årlige anløp på Philadelphia, nå hovedsakelig tank- og bulkbåter.  

Sjømannspresten i Philadelphia hadde det med andre ord travelt. Ettersom liggetiden var kort ble det satset mye på skipsbesøk. Havneområdet var enormt, og sjømannspresten på denne tiden alene om å utføre alle besøkene. Til tross for kort liggetid var besøket ved kirken også godt.

Som følge av den internasjonale skipsfartskrisen tidlig i 1970-årene gikk antallet norske anløp på Philadelphia betraktelig ned, noe som også fikk konsekvenser for besøkstallene ved sjømannskirken. Mot 466 norske skip i 1971, var det bare 154 skip som kom i havn i 1981.

Også den trofaste, fastboende menigheten som stammet fra immigranttidens dager hadde på denne tiden skrumpet betraktelig inn, ettersom medlemmene ble stadig eldre og få nye kom til.

Med både færre sjøfolk og fastboende skandinaver så fremtiden for Philadelphia-kirken usikker ut.

Etter 70 år med sammenhengende virksomhet ble så sjømannskirken i Philadelphia besluttet nedlagt i 1982. I tillegg til nedadgående besøkstall, var organisasjonens økonomiske stilling en avgjørende faktor i beslutningen. En vanskelig økonomisk situasjon gjorde det nødvendig for Sjømannskirken å revurdere hvor mange stasjoner de hadde råd til å drifte.

Forutsetningen for nedleggelsen var at det fremdeles skulle holdes regelmessige gudstjenester i Philadelphia, av sjømannsprestene i New York og Baltimore.