Historien tilReisepresttjenesten Japan

I 1969 kjørte ‘Nomadepresten’ ca. 90 000 km for å rekke båtene, og med en gjennomsnittsfart på 40 km i timen blir det 2250 timer i bilen. Forsetter en regnestykket litt lengre og tar utgangspunkt i en 45 timers uke, er det lett å finne ut at en har tilbrakt 50 uker i bilen. Så da kan en gjerne spørre seg selv hvor mange uker det mon er i et ‘nomade-år’? RAPPORT FRA «NOMADE-KJERKA» I JAPAN SJØMANNSKIRKENS ÅRBOK, 1967–1969

Ja, sjømannspresten og assistenten lå på japanske veier hver dag i over 20 år for å nå norske sjømenn i over 30 forskjellige havner i sentral-Japan. I siste halvdel av 1960-årene var Sjømannskirkens arbeid i Japan inne i en rivende utvikling. Norske skip anløp så og si alle japanske havner, og presten og assistenten ved Kobekirken nådde langt fra alle. Skipsfartens utvikling gjorde også at skipene lå kortere i havn, og det var slett ikke sikkert sjøfolkene hadde tid til å komme i land. Organisasjonens motto var på den tiden: Sjømannsmisjonen følger handelsflåten, og for å holde det ved like ble det investert i en mobil, oppsøkende reisetjeneste.

Nomadekirken i sjøfolkenes hverdag

Reisetjenesten i Japan fikk sin spede begynnelse i 1966 da Sjømannskirken i Kobe fikk en egen medarbeider til oppgaven. Presten og assistenten i Kobe så behovet for mer systematisk besøk av skip som ikke kom til kirkehavnen Kobe eller de umiddelbare nabohavnene. I 1966 ble ideen gitt gjennomslag fra sentralt hold og det ble opprettet en stilling som reiseprest i Japan med tanke på de mange småhavnene som var trafikkert av bulk- og tankskip, og som sjømannskirken i Kobe ikke kunne nå.

Reisetjenesten, eller «nomadekirken» som den ble kalt de første årene, foregikk først ved hjelp av båt, tog, fly, buss. Etter hvert fikk den en egen bil til disposisjon, og kunne rekke over flere båter på samme reise. Fra 1967 ble reisetjenesten utskilt fra sjømannskirken i Kobe og opprettet som en egen stasjon. Samtidig ble tjenesten styrket med en stilling til – for å betjene båtene skikkelig var det nødvendig å sende en mann i hver retning. Den ambulerende reisevirksomheten i Japan hadde ca. tretti havner å betjene med store avstander. Det var hovedsakelig bulk- og tankskip reisetjenesten besøkte, med liggetid under to døgn.

Reisetjenesten var i høyeste grad en hverdagskirke som møtte menigheten i hverdagssituasjoner. Sjøfolkene fikk et lite stykke Norge – avisveska var full av ukeblader og lokalnytt fra hele landet, filmer ble byttet og bokkasser utdelt. I tillegg stod reisetjenestens folk også til tjeneste også praktisk. De gjorde ærender og kjørte shopping-turer – ofte var bilen fullastet av stereoanlegg, fotoutstyr og hva ellers Japan hadde å by på av populære artikler.

Den oppsøkende kirke

Reisetjenesten fikk en spesiell betydning når det gjaldt å være et medmenneske med tid for den enkelte, både når det gjaldt sjelesorg, alkoholproblemer, ekteskapsproblemer og annet det var behov for å snakke om med en fra kirken.

I det at reisetjenesten ikke hadde noen fast stasjon på land, lå det en enestående mulighet til å rette hele sin virksomhet inn mot båtene. Det hendte ofte at reisetjenestens folk var på reise åtte–ti døgn i strekk før de igjen passerte Kobe på vei til skip som lå i motsatt retning. Dermed overnattet de ofte om bord i skipene, og fikk slik kontakt med mange sjøfolk, anledning til å drøfte problemer, sorger og bekymringer over en kaffekopp i messa og slik oppnå kontakt og fellesskap.

Reisetjenesten hadde base i Kobe fram til 1972, da fikk tjenesten et eget hus med leiligheter og kontorer ute i Shioya, 15 kilometer vest for Kobe sentrum.

Men den stadig kortere liggetiden i havn ble etter hvert et problem også for reisetjenestens folk. Mange norske skip var engasjert i malmfrakt, og effektiviteten ved de japanske malmpirene var maksimum av det som var mulig.  100 000 tonn ble losset på under ett døgn. Losseeffektiviteten sier litt om den travelheten som preget dem som er om bord. Ofte var det femti–seksti døgn siden sist det var stopp i maskinen, med den mulighet det gav til å utføre spesielt maskinarbeid. Det ble vanskeligere å arrangere hyggekvelder om bord, skipsgudstjenester, sportsstevner og turer. Slike tiltak ble forbeholdt sjøfolkene på verkstedbåtene, som lå inne for reparasjon.

Gradvis innlemmelse i Kobe-kirken

Reisetjenesten var en kostbar affære – de ansatte reiste gjerne langveis for å betjene ett enkelt skip – så da det ble en nedgang i den norske skipstrafikken på Japan tidlig i 1980-årene, ble tjenesten nedbemannet til en mann i 1983. Det kom fremdeles norske skip til japanske havner, men de lå sjeldnere i dokk og hadde få nordmenn ombord, mange av de norske skipene var flagget ut. Nytt av året var også at reisetjenestens mann arbeidet fra sjømannskirken i Kobe.

Fra 1988 ble igjen reisetjenesten avviklet som en egen stasjon og ble formelt integrert i sjømannskirken i Kobes arbeidsområde – og reisingen til fjernhavnene alternerte mellom de ansatte. Dette var mulig da en i langt mindre grad en tidligere trengte stor utrustning – borte var filmene og bokkassene, de omfangsrike avisveskene og behovet for å tilbring en hel dag ombord. Bedre infrastruktur i Japan gjorde det mulig å raskere og rimeligere å nå ut til de fjerne havnene, enten de ansatte brukte tog, fly eller bil.

Ambulerende i dag

Samling Ambulerende (1350 X 1350 Px)

Stein Vangen og Hilde Sirnes Asia

Kilder

  • Skip og Kirke nr. 4/1975
  • Sjømannskirkens årbøker, 1970–1981.
Personvernerklæring Sjømannskirken bruker kun nødvendige informasjonskapsler for å gjøre opplevelsen på siden så god som mulig. Mer info