Historien tilSjømannskirken i Rio de Janeiro og reisetjenesten Sør-Amerika

Allerede i 1868, fire år etter at Sjømannskirken var etablert, skrev den svensk-norske generalkonsul Leonard Åkerblom i Rio de Janeiro brev til organisasjonen med anmodning om å starte virksomhet i havnebyen: «Hvor ønskelig det end kunde være, om en alvorlig og nidkjær Prest fra et av de tre nordiske Riger kom til dette Sted, hvor sikkert over 100 Skandinaver aarlig dø uden al aandelig Bistand,» skrev han (Bud & Hilsen nr. 10/ 1868). Sjømannskirken hadde imidlertid verken økonomiske midler eller kapasitet til å etablere virksomhet på det søramerikanske kontinentet på dette tidspunktet, og konsentrerte seg heller i første omgang om etablering i europeiske havnebyer (link til tidslinjepunkt 1865).

Ikke før i begynnelsen av 1890-årene forsøkte Sjømannskirken å etablerte seg i Rio de Janeiro. Bakgrunnen var nå de ekstraordinære prøvelsene norske sjømenn ble utsatt for i farten på brasilkysten, da de ble rammet av sykdom og død som følge av gulfeberepidemier som hadde brutt ut.

Send en Prest til Rio, saasnart det er mulig, og Midlerne kommer, saalænge der seiler norske Skibe paa Rio; alle vil være med og støtte den Gjerning. NORSK SKIPSFØRER SOM HAR VÆRET MED SITT SKIB I RIO 5 GANGE SIDEN 1882, BUD OG HILSEN NR. 2/1897

Ole Bornemann Bull ble i 1897 den første norske sjømannspresten som gikk i land i den eksotiske havnebyen. I tillegg til å være prest for skandinaviske sjøfolk i Rio de Janeiro, skulle han også besøke sjømenn i den nærliggende havnebyen Santos. Gulfebertilfellene var da langt færre enn i begynnelsen av 1890-årene, men i 1898 ble sjømannspresten likevel selv offer for sykdommen og døde. Da den norske skipsfarten på brasilkysten samtidig minket betydelig, og også Bulls etterfølger fikk gulfeber og måtte reise hjem i 1900, ble Sjømannskirkens arbeid i Brasil avsluttet omtrent før det hadde startet.