Den store styrkeprøven

8. mai er det 78 år siden frigjøringen av Norge. Her er et tilbakeblikk på Sjømannskirkens innsats og betydning under andre verdenskrig.

Tekst: Silje Een De Amoriza og Inge Mørland/Foto: Sjømannskirkens arkiv, Bergen Sjøfartsmuseum og Wikipedia.org. Reportasjen er hentet fra HJEM nr. 2 2020.

På morgenen den 1. september 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen. Meldingen nådde Sjømannskirken under feiringen av organisasjonens 75-årsjubileum i Bergen. To dager senere erklærte Frankrike og Storbritannia krig mot Tyskland.

Andre verdenskrig var i gang.

Selv om Norge i starten forholdt seg nøytralt, ble 30 000 norske sjøfolk raskt dratt inn i konflikten. Sjømannskirkens medarbeidere vendte tilbake til sine stasjoner for å komme de mange sjøfolkene i møte. En av dem var sjømannsprest Ingebrigt Dahle. I sine dagboksnotater skildret han et besøk i North Shields 17. september.

Sammen med en gruppe sjøfolk fikk han beskjed om at «Ronda» av Bergen hadde gått på en mine utenfor Nederland og sunket. Norges 17 første krigsofre var omkommet, og det gikk en støkk gjennom flokken. «Døden ble malt for våre øyne den kvelden», skrev han.

Senere skulle sjømannsprest Dahle og hans kolleger i havnebyer verden over lytte på mange tilsvarende meldinger. Ofte handlet det om sjøfolk de hadde møtt om bord eller i sjømannskirken kort tid før.

SJØMANNSKIRKEN SPLITTES. Ved krigsutbruddet i 1939 hadde Sjømannskirken 55 medarbeidere fordelt på 27 stasjoner i 13 land. Generalsekretær Vilhelm Vilhelmsen hadde lenge vært bekymret for hvordan Sjømannskirken praktisk sett skulle organisere arbeidet dersom Norge ble dratt inn i krigen.

10. oktober sendte hovedkontoret i Bergen et brev til sjømannsprestene i Nord-Amerika, med et konfidensielt vedlegg:

«Ingen vet jo om vårt land kan holdes utenfor. Og ingen kan på forhånd si hvilke følger det vil få for vårt arbeide hvis vi blir innviklet i krig. Vi vil selvfølgelig gjøre alt vi kan for å opprettholde arbeidet, og støtte hver enkelt arbeider. Men skulde vi ikke makte det eller blir avskåret fra å gjøre noe, kan våre arbeidere ute regne med at Den norsk-lutherske kirke i Amerika vil stå oss bi, også økonomisk».

Selv om en rekke forberedelser var blitt gjort for å forsøke å sikre eiendommer og daglig drift ved stasjonene ute, ble krigsårene en hard prøvelse for Sjømannskirken og dens arbeidere. Da tyske tropper invaderte Norge 9. april 1940, ble kontakten mellom hovedkontoret i Bergen og stasjonene utenfor det okkuperte Europa brutt. Det ble etablert et midlertidig hovedkontor ved Sjømannskirken i London for å ta seg av arbeidet ved disse stasjonene.

Imens forsøkte administrasjonen i Bergen å holde forbindelsen med kirkene i de tysk-okkuperte områdene så godt det lot seg gjøre. Og bak blendingsgardiner over hele landet gjorde ildsjeler i de lokale misjonsforeningene hva de kunne for å hjelpe sjøfolkene og deres familier.

Ute ved sjømannskirkene gjorde økonomiske problemer seg raskt gjeldende. Brått måtte stasjonene greie utgiftene til den daglige driften selv, attpåtil på et tidspunkt stadig flere sjøfolk oppsøkte kirkene for råd, hjelp og et sted å være. I mai 1940 besluttet det nyetablerte norsk statsrederiet Nortraship i London å overta ansvaret for organisasjonens økonomi utenfor krigssonen. Fra juli 1941 ble Sjømannskirkens utgifter overført til Kirkedepartementets budsjett.

SAMLINGSPUNKT OG SJELESORG. Sjømannskirken var ikke nødvendigvis det første stedet sjøfolkene besøkte da de kom i havn etter farefulle døgn på havet. Ofte gikk turen innom barene først, for å avreagere og glemme krigens alvor. Deretter gikk gjerne turen til «kjerka». Mange sjøfolk har i ettertid fortalt at det var i sjømannskirkene tynnslitte nerver kunne pleies. Her ble de møtt med omsorg og en hjemlig atmosfære.

Her var det anledning for fortrolige samtaler om traumatiske krigsopplevelser, og mannskapene kunne samles i sorgen over sine omkomne og savnede skipskamerater. «Husk på at noen av oss ikke var gamle guttene. Vi var 20 år omtrent. Det du savnet mest var et hjem […]. Den tryggheten som et hjem har, den fikk du i Sjømannskirken», uttalte en ung kristiansunder, gjengitt i boken «Handelsflåten i krig» av Guri Hjeltnes.

Som under første verdenskrig førte krigsårene med seg en økt aktivitet ved sjømannskirkene. Både sjøfolk og andre nordmenn i eksil kom i hopetall. I London ble det registrert 45 000 besøkende i 1940.

«Bare å se denne skare av landsmenn, ofte med vår konge og kronprins i spissen, jo det var høytid og fest, selv om det samtidig var trist å tenke på under hvilke forhold det hele skjedde», skrev sjømannsprest og fungerende generalsekretær Johnny Ursin i boken «I brennpunktet». For London var i frontlinjen fra første stund.

«Om dagen hårdt arbeide, avbrutt av flyalarm og bombing. Om natten alarm igjen, og mere bomber», skrev Ursin. Til tross for en utsatt beliggenhet, slapp London-kirken unna de utallige tyske flyangrepene.

Langt verre gikk det i Manchester, Stanford-le-Hope og Liverpool der stasjonene ble bombet i 1940 og 1941.

BLODIG MAI-BLITZ. Liverpool var hovedhavn for den omfattende allierte skipstrafikken over Atlanterhavet. Byen ble utsatt for hyppige og omfattende flyangrep. I boken «Der brenningen brøt» skrev sjømannsprest Alf van der Hagen om den siste blodige mai-blitzen i 1941:

«Bombingen var så intens i de dagene at det omtrent ikke ble anledning til å få de døde begravet. Det ble derfor laget en stor massegrav hvor flere hundre skulle begraves. Da de norske skulle begraves i den samme grav, skulle jeg delta som en av de forrettende prester. Ingen møtte fram […]. Det var en av de tristeste opplevelsene jeg hadde under hele krigen, ingen salmesang og ingen gravtale. Bare det piskende regn og den ulende storm ledsaget den siste velsignelse».

Da sjømannskirkens lokaler ble lagt i ruiner dette året, fikk Alf van der Hagen overta et annet og mer egnet, bygg i byen. Sjømannspresten ble en viktig støttespiller for tusener av norske sjøfolk gjennom krigen, og Liverpool-kirken var i denne perioden en av organisasjonens største stasjoner med over 350 besøkende daglig.

NYE ETABLERINGER. Sjømannskirken tilpasset seg også for å kunne hjelpe der behovet var størst. Siden Storbritannia var «fronten», ble stasjonene i USA og Canada regnet for å være «baktroppene». Sjømannskirkene i Montreal, Halifax, New York, Philadelphia og Baltimore var viktige baser både før og etter de farefulle konvoioverfartene.

I 1941 startet Sjømannskirken virksomhet i San Pedro, som fikk stor betydning som alliert havn. Mens kirkene i New Orleans og Mobil hadde økt pågang på grunn av den omfattende krigsindustrien i området.

Sjømannskirken støttet også opp om de norske militærstyrkene i utlandet. Sjømannsprestene holdt gudstjenester for norske flygere som utdannet seg i «Camp Little Norway» utenfor Toronto, for norske hærstyrker stasjonert i den skotske byen Dumfries, samt den norske marinestasjonen i Port Edgar utenfor Leith.

Men norske sjøfolk seilte på alle hav. I Sør-Amerika ble Sjømannskirken i Buenos Aires på flere måter en frihavn, utenfor krig og faresone. I Østen holdt sjømannsprest Johan Nielsen stand i Hong Kong, til tross for at japanerne tok kirken i 1943 og alle i den norske kolonien ble internert.

OMFATTENDE HJELPEARBEID. Sjømannskirkens arbeid ble langt mer praktisk rettet enn tidligere, og tok på mange områder form som en hjelpeorganisasjon. I denne sammenheng stod sjømannskirkene i New York og Hamburg i en særstilling.

Da USA ble trukket inn i krigen 7. desember 1941, ble Sjømannskirken i New York et viktig sentrum for organisasjonens arbeid. Byen var et av de viktigste anløpssted for norsk skipsfart. Et stort antall sjøfolk oppholdt seg dermed lenge i havn under anløp, reparasjoner og sykdom.

I Sjømannskirken i New York ble det oppbevart penger og andre eiendeler, og det ble utført et iherdig ettersøkelsesarbeid for å oppspore savnede sjøfolk. Av de 5266 norske sjøfolkene som ble meldt savnet av familie under krigen, fant kirken frem til 3590. Brevsentralen ved kirken fikk spesielt stor betydning.

Ettersom kommunikasjonsmulighetene var begrenset, var det mange som ikke visste hvordan de skulle nå sine kjære med post. Hovedkontoret i Bergen oppfordret sjømannsfamilier som ikke hadde annen adresse, å sende brev til Sjømannskirken i New York.

I løpet av krigsårene mottok og videresendte kirken over 290 000 brev. Disse utgjorde ofte det eneste livstegnet fra familien etter måneder eller år i uvisshet. Så lenge det kom brev, var det håp.

I FIENDELAND. Sjømannskirken i Hamburg gjorde gjennom hele krigen en svært viktig innsats for norske sjøfolk og fastboende, og – ikke minst – for norske krigsfanger i Tyskland. Sjømannsprestene Conrad Vogt-Svendsen og Arne Berge tok umiddelbart på seg ansvaret med å besøke fangene, da de første ankom like etter invasjonen av Norge. De klarte å smugle inn mat, medisiner, tobakk, vitamintabletter og tran.

De fikk også ordnet det slik at fangene av og til fikk sendt brev hjem til sine kjære. I tillegg laget de fangelister for å holde oversikten over hvem som var fengslet og hvor de til enhver tid befant seg.

Hovedkontoret i Bergen ordnet med utsendingene av hjelpeforsyninger til krigsfangene i Tyskland, finansiert av organisasjonen selv eller fangenes pårørende gjennom hemmelige innsamlings - aksjoner, og i samarbeid med Røde Kors.

For Sjømannskirkens medarbeidere ble det nesten seks år med umenneskelige påkjenninger. De løp selv en stor risiko og satte egne liv på spill. Med Gestapo til stadighet på besøk, og det nære havne - området og utallige nabobygg i ruiner, fortsatte de med gudstjenester og sammenkomster i et tilsynelatende «beskyttet» lokale. Men til slutt rammet tragedien også her. Under det nest siste allierte raidet over Hamburg, langfredag 30. mars 1945, ble sjømannskirken bombet. Og vaktmester Oskar M. Olsen omkom.

Krigens siste dager ble dramatiske for de mange tusen fangene i Tyskland. Det svirret rykter om at alle skulle henrettes, og de vanskelige forholdene gjorde at mange døde av sykdommer, utmattelse og sult. I Sverige ble det iverksatt en aksjon for å få ut så mange av fangene som mulig før det var for sent.

Sjømannskirkens fangeregistre var avgjørende i redningsaksjonen våren 1945, da skandinaviske krigsfanger ble hentet og transportert ut av Tyskland ved hjelp av «De hvite bussene».

UTRYGT I EUROPA. I de tysk-okkuperte områdene ble sjømannskirkene de fleste steder selvsagt svekket. Havnen i Antwerpen ble erobret allerede i mai 1940, men sjømannskirken fortsatte driften gjennom alle krigsårene.

Natt til 17. februar 1945 fikk kirken hard medfart ved bombenedslag. Bomben som falt like ved kirkens inngang, blåste ut alle vin - duer og dører med karmer på byggets for - side. Deler av taket ble knust, men de som oppholdt seg i kirken slapp fra angrepet med noen skrammer.

I de franske havner ble virksomheten innstilt. Sjømannskirken i Rouen fikk betydelige bombeskader før invasjonen, og sjømannspresten måtte rømme til Paris. Her påtok han seg jobben som utdeler av Røde Kors-sendinger til nordmenn. Sjømannskirken i Le Havre ble, som resten av byen, helt utslettet.

I Rotterdam var sjømannskirken i full drift det meste av tiden, til tross for vold - somme luftangrep mot havnebyen. Sjømannspresten og hans stab ytte sin innsats sammen med Røde Kors for å hjelpe norske familier i Nederland, Belgia og Frankrike. 3. oktober 1941 gjennomførte de allierte et kraftig bombeangrep mot mål i havna. Sjømannskirken brant delvis ned, men ble gjenoppbygd og tatt i bruk igjen i november 1942.

En notis i Bud og Hilsen ga et lite inn - blikk i hvordan krigshverdagen fortonet seg for de ansatte:

«Sjømannspresten i Rotterdam og hans familie har i flere måneder bodd i kirkens kjeller, siden alle vinduene i kirkebygningen var ødelagt som følge av veldige eksplosjoner i havnen. Med ytterst lite mat og uten brensel har de sikkert hatt en hard påkjenning i vinter. Vi har sendt småpakker med mat til dem, og presten meldte at de hadde mottatt en pakke som inneholdt 1 kg havregryn. Senere har vi ikke hørt noe mer fra stasjonen».

STYRKET UT AV KRISEN. Frigjøringen i mai 1945 markerte slutten på andre verdenskrig i Europa, og på fem års tysk okkupasjon av Norge. Men for norske sjøfolk – og mange av Sjømannskirkens arbeidere i utlandet – var ikke krigen helt over før Japan kapitulerte 14. august.

I Bud og Hilsen sto en liten notis med tittelen «Nytt utefra»: «Fra de fleste av våre stasjoner har [hovedkontoret] fått telegrafiske hilsener i løpet av mai måned, brev har det enno vært få av, men de er sikkert underveis. Det later til at det står godt til de fleste steder, men mange er slitne og lengter hjem. Foreløbig har de det dog så travelt at de vanskelig kan komme fra».

Selv om Sjømannskirken sto overfor store reparasjons- og gjenreisningsarbeider, kom organisasjonen styrket ut av krisen. Perioden fra 1945 og frem til midten av 1960-årene ble den til da største ekspansjonsperioden i Sjømannskirkens historie.

Kilder: «Handelsflåten i krig. Krigsseileren (Bind 4)» av Guri Hjeltnes, «Med Guds ord i fiendeland» av Conrad VogtSvendsen, «Av en sjømannsprests loggbok» av Johan Nielsen, «Der brenningen brøt» av Alf van der Hagen, «I brennpunktet» av Johnny Ursin, Bud & Hilsen 1939–1945