Da livet gikk i svart

Jeg gir aldri opp. Jeg har for mye i livet mitt til å slutte å kjempe, sier Tonje Thoresen (54) med et smil.

Vi møter henne i Paris, der hun har bodd de siste 32 årene. Hun står på fortauet utenfor leiligheten i Rue de la Fidelité, eller Trofasthetens gate, med en hvit stokk i den ene hånden. For tre år siden forsto Tonje at livet aldri kom til å bli som før.

– Tenk deg da, jeg som alltid har vært mørkredd, våkner plutselig opp i en sykeseng og ser ingenting.

Døden nær. Tonje tilbrakte barneårene på Haugsbygd utenfor Hønefoss. I 1991, etter å ha studert motedesign i Berlin, flyttet hun til Paris.
Tonje var ambisiøs og eventyrlysten. Hun startet som modell og klesdesigner, før hun plukket opp et kamera og begynte å jobbe
som fotograf for de store moteshowene til blant andre Jean Paul Gaultier, Giambattista Valli og Christian Dior.

Med kameraet på skulderen reiste hun rundt på ulike oppdrag. Tonje foreviget politikere, kjendiser, idrettsstjerner og, ikke minst, norske par som giftet seg i kjærlighetens hovedstad.

Men samtidig som karrieren blomstret, ble Tonjes helse stadig dårligere. Hun fikk smerter ingen leger eller sykehus klarte å finne ut av. Hun hadde migrene, tannverk, vondt i beina og hjertetrøbbel.

– Jeg husker jeg jobbet på en tennisturnering. Plutselig ble jeg så svimmel og måtte sette meg ned. Jeg tenkte at dersom jeg dør nå, så er jeg akkurat der jeg skal være.

I 2020, på en ferietur til Alpene sammen med tenåringsdatteren Anixi, eskalerte det. Tonje ble brått veldig syk.

– Jeg besvimte flere ganger og klarte ikke å reise meg. Heldigvis kom faren til datteren min og hentet oss. Da var jeg ikke bevisst hvor jeg var eller hva som skjedde.

Tonje endte på sykehus. Der oppdaget legene en svulst i hjernen. Svulsten var godartet, men et blodkar hadde eksplodert. Synsnervene var permanent ødelagt. Etter en omfattende operasjon, og tre måneder på tre ulike sykehus, begynte det å gå opp for Tonje at hun aldri skulle se igjen.

– Jeg forsto det vel egentlig først på det siste sykehuset jeg ble sendt til, på rehabilitering. Der fikk jeg hjelp til å gjenvinne autonomi, og jeg lærte meg metoder for å fungere igjen. Gradvis gikk det opp for meg hva som hadde skjedd, og hvordan min nye hverdag kom til å bli.

Ting tar tid når man ikke ser. Tonje har brukt flere år på å gjøre seg kjent i nabolaget sitt på nytt.

På egen hånd. Tonje innrømmer at livet i mørket har vært, og fortsatt er, enormt utfordrende. Men hun nekter å stenge seg inne. De siste årene har hun lært å ta seg fram på egen hånd i nabolaget sitt. Nå klarer hun, med blindestokken foran seg, å gå tre kvartaler fra leiligheten.

– Jeg spør folk, smiler, og som regel får jeg hjelp av alle rundt meg. Det viktigste har vært å klare meg selv, og det er jeg i ferd med å få til.

Dagen etter skal Tonje enda lenger. Målet er byens sjømannskirke i utkanten av Paris, med journalisten som ledsager. Tonje har et ønske om å møte sjømannsprest Magnus Hegland Ingvaldsen før han slutter og flytter tilbake til Norge.

Vi går gjennom de trange gatene i bydelen Pigalle, mens biler og syklister suser forbi. Vi passerer gourmetbistroer og cocktailbarer, romantiske kafeer og små vintagebutikker. På fortauet orienterer Tonje seg forsiktig fram mellom fotgjengere, hunder og stillaser. Hun teller trappetrinn og stopper opp for å lytte. Så tar vi metroen til togstasjonen, og så toget ut til forstaden Le Vésinet.

Sjømannsprest Magnus Hegland Ingvaldsen har vært en viktig del av livet til Tonje både før og etter at hun ble blind. 

Den gode hjelper. Etter én time på reise vestover, står vi utenfor smijernsporten til Sjømannskirken. Her har Tonje vært mange ganger før, som oftest i forbindelse med festlige tilstelninger som bryllup, julebasar og 17. mai. Men også da Tonje sitt liv var på det mørkeste, kom Sjømannskirken i Paris med en utstrakt hånd, i form av sjømannsprest Magnus. Han ønsker oss velkommen og gir Tonje en god klem. Det er dekket til lunsj i hagen.

– Jeg har kjent Magnus en god stund, men han ble utrolig viktig for meg da alt dette skjedde, sier Tonje.

– Under den grusomme pandemien var det ikke lett å verken gå på besøk eller å få besøk. Støtten jeg fikk fra Sjømannskirken betydde veldig mye for meg.

Tonje forteller at det var sjømannsprestens navn som dukket opp i hodet hennes da det virkelig røynet på.

– Magnus stilte alltid opp, uansett hvilken tilstand jeg var i, og han tok telefonen da jeg ringte fortvilet midt på natten.

Magnus ser opp på de store, gamle trærne som solen sender varme stråler gjennom.

– Tonje var en av de første vi møtte da vi kom hit til Paris for fem år siden. Hun er veldig energisk og selvstendig. Da hun mistet synet, opplevde jeg at hun mobiliserte alt hun hadde av krefter for å komme seg på beina igjen, forteller han.

– De første månedene var dramatiske. Vi som sjømannskirke har fått være en medvandrer på en del av denne reisen. Men det er viktig å understreke at det er Tonje selv som har stått i dette, og kjempet dag for dag for å mestre en ny hverdag.

Livsgnisten tilbake. For Tonje har det kostet mye tid, krefter og tårer å akseptere situasjonen, men hun er fast bestemt på at livet skal gå videre, uansett. Hun ønsker å fortelle sin historie, slik at kanskje andre i tilsvarende situasjon kan forstå at det finnes håp i det dypeste mørket. For i de verste stundene etter operasjonen, hadde Tonje perioder der hun ikke ønsket å leve.

– Det var en veldig stor trøst da datteren min besøkte meg på sykehuset. Da jeg hørte stemmen hennes, visste jeg at jeg ikke kunne forlate dette vakre mennesket som jeg er så glad i.

Selv om det er mye Tonje aldri mer kan gjøre, har de siste årene handlet mest om å se mulighetene, og om å glemme alt hun ikke får gjort noe med. Verden som hadde lukket seg rundt henne, har åpnet seg igjen. Sakte, men sikkert har livsgnisten vendt tilbake.

– Jeg er veldig takknemlig for at jeg har hatt så mange gode støttespillere rundt meg. Venninnene mine, helsepersonellet på sykehuset og Sjømannskirken har alle stilt opp. Jeg har beholdt humoren og pågangsmotet, og jeg får ikke ros datteren min nok opp i skyene, sier Tonje Thoresen med tårer i øynene.

– Hun er grunnen til at jeg lever i dag!