Fant roen, så troen

Vi skulle egentlig bare drikke kaffe og spise vafler … Renate Olsen Seim (45) sitter hjemme på Brattholmen vest for Bergen. Her bor hun sammen med ektemannen Atle og deres yngste sønn. Åpenhjertig forteller hun om en hendelse for ti år siden som skulle snu opp ned på livet hennes.

– Jeg har psoriasis og var på behandlingsreise på Gran Canaria. Her ble jeg kjent med en annen norsk kvinne. En dag foreslo hun at vi kunne besøke Sjømannskirken i Arguineguin. Jeg husker jeg tenkte «hva må vi gjøre der?». Kirke og kristendom var noe jeg først og fremst assosierte med mange bud og regler.

Men Renate ble med.

– Mens vi var i Sjømannskirken gikk vi inn og satte oss i kirkerommet. Jeg kjente på en enorm fred som kom veltende over meg. En kjærlighet og ivaretagelse. En omsorg. Jeg syntes det var veldig rart, og ble veldig overveldet, så jeg begynte å gråte, sier hun.

Renate minnes kirkerommet som lite, enkelt innredet, og stille.

– Etter å ha kjent på alle disse følelsene, skrev jeg en bønn på en lapp. Det syntes jeg var litt underlig at jeg gjorde. Men jeg husker også godt hvor trygg hele den opplevelsen var. Det var som om jeg endelig hadde funnet noe.

Identitetskrise. Akkurat hva det var Renate fant den dagen i Sjømannskirken i Arguineguin, forsto hun ikke der og da. Det tok flere måneder, kanskje mer enn ett år, før hun innså at opplevelsen på Gran Canaria var starten på hennes vei til kristen tro.

– Hvorfor tror du at det du kjente på var noe mer enn bare stillhet og ro?

– Jeg tror Jesus møter oss på den måten vi tåler å bli møtt. Hadde Jesus stilt seg opp foran meg, hadde jeg bestilt en legetime. Det hadde jeg ikke tålt. Jeg tror Jesus visste at det var noe i livet mitt som tynget veldig.

– Hva gjorde denne opplevelsen med deg da du kom hjem?

– I starten fortalte jeg ingen om det jeg gikk og tenkte på. Men det satte i gang en prosess i meg, som etter hvert sendte meg inn i en identitetskrise.

Tiden som fulgte, var tung. Renate husker at hun stilte spørsmål ved hvem hun var og hvem hun hadde vært.

– Det var krise for meg. Hvem var jeg som hadde vært så bastant i meningene mine? Det å bli forvandlet så plutselig gjorde forferdelig vondt. Jeg mistet på mange måter ledetråden i meg selv, sier Renate.

– Hvordan vil du beskrive denne tiden?

– Det er litt som å bli født på ny. Da er man veldig fersk og skjør, og har behov for mye omsorg. Det var veldig vanskelig å være alene med alt dette. Ektemannen min og andre rundt meg ble en viktig støtte. De tålte alle spørsmålene mine.

Opptatt av religion. Som 14-åring hadde Renate valgt å konfirmere seg i en humanistisk seremoni.

– Religionslæreren på skolen var veldig tålmodig med meg. Jeg kunne sitte igjen etter timen, langt ut i friminuttet, for å diskutere med henne. Jeg ville være bevisst på valget mitt, forteller Renate.

Gjennom tenårene og inn i voksenlivet regnet hun seg selv som ateist, og hun var ikke redd for å delta i religionsdiskusjoner.

– Jeg mente at Bibelen var en fantastisk eventyrbok. Jeg var skremt av at kristne mennesker kunne stole på en Gud de ikke kunne se eller oppleve fysisk. Jeg var også bevisst imot alt det jeg oppfattet som menneskeskapte regler i kristendommen. Det var kanskje det som gjorde det vanskeligst for meg å bli kristen.

I dag tror Renate at mye av hennes motstand og sterke meninger var basert på uvitenhet.

– Men så kjente jeg jo heller ingen mennesker som jeg visste var kristne, sier hun.

Ny retning i livet. Som ateist var det utenkelig for Renate å oppsøke en kirke hjemme i Norge. Etter opplevelsen i Sjømannskirken på Gran Canaria i 2012, begynte hun å kjenne en sterk dragning mot kirkerommet.

– Jeg husker at jeg gikk rundt i Bergen og kikket inn i mange av kirkene. Jeg er glad i kunst, arkitektur og interiør, det var en god unnskyldning for å oppsøke kirkene. Jeg snek meg også inn på gudstjenestene i min lokale kirke, for å prøve å finne tilbake til den freden jeg hadde kjent på i Sjømannskirken.

Tanker om tro svirret i hodet. På et tidspunkt tok hun kontakt med en prest via internett. Det var spesielt én ting hun måtte få svar på.

– Jeg fortalte presten at jeg lurte på om jeg var i ferd med å bli kristen, men at jeg ikke klarte å gi meg helt hen og elske Jesus på samme måte som jeg elsker mine barn.

– Hva svarte presten?

– Han sa at det trengte jeg ikke å bekymre meg over. Jeg behøvde ikke å sammenligne de to følelsene. Det konkluderte en hel del hos meg.