Historien tilSjømannskirken i Valencia

I fruktutskipingshavnen Valencia var det høy aktivitet, med rundt ti norske skipsanløp om dagen i begynnelsen av 1920-årene. I 1925 startet derfor assistent Syllander Brekke opp virksomhet i havnebyen på vegne av Sjømannskirken. Brekke ble godt mottatt i byen av både sjøfolkene, den norske visekonsul Andersen og av det norske utvandrermiljøet som hjalp ham både i form av praktiske og økonomiske ytelser. Etter å ha innredet et leid lokale i havneområdet Grao til sjømannskirke, holdt Brekke en stor innvielsesfest for rundt 150 sjømenn og norske fastboende.

Brekke sendte mange brev hjem til Sjømannskirkens hovedkontor i Bergen om arbeidet i Valencia, og flere av beretningene ble trykket i Bud & Hilsen. Det som opptok ham aller mest var de mange norske sjømennene som drev rundt i havnebyen på fylla uten hyre. Selv om han i brevene sine bedyret at «Vi har mange præktige sjøfolk. Kveld efter kveld fylder de det koselige leseværelset og bringer glede og oppmuntring …» (Bud & Hilsen nr. 4/1926), var han spesielt det første året plaget av «lufferne» eller «bomsen» som han kalte dem. De kom og lagde ugreie på leseværelset, og gav dermed sjømannskirken et dårlig rykte blant skikkelige sjøfolk.

Som ett av flere eksempler forteller han om den norske sjømannen med kallenavnet «Kviten»:

»Kviten« heter en anden herremann som har sittet i fængslet i lang tid. Paa den spanske stats forlangede skulde han besørges hjemsendt av konsulatet. Han kom også vel om bord, men da skibet kom i rum sjø, kom der til konsulatet radiotelegram om at manden ikke var om bord. En stund efter dukket »Kviten« paany op her og fandt sin plass blandt luffergjængen. I et slagsmaal med en danske fik han sit ene øie ødelagt. Dansken hadde nemlig sparket ham i øiet, og en aften kom han paa læseværelset og ba mig følge sig til lægevagten, hvilket jeg ogsaa gjorde. Imidlertid raadet lægen ham øieblikkelig indlagt paa hospitalet, ellers var der fare for at han kunde miste synet. Da der var stængt paa konsulatet, og den paafølgende dag var søndag, var der ingen anden raad end at jeg paa egen risiko maatte faa ham inlagt paa hospitalet kl. 12 om natten. I syv dage var »Kviten« paa hospitalet, og da han kom ut, og jeg om aftenen traf ham, saa jeg at øiet var lægt, men »Kviten« – var fuld. Saa lykkedes det mig endelig at skaffe ham en hyre, og i to dage støvet jeg Grao rundt forat finde ham. Først tredje dagen fandt jeg ham paa »Vindampen« (luffernes stamkafé her); men han var da saa fuld at han ikke kjendte mig. Saa gik baaten, men »Kviten« sitter igjen paa stranden uten at fælde en taare for det. BUD & HILSEN NR. 4/1926

Da det brøt ut borgerkrig i Spania i 1936 måtte hele det norske miljøet i Valencia flykte. Daværende bestyrer ved sjømannskirken, Hans Steensnæs, gjennomlevde noen dramatiske uker før han greide å flykte med båt til England, og derfra videre til Norge. Driften i Valencia ble aldri startet opp igjen etter dette.

Kilder

• Bud & Hilsen nr. 13&14/1925; nr. 4/1926; nr. 15&16/1926; nr. 6/1936
• Vilhelm Vilhelmsen: «Den norske sjømannsmisjon i 75 år, 1864–1939.»Festskrift utgitt av foreningens hovedstyre, Bergen 1939
• Gunnar Christie Wasberg: Med norsk sjømannsmisjon i hundre år. Bergen 1964