Fra leseværelset i Santos.
I 100 år har Den norske Sjømannsmisjon fulgt handelsflåten med det levende ord. Fra sjømannskirken i Santos.
Hver sin bil forran kirken.
Konfirmasjon i Santos sjømannskirke. Sjømannsprest Helge Pettersen. Konfirmant Anne Britt Hansen.
Søndagsskolen i Santos.
10-11/1981 Taxibåt er et nødvendig hjelpemiddel for å komme ombord i båtene i Santos. Sjømannskirken er på vei ombord.
16 personer var samlet til dåpsgudstjeneste for Gustavo Sverre De Santana Hjelkrem i Santos.
Nils Kåre Vedvik i Rio de Janeiro *** Local Caption *** Nils Kåre Vedvik
Nils Kåre Vedvik i Rio de Janeiro *** Local Caption *** Nils Kåre Vedvik
Ved åpningen i Santos i 1955+ Sjømannsprest Eric Ålund.
Foto: Jose Dias Herrera-"A Tribuna"
Foto: Jose Dias Herrera-"A Tribuna"
Foto: Jose Dias Herrera-"A Tribuna"
Kirkekoret synger ved innvielsen av Sjømannskirken i Santos 23. april 1961.
Fra innvielsen av Santos kirke i 1961.
Sjømannskirken i Santos. Nedlagt i 2002.
«Ja, er det noe sted det trengs sjømannskirke, så må det være i Santos», uttalte ofte sjømennene da presten kom om bord på skipsbesøk. For på de utallige havnekneipene i Brasils største eksporthavn kunne det gå hardt for seg. I over 100 år forsøkte Sjømannskirken å utgjøre et alternativt for de norske og skandinaviske sjømennene som gikk i land her.
Sjømannskirken etablerte seg for første gang i Brasil så tidlig som i 1897, med felles stasjon for Rio de Janeiro og Santos. Men kirkens arbeid i området fikk en dramatisk start. Bare året etter han ankom døde sjømannsprest Ole Bornemann Bull av gulfeber. Da den norske skipsfarten på brasilkysten opplevde en betydelig nedgang, og Bulls etterfølger også ble syk og måtte reise hjem i 1900, ble sjømannskirkens arbeid lagt ned igjen.
Like før andre verdenskrig brøt ut i 1939 startet Sjømannskirken på ny opp med virksomhet i Santos. Det ble opprettet leseværelse i den gamle bydelen like ved kaiene. Den første bestyreren var sjømannsprest Hans Steensnæs. På grunn av vanskelige arbeidsforhold og nedgang i skipstrafikken ble virksomheten imidlertid innstilt allerede i 1944.
I løpet av de første etterkrigsårene økte den norske skipsfarten på Santos igjen.
I 1955 startet derfor sjømannsprest Arne Stensager opp igjen Sjømannskirkens arbeid for tredje gang. Nytt lokale ble funnet i andre etasjen av en privat villa like ved innseilingen til Santos.
Det var trangt om plassene i villaen, og stuen fungerte både som kirke og leseværelse. Ved spesielle anledninger som 17. mai og julefester var det nødvendig å leie lokaler. På 17. mai i 1958 var det ikke mulig å oppdrive andre lokaler til leie, og fem norske skip var i havn samtidig. Løsningen ble å stue alle inn på leseværelset likevel. Det skal ha vært en intim, men likevel humørfylt nasjonaldagsfeiring.
Villaen var ment som et midlertidig tilholdssted for sjømannskirken, men det viste seg vanskelig å finne et nytt lokale. Leieprisene var høye, og det ble derfor etter hvert besluttet å skaffe en tomt til å bygge en egen kirke. Ny kirke ble innviet i 1961.
Sjømannskirken i Santos var av det mer tradisjonelle slaget. Det var hovedsakelig sjømenn som tråkket i dørene – den norske fastboende utgjorde aldri en stor gruppe.
Santos var en havneby på godt og vondt. I havnestrøkets mange kneiper kunne det gå hardt for seg. Alkoholen var billig og gledespikene mange. Sjømannskirken i Santos jobbet aktivt for å være et alternativ til tilbudene som lokket i havnen. At det måtte mer til enn kaffe, vafler og norske aviser, var de ansatte imidlertid klar over. Det ble arrangert både utflukter og sportsaktiviteter. På sjømannskirken fantes det biljard, bordtennisbord, darts og fotballspill.
Som en av de største og viktigste eksporthavnene i hele Sør-Amerika, ankom en betydelig andel norske og skandinaviske skip Santos. Spesielt i 1960-årene var den skandinaviske skipstrafikken stor. I tillegg til å ta hånd om sjømennene som kom i land her, besøkte også sjømannspresten nordmenn i mellom annet Sao Paolo og Rio de Janeiro. Og da sjømannskirken ble lagt ned i Buenos Aires i 1978, stod Santos igjen som den siste stasjonen på hele det søramerikanske kontinentet.
Ved overgangen til 1990-årene var Santos-kirkens fremtid usikker. Økonomiske vanskeligheter i Sjømannskirken gjorde det nødvendig med innstramminger i hele organisasjonens arbeid. I tillegg hadde også skipstrafikken på Santos minket betraktelig og besøkene på kirken var færre. På bakgrunn av dette ble det besluttet en nedtrapping av virksomheten i Santos. Mens kirken på det meste hadde hatt fire ansatte, ble staben nå redusert til bare én. Med innskrenkingen av bemanningen ble også tilbudene ved kirken redusert og åpningstidene innskrenket.
Som del av nedtrappingen av virksomheten i Santos ble kirken i 1995 solgt til en baptist-menighet, men etter avtale disponerte Sjømannskirken fremdeles lokalene i andre etasje til sin daglige drift. I 2003 ble så driften i Santos til slutt nedlagt. Med dette var ikke lenger Den norske sjømannskirken til stede i Sør-Amerika.
Både fastboende i Brasil, rederiene og det norske generalkonsulatet etterlyste Sjømannskirkens tilstedeværelse i landet. Allerede i august 2004 var organisasjonen derfor tilbake i Brasil, men denne gangen med base i Rio de Janeiro. Sjømannskirkens arbeid var nå omdefinert til reisetjeneste, med hele kontinentet som arbeidsfelt.
Kilder