Historien tilSjømannskirken i Sør-Georgia

De sosiale forholdene i småsamfunnene som etablerte seg på Sør-Georgia var utfordrende. Miljøet var hardt, ettersom det var ikke bare mors beste barn som hadde kommet for å ta seg arbeid på Sør-Georgia. Fyll og slåsskamp utgjorde ofte fritidsaktivitetene, i mangel på andre organiserte underholdningstilbud. Hjemlengsel og psykiske problemer plaget samtidig mange av hvalfangerne som holdt til på denne utposten. Sykdom, arbeidsulykker og død var en annen utfordring. Arbeiderne måtte selv hjelpe hverandre gjennom tunge tider.

Trolig var det disse forholdene som gjorde at bestyrer Carl Anton Larsen ved hvalfangststasjonen i Grytviken averterte etter prest i 1911. Og kan hende hadde også bestyreren blitt inspirert av sin gode venn og sjømannsprest i Buenos Aires, Ivar Welle, som året før hadde vært på besøk på øya.

Larsen søkte etter en ung mann med akademisk utdannelse med et lyst syn på livet, og evne til å oppkvikke og begeistre. I tillegg til å holde gudstjenester måtte den aktuelle kandidaten også bidra med høytopplesing av skjønnlitteratur og foredrag om nyttige og interessante tema.

Pastor Kristen Løken fra Den norske kirke fikk jobben, og ankom Sør-Georgia i 1912. Allerede i desember 1913 hadde den unge pastoren også en kirke å holde gudstjenestene sine i. Kirken i Grytviken ble finansiert av Larsen selv, i tillegg til innsamlede midler fra hvalfangerne – til tross for at hvalfangerne ikke viste seg å bli spesielt trofaste kirkegjengere. Den ble levert av norske Strømmen Trævarefabrik, og satt opp i rekordfart.

Da Løken forlot Sør-Georgia i 1914 etter endt kontraktsperiode, ble han etterfulgt av en teologistudent som ble værende på øya fram til 1916. Bestyrer Larsen hadde selv betalt prestelønn, men ønsket at det argentinske fangstselskapet skulle være med på å dele byrden. På grunn av manglende vilje fra fangstselskapet Pescas til å betale prestelønn, kom det dermed ikke flere prester til Grytviken på en stund.

I 1925, nesten ti år siden det sist hadde vært prest på øya, anmodet Den norske Hvalfangerforening Sjømannskirken om å ta opp virksomhet på Sør-Georgia. Fangstselskapene ville selv stille midler til rådighet for å dekke alle utgiftene. Dette var etter at Sjømannskirkens hovedstyre i flere år hadde oppfordret selskapene til å sette i gang en slik ordning.

Det var 24 år gamle Fredrik Knudsen som ble oppnevnt til stillingen. Og den nyutdannede presten la med stor entusiasme ut på den over tretti dager lange sjøreisen. Det ser også ut til at sjømannspresten ble populær på øya. I et brev til Sandefjord blad fra en av fangststasjonene beskrev hvalfangerne deres møte med den nye presten, som de i utgangspunktet hadde vært heller skeptisk til. I brevet stod det: «Han besøkte oss på barakken om aftenen og snakket ganske som et almindelig menneske. Og jeg skal si møtene hans blev besøkt. Fuldpakket sal hver eneste gang. Han tok hvalfangerne paa den rette maaten. Jeg tror det overhodet var den beste mand som kunne sendes herned.» (Sitatet er hentet fra boken «Hvalfangerkirken» av Svend Einar Hansen).

At det var fullpakket sal kan imidlertid ha å gjøre med at Knudsen arrangerte foredragskvelder og lysbildefremvisninger. For i følge sjømannspresten selv, var det få av hvalfangerne som viste interesse for det åndelige. Lettere sjokkert over det hardbarkete miljøet på øye og i tvil over sin egen evne til å utrette noe blant disse mennene, sa sjømannspresten opp stillingen sin da fangstsesongen var over.

Sjømannskirkens virke på øya ble imidlertid innstilt allerede i 1932. Overfangst under sesongen 1930–1931 sammen med den økonomiske verdenskrisen, fikk fatale følger for hvalfangstindustrien. Hvaloljemarkedet brøt sammen. De fleste av stasjonene på Sør-Georgia ble nedlagt, og bare ved Grytviken og Leith Harbour ble det fremdeles drevet fangst.

Kirken i Grytviken var i sporadisk bruk av hvalfangere opp til 1960-årene, hovedsakelig ved julefeiringer og begravelser. Og under Falklandskrigen brukte britiske soldater for en periode kirken til gudstjenester og seremonier. Kirken har senere blitt restaurert av den norske interesseforeningen «Øyas Venner», og er i dag del av South Georgia Museum og erklært verneverdig.