Europa på quiz og tvers

–Jeg er spent på hvor mange som kommer i kveld, sier Sverre Tofte (56).

Det er en varm vinterettermiddag i Lisboa. Solen skinner fra skyfri himmel, og vi sitter utenfor et bakeri i den travle gågaten like ved Praça do Rossio.

–Muito obrigado! smiler Sverre når servitøren setter espresso og Pastel de nata på bordet foran oss.

–Hvorfor er du spent?

–Jeg vet jo at det kommer noen, men jeg er usikker på hvor mange vi blir.

Om et par timer er det pubquiz i regi av studentorganisasjonen ANSA. Sverre skal være quizmester. Foreløpig er det bare fire personer som har meldt sin interesse via Facebook-gruppen til ANSA Lisboa.

–Hvor mange dukket opp sist du var i byen?

–60. Det var veldig bra, sier han.

Viktige kontaktpersoner.

Sjømannskirken har fire sjømannsprester og en diakon som har som hovedoppgave å følge norske utenlandsstudenter. Sverre Tofte besøker studentmiljøer i Vest-Europa, deriblant Portugal.

–Det blir en del turer med tog og fly?

–Ja. Jeg har ansvar for mer enn 8200 studenter spredt over 45 byer i tolv land. Jeg prøver å legge opp reisene slik at jeg møter flest mulig og at vi blir litt kjent. Noen treffer jeg én gang, andre tre til fire ganger i året. I tillegg blir det enkelte turer i beredskapssammenheng.

–Hvordan kommer du i kontakt med studentene?

–Nesten alle møter skjer i samarbeid med ANSA. Uten dem ville jobben min i praksis vært umulig.

ANSAs tillitsvalgte er mine viktigste kontaktpersoner, og de som sørger for at det blir arrangert studenttreff. Mange, som her i Lisboa, er på utveksling og bare ute i ett eller to semester. Det å lete opp disse på egen hånd ville vært veldig vanskelig, sier Sverre.

–Hvordan reagerer studentene på at du dukker opp på alt fra kafétreff og pubquiz, til bowlingkvelder og julebord?

–Jeg får av og til spørsmål om hvorfor en prest skal være med på disse arrangementene. Mange unge i dag har liten eller ingen erfaring med kirke og tro, og prester er noe de stort sett forbinder med bryllup, begravelser og gudstjenester. Men når vi blir kjent, forsvinner ofte skepsisen.

Alltid tilgjengelig.

–Hvordan er det å kombinere rollene som sjømannsprest og quizmester?

–Det går fint. Det er veldig viktig å ha det gøy sammen. Det ruster oss for de mørke vinterdagene som kommer i livet. For meg handler det om å bli kjent med studentene der de er. Kafé og pub er naturlige arenaer å møtes på. Det er ikke nødvendigvis hva jeg gjør eller sier som er viktigst, men det som skjer når vi er sammen. Vi bygger vennskap som varer etter at jeg har reist.

–Du landet i Lisboa sent i går kveld, men allerede i morgen tidlig drar du videre til München?

–Selv om jeg ikke er så lenge på hvert sted, er jeg alltid tilgjengelig for en prat, enten på telefon, chat eller via video. Mye av jobben min handler om å introdusere meg selv og tjenesten til stadig nye utenlandsstudenter. Hvis studentene har behov for hjelp eller støtte, så vet de forhåpentligvis at jeg finnes. Jeg håper og tror at terskelen for å ta kontakt blir litt lavere når de har et ansikt, et navn og en relasjon til meg fra før av.

–Tidligere i dag besøkte du også den norske ambassaden i Lisboa. Hvorfor det?

–Sjømannskirken har et tett samarbeid med utenrikstjenesten. Vi har ulike roller, men vi utfyller hverandre på en god måte. Hvis det oppstår en beredskapssituasjon blir ofte ambassaden, ANSA og Sjømannskirken «hjelpeapparatet» overfor berørte og pårørende. Da er det en fordel at vi kjenner til hverandre.

–Hva slags hjelp kan du gi studentene?

–Som sjømannsprest har jeg mye erfaring i å snakke med mennesker i alle livets faser. Det kan ligne på en psykologtjeneste, men jeg er ikke en terapeut som stiller diagnoser eller fører journal. Jeg prøver å gi hjelp til selvhjelp. Det er studentene som velger hva de vil snakke om og hvor mye de vil dele. Jeg kommer ikke med løsninger. Den finner de som regel ut av selv, men det kan være godt å få hjelp til å sortere tankene med en som har taushetsplikt og som ikke står dem altfor nær. Det er ikke alt man har lyst å dele med familie og venner. Dessuten er tilbudet gratis.

Quizboa by night.

Det har blitt kveld i Lisboa. Sola er i ferd med å gå ned bak Jesus-statuen på den andre siden av elva Tejo. Sjømannspresten har vært innom hotellrommet sitt for å lade mobiltelefonen og hente ryggsekken med quiz-premier.

–Visste du at Lisboa ofte blir kalt «Europas San Francisco»? spør Sverre lettere andpusten mens vi går oppover bratte brosteinsbelagte trappegater til bydelen Bairro Alto.

Mellom fargerike bygårder og sjarmerende fortausrestauranter henger klesvask til tørk.

–Der er det, sier han og peker ned mot et trangt smug.

Klokken 20 er baren Alto Amor fylt opp av norske studenter. På bordene ligger penn og papir. At quizmesteren også er sjømannsprest, ser ikke ut til å ha skremt noen denne gangen heller. Så dempes musikken. Lederen for ANSA Lisboa ønsker velkommen og gir mikrofonen til Sverre.

–Kjempegøy å se at så mange har kommet hit for å være med på quiz, sier han.

Først gir Sverre en kort presentasjon av Sjømannskirken og studentarbeidet. Han forteller om samarbeidet med ANSA, om sosiale arrangementer, samtaletilbudet og beredskap ved kriser.

–Men jeg skal ikke holde et foredrag. Nå skal vi ha det gøy sammen, sier Sverre.

–Er det noen fra Bergen her? Stavanger?

–Jaaa, lyder det fra et bord innerst i en krok.

–Hæ? Får de poeng for å være fra Bergen og Stavanger roper en trønder fra den andre siden av lokalet.

–Nei. Det var ikke et quiz-spørsmål, ler Sverre.

Etter en rask rundspørring kan sjømannspresten likevel konstatere at studentene i Lisboa kommer fra mange ulike steder i Norge.

Strømbrudd og oppbrudd.

Så er quizen i gang. Sverre stiller sine spørsmål innenfor kategoriene geografi, politikk, historie og musikk. Studentene noterer og diskuterer, intenst og hviskende. Selv om det sosiale er viktigst, er ikke konkurranseinstinktet helt fraværende. Premien er tross alt norsk melkesjokolade.

Etter 30 spørsmål og retting av svarark kåres kveldens heldige vinnere.

Så dempes belysningen og musikken skrus opp. En discokule spinner sakte i taket. Sverre setter seg ned ved et av bordene. Vanligvis fortsetter samtalene ut i de små timer, men plutselig blir det helt stille og mørkt i baren. Et strømbrudd har tatt både lyd og lys. Sjømannspresten og studentene går ut og ser at hele kvartalet er mørklagt.

–Jaja. Det var en fin kveld så lenge den varte, sier Sverre.

–Er du fornøyd med oppmøtet?

–Over 65 studenter på quiz midt i uken er bra. Veldig bra.

Klokken har passert midnatt. Noen studenter står i små klynger og prater. Andre beveger seg hjemover til hyblene sine og en god natts søvn før en ny skoledag venter.

–Blir du her denne uken? spør en av studentene.

–Nei. Jeg flyr videre til Tyskland i morgen tidlig. Men ikke nøl med å ta kontakt hvis det skulle være noe, svarer Sverre.

–Det skal jeg gjøre. Takk for i kveld. Vi sees, sier hun.

De fleste Sverre Tofte møtte i Lisboa denne onsdagen vil være tilbake i Norge neste gang han kommer på besøk. Men stadig nye studenter inntar den gamle sjøfartsbyen, og hvem vet, kanskje blir quizkveldene i Bairro Alto for noen også deres første møte med Sjømannskirken?

Visste du at…?

De fleste sjømannskirkene tilbyr egne sosiale arrangementer og aktiviteter for norske utenlandsstudenter. I tillegg dekker fire sjømannsprester og en diakon hver sine geografiske områder:

• Storbritannia – Ingrid Ims
• Øst-Europa – Hilde Sirnes
• Vest-Europa – Sverre Tofte
• Nord-Amerika – Jofrid Landa
• Australia og New Zealand – Håvard Osland

Les mer: sjomannskirken.no/ung