Les intervjuet med sosiologen som dro til USA for å studere norskhet.
Sosiolog Lars Laird Iversen dro til USA for å undersøke norskhet i sjømannskirkene.
Det skulle vise seg å bli interessant på flere måter.
Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEMnr. 6 2017
Tekst og foto: Marte Kvam Eide
En liten spasertur fra Menighetsfakultetet i Oslo ligger Lucky Bird, et spisested inspirert av den amerikanske diner-tradisjonen. Her møter vi Lars Laird Iversen (39) for å snakke om hans forskningsreise på tvers av USA.
– Dette var stilig, sier sosiologen og setter seg ned ved et av småbordene. Han er vant til å observere folk i ulike omgivelser, og da han skulle undersøke koblingen mellom religion og nasjonalidentitet, valgte han Sjømannskirken som studie. Et aktuelt tema, kanskje til tider også konfliktfylt.
– Hvorfor er Sjømannskirken et egnet sted for denne tematikken?
– På overflaten er dette et sted med nesten parodisk mange norske symboler: flagg, vafler, bunad, brunost og lutefisk. Det er ikke måte på. I tillegg er det jo en kirke.
Syv uker og seks sjømannskirker, inkludert New Orleans før nedleggelsen, stod på programmet. Sosiologen ble en del av miljøene, og møtte både ansatte og besøkende.
– Hvorfor USA?
– Fordi det er stor geografisk spredning og i samme land. Sjømannskirkene er forskjellige, men har samtidig noe grunnleggende likt ved seg.
– Fant du noen åpenbare forskjeller?
– De kirkene du måtte kjøre til var mer avhengig av et planlagt program og organisering av arrangementer. Mens «bykirkene» hadde en mer drop in-stemning. Det ene er ikke nødvendigvis bedre enn det andre, men det var en tydelig forskjell, sier Iversen.
Han observerte at gudstjenestedeltakelsene ikke varierte stort mellom kirkene, og utfordrer en populær anekdote.
– Alle organisasjoner har en fortelling om seg selv. «Yndlingsfortellingen» til Sjømannskirken er om den trosbeskjedne nordmannen som ikke tør oppsøke en kirke i Norge. Så besøker han eller hun Sjømannskirken og opplever at de her kan komme og være seg selv. Alle kirkene hadde en eller to av disse historiene, men det var mer unntaket enn regelen, sier Iversen.
På overflaten er dette et sted med nesten parodisk mange norske symbolerLars Laird Iversen
Sosiologen tror ikke religiøs lengsel er den eneste grunnen til at nordmenn besøker sjømannskirkene i USA.
– Sjømannskirken er populær fordi den er norsk og trivelig. Nordmenn har et spekter av relasjoner til kristendommen, og jeg spurte de ansatte om ikke kirken bare var som et kulturhus for mange av de besøkende? For de ansatte er det viktig at det er en kirke. Samtidig er det avgjørende for dem at kirken ikke har en hemmelig agenda, som skal presse tro på folk. Sjømannskirken skal være et sted du bare kan være, utdyper sosiologen.
– Hva satte de besøkende mest pris på?
– Å kunne snakke norsk var noe alle nevnte. Noe jeg kjente på selv, var gjenkjennelse og tilhørighet. Jeg kom inn i den ene sjømannskirken etter den andre og tenkte, det lukter jo akkurat som hjemme. Men ikke som mitt eget hjem, det lukter som farmors hjem! sier Iversen og smiler.
– Så nostalgi er en del av bildet?
– Absolutt. Det er en spenning mellom å presentere et minne om Norge og det faktiske Norge. De ansatte er flinke til å møte mennesker. Alle skal hilses på, stilles noen hyggelige spørsmål, tilbys kaffe og vafler, bli sett. Dette er helt konkret og det virker! Men hvorfor virker det?
– Ja, det er et interessant spørsmål!
– Ikke sant? Hvis kirken tilbyr noen kaffe og vafler i Norge, tenker folk; «Skal de lure meg inn i noe?» Men i Sjømannskirken, kanskje på grunn av forventningene, det gode ryktet, eller fordi vi er langt hjemmefra, er svaret «Ja, takk, så trivelig!» Det trenger ikke bety noe mer. Så kan vi jo reflektere over hva det er som har skapt den forventningen og hva som opprettholder den?
Lars Laird Iversen skifter tema. Han forteller om møter med alt fra turister og såkalte «snowbirds», via studenter og oljearbeidere, til norskamerikanere som har bodd på kontinentet i mange år.
– Retorikken er ofte at det nasjonale vi har til felles stikker veldig dypt. Men det jeg fant ut da jeg pirket litt under overflaten, var at nordmenn ofte var veldig uenige. Det er ikke noe gærent i det. Folk er jo uenige overalt, sier han og ler.
Både ansatte og besøkende opplevde den lette, inkluderende tonen som veldig verdifull.Lars Laird Iversen
Sosiologen mener en av forutsetningene for å opprettholde ideen om at nordmenn har noe felles, er å holde en lett og trivelig stemning.
– Med en gang du begynner å snakke om politikk eller verdier, oppstår det en risiko for at det dukker opp relativt store motsetninger. Både for hva som er kirke og hva som er norskhet. Det vi har til felles er det mer hverdagslige.
– Og da blir det mye snakk om vær og vind?
– Både ansatte og besøkende opplevde den lette, inkluderende tonen som veldig verdifull. Samtidig var dypere samtaler ofte et mål for de ansatte. Når folk ville snakke om noe mer eksistensielt, eller trengte hjelp og støtte, var det som regel på tomannshånd. Men da hadde de opparbeidet en personlig tillit til den de åpnet seg for, en tillit som gikk utover det å ha samme nasjonale identitet, påpeker Iversen.
– Og så er det helt klart lettere å senke skuldrene når de får snakke morsmålet.
Før studieturen hadde sosiologen en forestilling om hva som kom til å bli et gjentagende tema ved de ulike sjømannskirkene: Hvordan makter de ansatte å fremstå som blide og imøtekommende når de selv har en dårlig dag, og hvordan legger de til rette for at et hus skal bli til et hjem langt hjemmefra?
– Formålet med studien forandret seg underveis, både fordi det viste seg å være vanskelig for ansatte å sette ord på de emosjonelle elementene, men også fordi jeg fant andre områder som var mer interessante å studere fra et forskerperspektiv.
– Hvilke områder da?
– Jeg var i USA i oppkjøringen til presidentvalget i fjor. Jeg så gnisningene som noen ganger kom til overflaten med mindre grupper som følte at sjømannskirken var stedet de kunne samles om mer ekskluderende norskhet. Dette var overhodet ingen majoritet, men de ansatte i sjømannskirkene syntes nok at dette var vanskelig, sier han og utdyper:
– De var veldig lite interessert i at denne ekskluderende praten skulle prege leseværelset, men samtidig var de opptatt av at kirken skulle være et inkluderende sted for alle. Hovedstrategien var å styre samtalene inn på andre og mindre konfliktfylte temaer.
Det er heller ikke uvanlig at utflyttere beholder en nær emosjonell kontakt til hjemlandet. I følge Iversen skyldes dette delvis oppvekstårene. Mange norskamerikanere
ønsker at sine engelskspråklige barn skal få en tilknytning til Norge slik de selv har hatt.
– Flere sjømannskirker i USA jobber i grenselandet mellom å være en kirke for nordmenn i utlandet og en kirke som opprettholder norsk kultur i flere generasjoner. De som har utvandret vet at de ansatte snakker engelsk, og at det ikke hadde vært noe problem å tilby gudstjenester og konfirmasjonsundervisning på engelsk. Men så velger kirken å ikke gjøre det. Norsk er Sjømannskirkens språk og da må de ansatte sette opp grenser for hva det innebærer.
Nasjonalsymbolene er et annet eksempel på det norske i sjømannskirkene. Ofte er disse knyttet til det maritime, som gir et globalt preg.
– Tradisjonelle nasjonalsymboler som fjell og skog er veldig stedsbudne og introverte, mens kystbefolkningen har alltid reist og besøkt andre land. Denne maritime forståelsen av Norge var underkommunisert i nasjonsbyggingen på 1800-tallet, da var det fokus på «den rene norskheten» som ikke var infisert av utlandet, sier Iversen.
Tradisjonelle nasjonalsymboler som fjell og skog er veldig stedsbudne og introverte.Lars Laird Iversen
Kongehusets tilstedeværelse i de ulike sjømannskirkene er også fremtredende. Flere av kirkene bærer kongelige navn og alle har bilder av kongeparet på veggen.
– Det er også et symbol på reiser, både fordi kongehuset er Norges representanter ute i verden, men også fordi det ikke er så mange generasjoner siden kongehuset
selv var innvandrere, sier sosiologen.
– Kanskje ligger en av suksessfaktorene til sjømannskirken i at de har fått med seg den åpne, inkluderende holdningen til den norske folkekirkeligheten, kombinert med organisasjonsdriven og frivilligheten til vestlandskristendommen?
– Og det fungerer i 2017, synes du?
– Det ser slik ut. Selv om den åpne, inkluderende holdningen er avhengig av at en del ting ikke snakkes om, men slik tror jeg det er mange andre steder også.