Besøk fra utsiden

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 2

Tekst: Marte Kvam Eide
Foto: Morten Opedal

Det er en grå februardag i det lille tettstedet Veenhuizen. Kjell Ness og Håkon Håker fra Sjømannskirken har tatt den ukentlige turen fra Rotterdam for å gå på fengselsbesøk nord i Nederland.

På utsiden av Norgerhaven Prison er det et høyt nettinggjerde og en vollgrav. Etter en omfattende sikkerhetskontroll, slippes kirkens menn inn. De går over den parklignende luftegården med sittegrupper, sjakkbrett-bord og basketballbane. Rundt området er det en mur bestående av toetasjes bygninger med celler, fellesrom og administrasjonen.

Fengselsledelsen er første stopp for Ness og Håker.

UTFORDRENDE OPPGAVER.

For to år siden inngikk norske og nederlandske myndigheter en leieavtale om 242 ledige fengselsplasser for å få soningskøene i Norge ned. Det historiske prøveprosjektet har blitt omtalt som både «kontroversielt» og «vellykket».

Inne i administrasjonsbygget høres samtaler på nederlandsk og norsk. Norgerhaven har flest lokalt ansatte, men også en norsk stab på åtte personer.
– Kriminalomsorgen har fått et politisk oppdrag som jeg skal utføre så godt som overhodet mulig. Fengselet drives med norske normer og verdier på nederlandsk jord og etter min mening utføres straffegjennomføringen i våre to land etter samme grunnleggende normer og verdier, sier fengselsleder Karl Hillesland.

Før han flyttet til Veenhuizen, arbeidet han i Telemark fengsel, avdeling Skien. Og som i ethvert norsk fengsel har det også vært utfordringer her.
– Det er krevende å sone uansett hvor man soner. Men flere trivselstiltak, utstrakt mulighet til å bruke Skype, utvidet telefontid og besøksmuligheter flere dager etter hverandre har gjort overgangen til Norgerhaven lettere for mange, sier Hillesland.

Assisterende fengselsleder May Olsen nikker bekreftende. Hun har jobbet flere år i nederlandske fengsel.
– Jeg tror de innsatte ser mer til oss her enn de ville gjort i et
stort norsk fengsel.

VERDSATT BESØKSTJENESTE.

Siden høsten 2015 har Sjømannskirken i Rotterdam mottatt økonomisk støtte fra Kriminalomsorgsdirektorartet for å drive besøkstjeneste i Norgerhaven. Et høyt verdsatt tilbud, ifølge fengselsledelsen.
– Våre innsatte er ikke annerledes enn andre nordmenn i utlandet. Vi har alle et behov for å snakke norsk og føle oss sett, hørt og ivaretatt, sier Olsen.
– Det er veldig bra for de innsatte å få snakke med noen utenfor systemet, sier Hillesland og henvender seg til Ness og Håker fra Sjømannskirken.
– Vi er jo kirke for alle nordmenn i utlandet, svarer Håker.
– Og når det er så mange nordmenn samlet her, langt fra familie og venner, og som sjeldent får besøk, da er det viktig at vi stiller opp.

Før besøksrunden til cellene, tar Håker og Ness turen ut i luftegården hvor en gruppe innsatte har samlet seg. Det er kaldt i luften.
– Hei! Jeg har ikke sett deg før. Har du vært her lenge? spør Håker og presenterer seg for en innsatt som svarer at han kom til Norgerhaven for en uke siden.
– Sjømannskirken er her hver mandag, så vi kan snakkes mer neste gang hvis du vil.

GODE SAMTALER.

Det er bare mannlige innsatte som blir overført til soning i Nederland. Norgerhaven er et høyrisikofengsel, og de fleste har lange dommer for narkotikasmugling, vold og drap. Håker og Ness spør aldri om hva de innsatte er dømt for, med mindre de selv tar det opp.

William (46) er den første som får besøk fra Sjømannskirken denne tirsdagen.
– Det er godt å ha noen å prate med på sitt eget morsmål, som ikke tenker jus. Og så er det veldig hyggelig å få besøk av vanlige mennesker som bryr seg, uavhengig av hva jeg har gjort.

William holder fremdeles på å bli bedre kjent med Håker og Ness, så samtalen handler mest om det som har skjedd i verden siden sist.
– Noen ganger er det enklere å snakke om fotball og politikk. Trosforhold eller eksistensielle spørsmål er ikke alltid like lett å komme inn på før man har tillit til hverandre. Men vi møter mange som angrer og som sliter med skam og skyldfølelse. Da snakker vi om tilgivelse, om verdien av å tilgi andre og tilgi seg
selv, sier Ness.

BLIR SETT SOM ET MENNESKE.

Håker og Ness går mot neste celle. De vet ikke alltid hvem som åpner og hva de innsatte har på hjertet. Eller på rullebladet.
– I begynnelsen tenkte jeg ofte på hva de hadde gjort for å havne
her, sier Håker.
– Men det er ikke det viktigste. Vi skal møte dem med respekt, som våre medmennesker, på lik linje med alle dem vi møter i Sjømannskirken i Rotterdam. Vi er her for å lytte til hva de vil fortelle. Alle har sin livshistorie. Alle er forskjellige.

Bak neste celledør møter Sjømannskirken Benjamin (25). Han stumper sigaretten og inviterer inn.
– Takk for sist, sier de og håndhilser.
På den åtte kvadratmeter store cellen er det presset inn en seng, en stol, et toalett og en TV. Den ene veggen er dekket av kort, bursdagshilsninger og bilder.
Benjamin har vært i Norgerhaven i halvannet år, og valgte selv å bli overført til Nederland av hensyn til familien.
– Jeg hadde ikke lyst til at de skal forme sin hverdag etter mine behov og bli en del av min soning. Dette er min straff, sier Benjamin.

De mørkeblå gardinene foran vinduet stenger verden ute.
– Selv om det føles som om tiden står stille her inne, går jo tiden der ute. Det er såpass mange år til jeg slipper ut at jeg prøver å begrense framtidsdrømmene til et minimum.

Han setter pris på at Håker og Ness jevnlig kommer på besøk.
– Med dem kan jeg snakke om alt. Både om hverdagene her inne og livet der ute. Og om fortiden min. Det er det jeg trenger; å bli sett som et menneske. De dømmer meg ikke. Vi er allerede dømt. Vi blir ikke dømt på nytt for at vi sitter her.

Etter en stund avrundes samtalen. De tar hverandre i hendene.
– Vi sees igjen neste uke, sier Ness.
– Jeg går ingen steder, sier Benjamin og ler.
Det er lov. Selv på et innelukket sted som dette.

MENINGSFULLT.

Etter flere cellebesøk går de videre til fellesområdene i første etasje. Her kan de domfelte spille bordtennis, biljard og lage mat på kjøkkenet. I rommet ved siden av står arbeidsbord, malerier og glass spredt utover. Noen av de innsatte snakker lavmælt sammen, men de fleste sitter opptatt med seg og sitt.

Ness og Håker tar runden, hilser og smiler. «Takk for sist», sier flere av
dem. Noen ansikter er nye. Sjømannskirkens medarbeidere setter seg ned ved et par av bordene.
– Det er godt å få snakke med noen utenfra om hvordan man har det her inne. Sjømannskirken kompenserer for manglende besøk fra familie og venner fra Norge, de har en hyggelig familiær tone, sier en som i likhet med de fleste andre innsatte ønsker å være anonym.

Når besøkstiden i Norgerhaven nærmer seg slutten, har Håkon Håker og Kjell Ness allerede gjort flere avtaler om samtaler neste mandag. De svinger innom den norske fengselsledelsen før de spaserer over luftegården og ut gjennom porten.
– Mange av de innsatte forteller oss at besøket er et friskt pust fra utsiden, og vi opplever at det er meningsfullt å komme hit. Men etter flere timer bak murene, er det med en rar følelse av frihet vi reiser tilbake til Sjømannskirken i Rotterdam.