40-årsjubilant i Dubai

40 år i ørkenlandet

Mandag 17. oktober var det 40 år siden Sjømannskirken etablerte seg i Dubai. Det hele startet med en visjonær sjeik, en handlekraftig svenske og en diplomatisk sjømannsprest.

Påtrengende behov

I 1971 dannet sju uavhengige sjeikdømmer unionen De forente arabiske emirater. Sjeik Rashid Bin Saeed Al Maktoum i Dubai hadde store planer for sitt lille emirat. Oljefunn og havneutbygging gjorde at han på rekordtid utviklet Dubai fra et tynt befolket ørkenland til et knutepunkt for næringsvirksomhet i Midtøsten.

Mesteparten av den norske tankskipflåten foretrakk Dubai framfor de krigsherjede, indre delene av Persiagulfen. Og Sjømannskirken fulgte etter. I 1973 ble derfor sjømannsprest i London, Leif Frivold, sendt til regionen for å sondere terrenget. Han var ikke i tvil. Det var behov for noe mer enn en besøks- og reisetjeneste. Men kunne planene realiseres? På denne tiden var det få eller ingen muligheter for utlendinger å eie land, og helt utenkelig å tillate bygging av en kristen kirke.

Da dukket en handlekraftig svenske opp.

Donerte tomt

Direktør Tor Sandgren i det svenskeide Gulf Agency Company (GAC) hadde et stort hjerte for sjøfolk som ankom Dubai. Etter 14 dager sammen med sjømannspresten ble han også svært interessert i å få Sjømannskirken til byen. Sandgren, som hadde god kontakt med den politiske eliten, klarte å skaffe Frivold audiens hos den mektige Sjeik Rashid.

Timingen var perfekt. Dubais hersker hadde nylig innført religionsfrihet for alle utlendinger i hans sjeikdømme. På et landområde, et godt stykke utenfor bykjernen, hadde han gitt etableringstillatelse til tre ikke-muslimske trossamfunn; Den anglikanske, den katolske og den gresk-ortodokse kirken.

Sandgren og Frivold presenterte planene om en norsk kirke kombinert med et sosialt og kulturelt sjømannssenter. Med en garanti om ikke å drive misjonsvirksomhet overfor lokalbefolkningen, forærte sjeiken personlig Sjømannskirken en tomt i samme område som de øvrige kirkene. Dette til tross for advarsler fra sjeikens undersåtter.

Trehus i ørkenen

Takket være sjeikens velvilje samt iherdig pågangsmot fra GAC og Tor Sandgren, ble etter hvert flere engasjert i kirkeplanene. En av dem var skipsreder Torry Mosvold som eide ferdighusprodusenten Agder Bygg i Åmli.

Det ble bestemt at Sjømannskirken i Dubai skulle bygges i tre for å gjøre det så hjemmekoselig som mulig. Inne i kirken skulle det være norske møbler og furupanel på veggene. Men trehus var – og er – et uvanlig syn under disse himmelstrøkene.

Utesekretær i Sjømannskirken, Jappe Erichsen, sto i spissen for det oppsiktsvekkende bygge-eksperimentet i den arabiske ørkenen. Han forhandlet seg frem til svært gunstig pris for treverket fra de sørlandske skoger. GAC bisto både praktisk og økonomisk, og lovte dessuten å dekke 30 prosent av driftsutgiftene de første tre årene. Dermed kunne Sjømannskirken gamble på at trehusene ville tåle over 40 graders varme.

Våren 1976 ble fire ferdighus pakket i moduler, fraktet med båt til Dubai og satt opp av seks snekkere fra Grimstad. I de offisielle papirene er bygningene registrert som «telt» fordi ordet «trehus» ikke finnes i det arabiske språket. Rundt den fem mål store eiendommen ble det reist en høy mur for å beskytte sjømannskirken mot sandstormer, så vel som dyr.

Nervøs åpning

17. oktober 1976 inviterte Steinar Tofte, byens første sjømannsprest, til høytidelig åpningsfest i Oud Metha Road. Selveste Sjeik Rashid hadde lovet å komme. Men da festen skulle starte, spredte det seg en nervøs stemning blant flere hundre forventningsfulle gjester. Sjeikens sekkepipeorkester var på plass, men sjeiken selv var ikke å se.

Kommunikasjonsminister Mohammed Al Mulla var også lettere fortvilet. I ukene før åpningen hadde det vært negative avisoppslag om kirkeetableringen, og i lokalmiljøet mente noen at det ville være et dårlig signal om sjeiken overvar den offisielle åpningen.

Til slutt satte Al Mulla seg i sin egen bil, kjørte til sjeikens palass og hentet Sjeik Rashid.

Og Sjeik Rashid kom. Mens de norske bunadskledde kvinnene pent måtte finne seg i å vente utenfor, avduket sjeiken minnetavlen som et synlig bevis på hans rause donasjon og erklærte Sjømannskirken i Dubai for åpnet.

Mistet kirkelisens

Gleden over å ha etablert den eneste norske kirken på den arabiske halvøy ble imidlertid kortvarig. Etter kun fire år i drift ble motstanden fra lokale krefter for sterk. De ville ikke ha en ny kristen kirke i nabolaget. Skiltet med «The Norwegian Seamen’s Mission» utenfor portene hadde skapt forvirring og sinne. Imamen i nabomoskeen fryktet at den norske kirken drev misjon blant muslimer, noe som var strengt forbudt.

En stund så det ut som at kirken måtte stenges. Men etter utrettelig innsats fra Tor Sandgren og andre støttespillere, fikk Sjømannskirken fortsette mot at de ga avkall på statusen som kirke, og registrerte seg som «social club». Alteret i kapellet ble fjernet og det ble innført forbud mot gudstjenester og bruk av prestekjole, selv innendørs. Skiltet langs veien måtte endres til «Norwegian Seamen’s Center» og kirkelige handlinger ble flyttet til den anglikanske kirken i nabolaget.

13 år senere, i 1993, fikk Sjømannskirken i Dubai igjen myndighetenes velsignelse til å holde gudstjenester innendørs, men sjømannssenter-navnet ble beholdt.

Skandinavisk møtested

Dubai har forandret seg enormt på få tiår. Bybebyggelsen har for lengst passert sjømannskirkens den gang så avsidesliggende eiendom i Oud Metha Road. Sjømannskirkens tilbud har også endret seg i takt med utviklingen. Mens antallet norske sjøfolk har gått kraftig ned, har nordmenn som bor, jobber og ferierer i regionen økt betraktelig.

Selv om Dubai i dag regnes for å være en forholdsvis liberal, vestlig-lignende storby, holder myndighetene et våkent øye med all forsamlingsvirksomhet. Frykten for radikale grupperinger og terrorangrep er overhengende, og moskeer, kirker og internasjonale klubber blir jevnlig inspisert.

Lisenskontrollørene er klar over at de små trehusene fra Åmli fungerer som et kirkelig, sosialt og kulturelt møtested for skandinaver. Likevel, for å kunne drive virksomhet i landet, må Sjømannskirken i Dubai søke om ny klubblisens annethvert år. Godkjennelseskravene blir stadig mer omfattende, og den største spenningen i jubileumsåret er om lisensen blir fornyet når nåværende periode går ut 21. desember.

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 6-16.

Ønsker du å lese mer om historien til Sjømannskirken i Dubai, eller historien til noen av de andre sjømannskirkene som har eksistert siden oppstarten; besøk Sjømannskirkens historiesider!