Sjømannskirken i San Fernando ble innviet 10. februar 1965, og fikk navnet Johan Nielsens Minnekirke. Bassenget ble ferdig året etter, og ble svært populært blant sjøfolkene som kom på besøk.
Sjømannskirken
Hjemmet til sjømannsprest Johan Nielsen fungerte også både som kirke og leseværelse.
Ole Christian Eckholdt
Sjømannsprest Johan Nielsen var en legende blant norske sjøfolk. Han jobbet gjennom flere tiår ved ulike sjømannskirker i ulike havnebyer, og viste en enorm omsorg for sine seilende landsmenn på havet. Her er han på skipsbesøk på M/T «Texaco Scandinavia» i havn i San Fernando i 1961/62, sammen med andre styrmann Leif Wesly Hansen.
Ole Christian Eckholdt
Sjømannskirkens assistent i shorts og en sjømann klargjør til høydehoppkonkurranse i sjømannskirkens hage, ukjent årstall. Biljardbord, bordtennis, kulestøt og lengdehopp var andre populære aktiviteter. Av og til ble det også konkurrert i 60-meter eller 100-meterløp i gaten utenfor.
Sjømannskirken
Den første kassen med julegaver tas i land fra M/T «Texaco Skandinavia». Kaptein R. Pettersen og bestyreren ved sjømannskirken ønsker hverandre god jul en dag i desember 1964.
Sjømannskirken
Guttene fra M/T «Texaco Brasil» hjelper til med oppvasken etter kveldens fest.
Sjømannskirken
Norske fastboende på besøk på leseværelset 24. juni 1965.
Sjømannskirken
Et brudepar 15. April 1965.
Sjømannskirken
En gudstjeneste ved sjømannskirken i San Fernando. Ukjent årstall.
Sjømannskirken
Sjøfolk spiller kinasjakk i festsalen. Ukjent årstall.
Sjømannskirken
Gjester fra Røde kors besøker kirken. Ukjent årstall.
Sjømannskirken
Kirkestaben tidlig i 1980-årene. Fra venstre Egil, Elise, John, Molly og Harry.
Sjømannskirken
Kulturutveksling på sjømannskirken. Ukjent årstall.
Helge Pettersson/Sjømannskirken
Det var den legendariske sjømannspresten Johan Nielsen som i 1959 satte pensjonisttilværelsen til side, og etablerte sjømannskirke i San Fernando på øya Trinidad i Karibia. Og gjennom 25 år ble sjømenn fra alle nasjonaliteter ønsket velkommen her.
Hva var det som gjorde at sjømannsprest Johan Nielsen betraktet det som så nødvendig å opprette en sjømannskirke på Trinidad i slutten av 1950-årene, at han selv tilbød seg å skaffe de nødvendige midlene? Nielsen hadde nylig vært på besøk i oljehavnen San Fernando. Han kunne rapportere om et stort antall norske tankbåter som jevnlig kom i havn, og hvor få tilbud det eksisterte for sjøfolkene som gikk i land utenom de mange vertshusene som skjenket sjømennene billig rom. Egentlig var Nielsen på vei inn i pensjonistenes rekker, men da Sjømannskirkens hovedstyre godkjente at det kunne startes prøvevirksomhet på øya dro Nielsen selv til San Fernando for å ta opp arbeidet. Som lønn krevde Nielsen ingenting annet utover pensjonen sin.
Oppslutningen var stor rundt etableringen av en sjømannskirke i San Fernando. Sjømenn, redere, verksteder og andre bidrog med penger til å få bygget en egen kirke. Avgjørende var støtten fra Texaco Norway og Texaco Trinidad, som eide de fleste tankbåtene som gikk i regelmessig fart på San Fernando. Texaco bidro både med midler til byggingen av kirken og til selve driften. Johan Nielsen fikk ikke selv oppleve ferdigstillelsen av kirken, da han døde i 1963. Kirken som fikk navnet Johan Nielsens Minnekirke ble innviet i 1965.
Johan Nielsen var populær blant sjømennene som han tok imot i havnen i San Fernando med stor omsorg. Ole Christian Eckholdt som i begynnelsen av 1960-årene var motormann på tankskipet M/T «Texaco Scandinavia» som gikk i fast rute på San Fernando, forteller om presten:
Her var faktisk ikke noe alternativ for den som skulle spenne en landgangskveld. Men midt oppi alt dette etablerte Johan Nielsen sitt hjem med et lite alter i sin stue og et leseværelse. Han var den første som kom om bord og ble gjerne hele dagen sammen med oss til utskei og loset oss trygt hem til seg. Fra beretningen «En jomfrutur til Trinidad – og mitt møte med en legende!»
Karakteristisk for sjømannskirken i San Fernando var dens internasjonale preg, ettersom samtlige sjøfolk som ankom øya – uansett nasjon – ble invitert til kirken. Spesielt søreuropeiske sjøfolk benyttet seg flittig av tilbudet, så det var behov for at minst én av staben på kirka behersket et at de latinske språkene. Og det ble arrangert både norske og engelske gudstjenester. Det var få skandinaviske fastboende på øya som gjestet kirken, og sjeldent norske turister.
… Vi har vært på mange sjømannsklubber rundt om i verden, men aldri et sted hvor vi er blitt mottatt slik som her, og at vi fikk sitte til bords sammen med dere, er som å være hjemme. GRESK SJØMANN, SITERT I SJØMANNSKIRKENS ÅRSMELDING 1967–1969
Arbeidsmengden ved kirken kunne imidlertid være svært varierende. Etter uker med arbeid fra tidlig morgen til sent på kveld, kunne kirken deretter stå nærmest tom i et par uker. Alt i alt var sjømannskirken gjennom 1960-årene likevel godt besøkt.
I begynnelsen av 1970-årene førte lokale politiske uroligheter og den internasjonale skipsfartskrisen til at de skandinaviske anløpene på Trinidad minket betraktelig. Likevel holdt besøket seg relativt konstant, ettersom det var et stadig stigende antall ikke-skandinaviske sjøfolk som brukte kirken.
I begynnelsen av 1980-årene minket skipstrafikken ytterligere. Etter nesten 20 års virksomhet ble derfor arbeidet i San Fernando besluttet innstilt i 1984. Nedleggelsen av kirken i San Fernando markerte også slutten på Sjømannskirkens arbeid i Karibia i sin helhet, etter at også sjømannskirkene på Aruba og Curaçao var blitt nedlagt i 1976 og 1983.
Kilder