LESEVÆRELSET
Slik så det nyåpnede leseværelset ut da det ble åpnet i 1937.
Sjømannskirken
ET SLAG BILJARD
På leseværelset kunne også sjøfolkene slappe av med et slag biljard. Bildet er tatt i juni 1937.
Sjømannskirken
Historien tilSjømannskirken i Stanford-le-Hope
Sjømannskirken hadde virksomhet i Stanford-le-Hope nær munningen av elven Themsen sørøst i England i perioden 1937–1989.
I 1929 flyttet Sjømannskirken virksomheten sin i Gravesend på sørsiden av Themsen, til Stanford-le-Hope på nordsiden av elven lenger øst. Arbeidet ble opprettet som et tilbud for norske sjøfolk som ankom oljehavnene i området, og ble underlagt sjømannskirken i London. Det vil si at en lekbestyrer hadde ansvaret for den daglige driften i Stanford-le-Hope, mens sjømannspresten i London kom på regelmessig besøk for å holde gudstjenester. En fikk bygget et eget hus til formålet, i stor grad finansiert av basarinntekter fra sjømannskirken i London, og som ble innviet 23. mai 1937.
Sjømannskirken i Stanford-le-Hope ble nesten utelukkende besøkt av sjøfolk, ettersom det var få andre nordmenn bosatt i området. De norske tankskipene kom inn i ulike havner spredt over store avstander, og sjømannskirken satset derfor aktivt på skipsbesøk for å nå ut til sjøfolkene.
Krigsopphold
Da andre verdenskrig brøt ut i 1939 opphørte tankskiptrafikken på Stanford-le-Hope, og arbeidet ved sjømannskirken ble derfor innstilt. Og i 1941 ble bygningen jevnet med jorden, da en landmine gikk av like i nærheten.
I 1950 ble huset gjenoppbygget, og på ny innviet som sjømannskirke 10. desember samme år.
Travle tider
I etterkrigstiden ble det bygget flere nye oljeraffinerier i området, og tanktrafikken tok seg derfor betydelig opp igjen. Mens det i begynnelsen av 1950 ankom rundt 300 norske skip, hadde antallet steget til nesten 700 i slutten av 1960-årene. Sjømannskirken hadde det travelt med å reise rundt på skipsbesøk fra havn til havn, men det var også givende arbeid fortalte bestyrer Øyvind Laundal i årsberetningen for perioden 1958–1960:
En av de rikeste gudstjenester jeg har opplevet, var en søndags formiddag inne i kokkelugaren på en tankbåt. Kokken tok ned ny-testamentet sitt og la det frem for meg og sa: «Dette har fulgt meg siden krigen, det. Jeg fikk det av en prest på vestkysten av England. Han har sikkert glemt meg, og jeg nesten ham. Men veien til Jesus har jeg ikke glemt. […]»
Det er langt fra alle sjømenn som har en slik åpen bekjennelse. Men det er ikke så langt mellom hver båt hvor en finner slike om bord.
I slutten av 1970-årene og utover i 1980-årene førte vanskelige tider i norsk skipsfarttil en nedgang i tanktrafikken på oljehavnene nær Stanford-le-Hope. Færre norske sjøfolk på leseværelset, gjorde at sjømannskirken ble nedlagt i 1989.
Kilder
- Sjømannskirkens årbøker 1949–1954; 1955–1969; 1970–1981; 1982–1984; 1983–1993
- Skip og Kirke, juni 1969