Historien tilSjømannskirken i Verdensprestene

Sjømannskirkens utsendte har alltid vært mye på reisefot for å besøke skip og sjøfolk i ulike havner. Da organisasjonen for aller første gang etablerte virksomhet i en utenlandsk havneby – i Leith i Skottland i 1856 – ble det for eksempel forventet at sjømannspresten også skulle oppsøke skandinaviske sjøfolk i andre skotske havner som Glasgow, Grangemouth, Burntisland, Methil, Greenock og Buckie.

I november 1938 fikk sjømannsprest Hans Steensnæs trolig jobben som organisasjonens aller første reiseprest. Steensnæs hadde ikke base ved en av de tradisjonelle sjømannskirkene, men reiste rundt på ulike norske tankskip på langtur over verdenshavene. Turene gikk fra Amerika til Australia, videre på et nytt skip til Ostindia og så enda et skip til Kina eller en annen fremmed havn.

Å etablere en reisepresttjeneste var en tilpasning til utviklingen i norsk skipsfart i mellomkrigstiden, med oppbyggingen av en av verdens største tankskipflåter. Tankskipene var ofte på havet i lange perioder, og liggetiden i de avsidesliggende tankhavnene var kort. Hverdagen på et tankskip kunne derfor være ensformig, og behovet for velferdstilbud på skipene meldte seg. Mens tankskipene var på sjøen og folkene om bord hadde god tid, samlet reisepresten dem til kameratslig samvær med foredrag og samtale, sang og musikk og underviste også i språk – i norsk, engelsk og spansk. Han holdt gudstjenester og tilbød sjelesorg for dem som ønsket det. Tjenesten ble trolig lagt ned da andre verdenskrig brøt ut i 1939.

Opp igjennom årene har flere reisetjenester blitt opprettet, med arbeidsområde innenfor definerte geografiske områder, som reisetjenesten i Suez og Persiabukta, reisetjenesten i Japan, reisetjenesten i Europa med Nederland, Belgia og Frankrike som område og reisetjenesten på USA’s østkyst. Hovedsakelig var disse reisetjenestene rettet mot skipsbesøk og sjøfolk som oppholdt seg i havner uten sjømannskirke.

I 1995 opprettet så Sjømannskirken en reisepresttjeneste med hele verden som arbeidsfelt. Det var sjømannsprest Terje Bjerkholt som ble ansatt i stillingen, med base i Norge. Mens Sjømannskirken tidligere arbeidet etter ambisjonen om å følge den norske handelsflåten, gjorde mandatet som Norsk kirke i utlandet at sjømannskirken nå hadde det kirkelige ansvaret for alle nordmenn i utlandet hvor enn de befant seg. I midten av 1990-årene fikk Sjømannskirken også økt fokus på kriseberedskap ved ulykker og katastrofer, og den nye reisepresttjenesten gjorde det enklere å være raskt tilstede ved en alvorlig hendelse i utlandet hvor nordmenn var involvert.

Tjenesten ble etter kort tid utvidet. I 1996 ble også Øystein Halling ansatt som reiseprest for Sørøst-Asia, med Singapore som utgangspunkt. I 1999 ble så den verdensomspennende reisetjenesten omdefinert, og Terje Bjerkholt fikk Afrika som spesifisert arbeidsområde, med base i Harare i Zimbabwe.

Per 2014 er den verdensomspennende reisetjenesten blitt utvidet med flere reiseprester og delt opp i ulike geografiske ansvarsområder: Asia sørøst, Asia øst, Afrika – sør for Sahara, Asia og Nord-Afrika, Sør-Amerika og Moskva.

Kilder

• Bud & Hilsen nr. 12/1939
• Sjømannskirkens årbok 1994–2002
• Vilhelm Vilhelmsen: «Den norske sjømannsmisjon i 75 år, 1864–1939.»Festskrift utgitt av foreningens hovedstyre, Bergen 1939