Diakoni og pandemi

Det er vinter, det er varmt, og vanligvis ville det vært yrende folkeliv og full aktivitet i Sjømannskirken på Gran Canaria. Men selv om koronarestriksjoner hindrer norske turister fra å komme, er ikke øya helt tømt for nordmenn.

– Hei Hanne Marie Engdal. Hvordan har du det?

– Takk. Jeg har det bra.

– Når du har på deg arbeids antrekket ser du til forveksling ut som en prest, men det er du ikke?

– Hehe. Nei. Hvis spanjolene ser en kvinne med grønn skjorte og hvit snipp tror de at jeg har kledd meg ut. Men mange av de norske her vet nok hvem jeg er, og at jeg jobber som diakon.

– Men diakon og diakoni er fortsatt fremmedord for mange?

– Diakoni defineres ofte som kirkens omsorgstjeneste. Det handler om å møte alle mennesker der de er i livet, med neste kjærlighet, respekt og likeverd.

– Så diakoni handler ikke om at de sterke skal hjelpe de svake?

– Nei. Det er en feiltolkning å tenke at jeg som diakon alltid er den sterke og tøffe som takler alt. Noen ganger trenger vi alle råd og veiledning, andre ganger trenger noen av oss mat, klær, en klem eller hjelp til å prøve å få livet inn på et godt spor.

Utfordrende sosialsaker

Engdal har tidligere vært diakonal medarbeider ved Sjømannskirken i London. Før hun flyttet til Spania i fjor, jobbet hun 15 år som diakon i Norge.

– Hva var det som trakk deg tilbake til Sjømannskirken?

– Åh. Det er så mye. Det er den helhetlige tankegangen om at alt arbeidet vi gjør, det gjør vi sammen. Det opplevde jeg både i London og senere i vikariater ved sjømannskirkene i USA. Og så var det helsemessige årsaker. Jeg måtte til et varmere sted. Her på Gran Canaria kan jeg leve og jobbe fullt. Det klarte jeg ikke i Norge de siste årene. Så jeg er veldig glad for at noen har bruk for meg her nede.

– Er det stor forskjell på være diakon i Spania sammenlignet med Norge?

– Ja, egentlig. I Norge er det et helt opplegg for alle eventualiteter av det mennesker sliter med. Det finnes selvsagt et spansk helsevesen her, men ting blir ofte mye mer komplisert når man er i utlandet, med andre regler og ulike rettigheter. Språkbarrieren er også et hinder for mange til å kunne nyttiggjøre seg av de lokale hjelpetiltakene.

– Er det noe som er likt?

– Folk trenger jo den samme omsorgen uansett hvor de er i verden. Det folk sliter med hjemme, sliter folk med her også. Det er sorg, rus, ensomhet, sykdom og utenforskap.

– Hvilke saker er mest krevende?

– Vi blir involvert i mange såkalte sosial saker som er utfordrende. De tyngste og mest komplekse sakene har sammenheng med rus, psykiatri og omsorgssvikt. Men barn, små barn, som opplever omsorgssvikt i et fremmed land, gjør spesielt inntrykk på meg. Det er ille i Norge også, men her har de ofte ikke noe nettverk, bortsett fra Sjømannskirken. Det er tøft.

– Hvordan får du vite om dem som sliter?

– Det varierer. Noen ringer selv. Andre ganger er det pårørende hjemme i Norge som tar kontakt. Vi får også en del oppdrag fra konsulatet. For Sjømannskirken handler det om å være tydelig i vår kommunikasjon utad at vi alltid er her. Vi har kompetanse på å møte mennesker i vanskelige livssituasjoner, i sjelesorg og sorgarbeid. I tillegg har vi et godt samarbeid med andre hjelpeinstanser.

Hjemløse nordmenn

– Hender det at du må ut og lete etter nordmenn?

– Det skjer innimellom, men det er viktig for meg å respektere menneskets frie vilje. Jeg møter nordmenn som har valgt å leve som hjemløse her. Noen av dem har vokst opp med rus og overgrep, og mangel på at noen har tatt tak i livene deres som små. Deres handlingsmønstre og referanserammer for hva som er et bra liv er så veldig annerledes enn mitt. Det kan tilsynelatende virke enkelt å være uteligger her. De slipper å fryse og de mottar mat fra ulike steder. Hvem er jeg da som skal si at de ikke kan leve det livet de lever? Men det er klart at når de mister bankkortet, når trygden ikke kommer, eller når de blir syke, da blir det fryktelig komplisert å være hjemløs og norsk på Gran Canaria.

– Hva gjør du da?

– Jeg prøver å sette dem i stand til å ikke bare være hjelpetrengende, men å handle selv. Til å ta ansvar og myndighet over eget liv. Ofte skulle jeg ønske at jeg kunne ta valgene for dem, sette dem på et fly og få dem inn i et system hjemme i Norge. Men jeg kan ikke frata voksne mennesker de valgmulighetene de har. Så sant de ikke er så dårlige at de er ute av stand til å ta det valget selv. Jeg prøver å være sammen med dem og støtte dem i en vanskelig situasjon.

Diakoni og pandemi

– Det siste året har korona satt hele verden på prøve. Hvordan påvirker pandemien de norske på Gran Canaria?

– Ensomhet og begrenset sosialt liv er tøft og vanskelig også her. Mange sitter alene inne i store leilighets kompleks uten et nettverk rundt seg. Portforbudet i våres, da ingen kunne gå ut av husene sine på over to måneder, var en tøff på kjenning, både for unge og eldre. Derfor har det vært viktig å holde kirken og kafeen så mye åpen som mulig for å gi folk mulighet til å få litt sosialt samvær. Samtidig må vi også beskytte oss selv og andre. Kirken skal ikke være et arnested for smitte.

– Hvordan er det å jobbe med diakoni i en pandemi?

– Da alt stengte ned i mars var det intenst. Vi prøvde å hjelpe folk på fly hjem til Norge, hjelpe de som var «stuck» på sykehusene og bistå pårørende. Det meste av arbeidet måtte gjøres via telefon. Fortsatt er det mye av det oppsøkende arbeidet vi ikke kan utføre. Før korona kunne det for eksempel være opp mot 30 sykebesøk på en dag. Nå kommer vi ikke inn på sykehusene en gang. Besøksforbudet gjelder for oss også.

– Har det blitt merkbart mindre å gjøre?

– Flere norske barnefamilier, pensjonister og andre «trekkfugler» har valgt å bli værende her på øya, av ulike grunner. Men enten jeg møter én eller ti, er det jo selve møtet som er viktig. Samtidig, når det er færre nordmenn her enn det pleier, blir arbeidstempoet annerledes. Jeg får bedre tid til å være sammen med dem som trenger støtte og hjelp. Det oppleves veldig godt oppi alt.

Vær et medmenneske

– Hva er ditt beste tips til hvordan vi kan leve litt mer, hva skal jeg si, diakonalt i hverdagen?

– Ikke sett deg selv i sentrum og prøv å se ting ut fra perspektivet til det mennesket du treffer.

– Det er kanskje lettere sagt enn gjort?

– Nei da. Vi må ikke gjøre det så innviklet å være et medmenneske. Forskning viser at noe av det viktigste for oss mennesker er å bli sett og hørt. Ingen av oss er perfekte, vi har alle våre feil og mangler, men vi kan likevel være der for hverandre og skape gode fellesskap. Du kan jo sjelden gjøre noe galt hvis du gir noen et smil, en klapp på skulderen eller ringer og spør «Hvordan har du det?»

Intervjuet er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 1/21.