Flyvertinnen som ble kirkeleder
Hun har jobbet med presidenter og reist overalt. Nå har Irene Tibbits slått seg til ro i San Francisco.
Tekst: Erlend Bjerke Otterå/Foto: Morten Opedal. Reportasjen er hentet fra HJEM nr. 2 2020.
Solen har begynt å titte oppover husene langs en av de mange karakteristiske, bratte gatene i San Francisco. Fra Irene Lindbeck Tibbits hus i Telegraph Hill er det utsikt rett mot fengselsøya Alcatraz. Ikoniske Golden Gate Bridge kan skimtes mellom hustakene.
Hun bor bare noen steinkast unna den norske sjømannskirken. Det passer bra. For i snart 30 år har Irene vært en aktiv skikkelse i kirkemiljøet.
Både som gjest, frivillig og i styret.
– Jeg stikker innom støtt og stadig. Det er et hyggelig møtested.
79-åringen har slått seg til ro i California nå, men hun har levd et eventyrlig liv på farten. Veggene vitner om flere av stedene hun har vært. Der henger det bilder fra Japan og India, Hong Kong og Tahiti.
Irene Lindbeck Tibbits flyttet til USA på 1960-tallet. Planen var å bo der i bare to år, men slik ble det ikke.
FLYKTET FRA KRIGEN. Irene ble født i Børselv, en liten bygd ved Porsangerfjorden i Finnmark. Fire år gammel sto hun sammen med sin mor i åssiden ovenfor, og så hjemstedet i flammer.
Året var 1944. Det var krig i verden. Krig i Norge.
Hun husker ikke så mye, men glemmer aldri flukten opp til fjellene. Da hun snudde seg for å se, hadde tyskerne satt barndomshjemmet hennes, og alle andre hus i bygda, i brann. Sammen med flere hundre naboer etablerte familien seg i medbragte telt og prøvde å klare seg som best de kunne på fjellet. Men tyskerne fant dem etter noen få dager, og de ble bragt ned til bygda igjen.
De ble sendt på lastebiler til Alta, hvor de ble satt på forskjellige fiskebåter som tok dem sørover langs kysten. Fra Irene sin familie var det bare hun og moren som ble sendt avsted. Faren hennes ble igjen i nord.
I de siste seks månedene av krigen bodde hun og moren på en gård i Romsdalen. Da krigen var slutt, flyttet de til venner i Moss. Her ble hun gjenforent med sin far. Den dag i dag husker hun fortsatt hvor redd hun ble da hun så ham igjen. Faren hadde vært med i Alta-bataljon og hadde med seg et gevær. Lille Irene fryktet først at det var en tysk soldat som kom, og gjemte seg bak en stol.
Irene Tibbits vokste opp under andre verdenskrig, og hadde som åtteåring allerede flyttet mye på seg.
AU PAIR OG FLYVERTINNE. Åtte år gammel hadde hun allerede flyttet mye. Planen var å flytte tilbake til Finnmark etter krigen, men faren ville først ta utdanning. Dermed gikk flyttelasset til Oslo i stedet. Irene ble i hovedstaden til hun var ferdig på gymnaset. Men før hun fylte 20 år tok reiselysten fatt i henne.
– Jeg trengte litt eventyr før jeg begynte å studere, forteller hun med et smil.
En dag fikk hun øye på en annonse i Aftenposten om au pair-tjeneste i USA. Hun søkte, og endte opp i Astoria, en liten by helt nord i Oregon. Da året var omme satte hun seg på en buss sørover. Hun havnet i San Francisco hvor hun fikk jobb som bokfører.
– Planen var egentlig å bli i USA i to år. Men det var fortsatt så mye av verden jeg ikke hadde sett og opplevd.
Det var fortsatt så mye av verden jeg ikke hadde sett og opplevd
Så i stedet for å flytte tilbake til Norge gikk turen til New York, hvor hun fikk jobb som flyvertinne i det legendariske flyselskapet Pan Am. På denne tiden var det svært glamorøst.
– Mange venner hadde også foreslått at jeg burde bli flyvertinne fordi jeg var så reiselysten, minnes hun.
Og reising ble det. Jobben tok henne over hele verden. Hun fikk oppleve storbyer i øst og vest, Afrikas jungler og andre eksotiske steder. Snart skulle kvinnen fra nord få en enda mer unik mulighet.
Tibbits jobbet i flere år for det nå legendariske flyselskapet Pan Am.
AIR FORCE ONE. – En dag ble jeg spurt om jeg kunne tenke meg å være en del av presidentfølget. Det tok meg to sekunder å si ja, sier Irene.
På den tiden ble Pan Am chartret av den amerikanske presidenten. Hver gang presidenten fløy i sin «Air Force One», fulgte et Pan Am-fly etter, fylt av stab, sikkerhetsvakter, journalister og andre gjester. Og en ung flyvertinne fra Børselv. Først med president Jimmy Carter, deretter med Ronald Reagan.
Irene finner frem en liten kiste med minner hun har tatt vare på fra alle reisene med presidentfølget. Stilfulle bilder av henne i uniform, adgangskort og flybrosjyrer. «The President’s trip to China – STAFF», står det på ett kort. «The meetings of President Reagan and General Secretary Gorbachev, Geneva, November 1985» står det på et annet.
Mens presidenten fløy i sitt Air Force One, fulgte Irene Tibbits og resten av følget etter i et chartret Pan Am-fly.
Irene forteller at hun ble godt kjent med de som jobbet rundt presidentene. Hun fikk også hilse på både Carter og Reagan flere ganger.
– De visste hvem vi var, og vi traff dem på bakken. De var alltid vennlige.
Også på disse jobbreisene fikk Irene være mye turist. Mens presidenten var på møter i Kina, Tyskland og Sør-Amerika, fikk hun og resten av flypersonalet god tid til å utforske byene.
– Alle vi møtte ga oss spesialbehandling fordi vi var en del av presidentens følge, forteller hun.
Jobben som flyvertinne tok Tibbits rundt om i hele verden.
SJØMANNSKIRKEN OG NORDMENN. Etter nesten 20 år som flyvertinne med håret rett ned, rød leppestift og hofteholder, ville Irene gjøre noe helt nytt. Hun fikk jobb i et finansfirma i New York. Det var på denne tiden hun kom i kontakt med Sjømannskirken for første gang. Hun bodde i nærheten av kirken i byen, og da var det naturlig å besøke den.
Da hun flyttet til USA i 1961, var det ikke i tankene hennes å oppsøke steder hvor hun kunne møte andre nordmenn. «Da kunne jeg jo bare blitt værende i Norge», var hennes respons da amerikanere spurte om hun hadde truffet andre nordmenn der. Men etter hvert som årene gikk endret denne tankegangen seg. Mer og mer tenkte hun at det å møte andre nordmenn i USA kanskje var helt greit likevel.
– Det er ikke så lett å beskrive det, men vi er tross alt samme folk. Jeg føler at et sånt lite samfunn som vi har i sjømannskirken, passer meg veldig godt.
BRA FOR SJELEN. På begynnelsen av 1990-tallet, etter 17 år med base på USAs østkyst, returnerte Irene til byen med de bratte bakkene. Her kjøpte hun et reisebyrå sammen med noen av sine venner. Siden hun hadde brukt Sjømannskirken i New York flittig, var hun rask til å oppsøke Sjømannskirken i San Francisco også. Der ble hun etter hvert hyret inn som frivillig.
– Jeg bodde så nære at det var lett for staben å spørre meg. Om jeg kunne, så stilte jeg opp, sier Irene og innrømmer at hun har vanskelig for å si nei til Sjømannskirken.
Irene Tibbit er styreleder i Sjømannskirken i San Francisco. Her står hun sammen med sjømannsprest Morgan Berg.
Senere ble hun også med i kirkestyret, men da ektemannen, Bob Tibbits, ble kreftsyk sa hun fra seg vervet. I 2001, etter åtte år som mann og kone, døde han. Da bestemte hun seg for å bli mer engasjert i det norske miljøet rundt sjømannskirken. I 2011 ble Irene valgt inn som styremedlem igjen, og i 2013 ble hun utnevnt til Sjømannskirken i San Francisco sin første kvinnelige styreleder.
I dag er den spreke 79-åringen innom kirken minst to ganger i uken. Hun forteller at stedet og folkene betyr mye for både hennes sosiale nettverk og tro.
– Det er bra for sjelen. Du kan be til Gud uansett hvor du er i verden, men sjømannsprestene har en veldig fin måte å forklare Bibelen på, det får jeg mye ut av.
Fortsatt er Irene Lindbeck Tibbits glad i å være på reise. Hun besøker kjente i Norge hvert år, og reiser ofte til Italia. Men én ting er den tidligere flyvertinnen sikker på:
– Jeg har landet i San Francisco. Her har jeg tenkt å bli!