Historien tilSjømannskirken i Singapore

Som et lite land, helt uten noen naturlige ressurser, har Singapores eksistens vært helt avhengig av verdenshandelen og skipsfarten. Byen etablerte seg tidlig som et økonomisk kraftsentrum, og utviklet seg i etterkrigstiden til verdens nest travleste havn og Sørøst-Asias ledende handels- og finanssentrum. Som en følge av havnens økende betydning – og siden Sjømannskirken ikke hadde noen virksomhet i Sørøst-Asia fra før – besluttet ledelsen i 1954 å starte opp prøvevirksomhet i Singapore.

Bestemmelsen om å satse i Singapore viste seg å være et godt valg, da den norske skipstrafikken på havnen viste seg å være minst dobbelt så stor som det en hadde regnet med på forhånd. De 1214 skandinaviske skipene som ankom Singapore i 1957 plasserte den nyetablerte virksomheten blant Sjømannskirkens travleste utestasjoner, og det var ikke lenger tvil om at det fantes et grunnlag for en sjømannskirke i havnen.

Den første utfordring for sjømannskirkens pionerer i Singapore ble å finne et egnet lokale. Det ble dannet en kirkekomite der blant annet den norske, svenske og den danske konsulen var med, og som en midlertidig ordning ble det leid en romslig bungalow. Stedet var ikke lett å finne, likevel var det tusenvis av sjøfolk som kom den nokså lange veien til sjømannskirkens lokaler de første årene.

De mange skandinaviske skipsanløpene i havnen viste seg snart uoverkommelig for en mann, og virksomheten i Singapore ble dermed styrket med en hjelpeprest i 1956. Han fartet uavlatelig i den vidstrakte havnen, for det var få av skipene som gikk til kai ved ankomst. Det ble derfor lange båtreiser til de fjerne ankerplassene og tankøyene, og for å spare på utgiftene reiste kirkestaben helst med ferjene, eller haiket med agenter, skipshandlere eller legen. Et skipsbesøk kunne alene ta flere timer, og sjømannsprestene så fram til å få råd til egen båt en gang i framtiden.

Gjennom gode kontakter i den anglikanske kirken i Singapore kom det et tilbud fra styret i sjømannshjemmet Connell House om gratis tomt til den anglikanske kirkes sjømannsmisjon, The Missions to Seamen, og Sjømannskirken. Tomten lå ideelt til, den var sentralt beliggende og lå rett ved sjømannshjemmet allerede eksisterende fasiliteter. Der hørte blant annet til et sjømannskapell – en vakker liten steinkirke som var åpen for sjømenn under alle flagg – i tillegg til et nyåpnet moderne svømmebasseng for sjøfolk. Det ble besluttet å bygge et større hus som de to organisasjonene skulle dele på, to selvstendige bygg bundet sammen og adskilt av en felles vegg, med stasjonslokaler i første etasje og boliger i andre etasje. Det nye bygget stod klar til drift i oktober 1957, og den ideelle beliggenheten viste igjen på besøkstallene på sjømannskirken som i tiden etter gjorde et hopp. I 1960 ble staben økt fra to til tre mann for å holde tritt med de mange skipsanløpene, og det yrende livet på sjømannskirken.

De gode tidene ved Connell House varte imidlertid bare til 1971, da myndighetene bestemte at hele området skulle eksproprieres. Kirketomten var riktignok bygslet for 30 år, med en nominell bygslingsleie på et pepperkorn pr. år. Men i kontrakten var det også en klausul om oppsigelse på seks måneders varsel i tilfelle tomten trengtes til offentlige formål. Og brått gjorde den nettopp det.

Den lille steinkirken ble gjort om til klubb for singaporere som hadde avtjent sin verneplikt og gått over i reservetroppen, og det gamle leseværelset ble et kinesisk spisested. Sjømannskirken i Singapore var brått tilbake der en startet i 1955, i en uegnet og kostbar bungalow. Bungalowen i Telok Blangah Road var manglet mulighet til avkjøling, og på grunn av de klimatiske forholdene ble det ubehagelig varmt og fuktig på kirken både for kirkestaben og for gjestene.

I 1977 skjøt sjømannskirken i Singapore imidlertid gullfuglen, i form av et flott og godt egnet lokale for virksomheten. Etter å ha kjempet seg igjennom mye byråkrati og formaliteter lyktes kirkerådet å registrere sjømannskirken som en juridisk størrelse i Singapore, med mulighet for å kjøpe fast eiendom. Utlendinger hadde nemlig ikke uten videre lov til å kjøpe eiendom i Singapore. En lyktes å finne en flott eiendom i Pasir Panjang Road, som lå vakkert til på toppen av den bratteste bakken i Singapore, med flott utsikt til Malakka-stredet og den store containerhavnen. Eiendommen lå høyt og fritt og i et rolig område litt unna sentrum, og den nye kirken ble innviet 17. april 1977.

Det viste seg snart at Sjømannskirken hadde gjort et kupp da de kjøpte eiendommen. Verdien mangedoblet seg i løpet av få år, i en slik grad at Sjømannskirken mest sannsynlig ikke hadde hatt råd til investeringen kun kort tid etter kjøpet. Bygningen ble beholdt omtrent som den var den ble kjøpt, med unntak av et tilbygg fra 1998, som inneholdt et nytt og større kapell, moderne utstyrt med både aircondition og lydanlegg.

Arbeidet ved sjømannskirken i Singapore siktet seg hovedsakelig inn på tre grupper: Det var sjøfolkene, turistene og den forholdsvis betydelige gruppen med nordmenn bosatt i byen for en kortere eller lengre periode. Singapore fikk etterhvert den største konsentrasjonen av norsk næringsliv i Asia, og få norske bedrifter etablerte seg i vedensdelen uten en avdeling i Singapore. Også den betydelige svenske forretningskolonien i Singapore kom under kirkens virksomhet fra 1985, da Sjømannskirken inngikk et tett samarbeid med Svenska kyrkan i utlandet om driften av kirken. Etterhvert som sjøfolkene ble en stadig mindre gruppe, ble ressursene flyttet over til å drive menighet blant de bosatte nordmennene og svenskene. Blant innslagene som ble faste poster i sjømannskirkens menighetsarbeid finnes både voksenkor og barnekor, kvinneforening, lekegrupper, forretningslunsjer, lørdagsgrøt, fotball, grillkvelder og for ikke å glemme søndagsgudstjenestene.

Ved inngangen til jubileumsåret 2014 kunne sjømannskirken i Singapore sies å være en livskraftig og veletablert del av Sjømannskirkens virksomhet. Kirkestaben inviterte fortsatt til vafler og et bad i bassenget – en nesten seksti år gammel tradisjon.

Kilder

• Sjømannskirkens årbøker, 1955–1969; 1970–1981; 1983–1993; 1994–2002
• Sjømannskirken: Våre stasjoner. 1980
• Bjørn Johanson: Kikre i verdens hverdag. Den norske Sjømannsmisjon 1864–1989. 1989