På kryss og tvers

Den ene dagen møter sjømannspresten på Filippinene en psykisk nedkjørt mann i fengsel, den neste er han på besøk hos forretningseliten i Manila.

Tekst: Solrun Dregelid / Foto: Morten Opedal

Denne reportasjen er hentet fra HJEM nr. 1 2019

Ding! Idet sjømannsprest på Filippinene, Stein Vangen, forlater den klamme heten for en kjølende drosje, plinger det inn en melding på Messenger. Det er fra en far i Norge. En far som har mistet sønnen sin på Filippinene, og som lurer på om Vangen kan frakte urnen den lange veien hjem.

– Under frokosten fikk jeg en annen melding der jeg ble spurt om å holde en dåp. Denne jobben er full av kontraster, sier han før han med noen tastetrykk kondolerer og bekrefter samtidig at han skal frakte urnen trygt til Norge.

Men, først skal han reise rundt på Filippinene for å treffe nordmenn – i alle typer sosiale lag.

– Jobben min er å bidra til at mennesker skal føle verdighet og selvrespekt uansett hvor de befinner seg i livet, sier han.

Denne jobben er full av kontraster

- Stein Vangen -

ISOLERTE NORDMENN. Stein Vangen er en av åtte ambulerende sjømannsprester. Det er prester som ikke er knyttet til et kirkebygg, men som drar rundt i området de har ansvaret for og møter mennesker der de er. Sjømannskirken har valgt å ha en slik ordning for de rundt 3000 nordmennene ambassaden anslår bor hele eller deler av året på Filippinene. Dette fordi de bor veldig spredt.

– Jeg møter folk på deres hjemmebane – hvor de definerer normene. Jeg tror det bidrar til at møtene blir mer personlige og ekte, sier Vangen.

Mens drosjen passerer trisykler og tutende jeepneyer, forteller sjømannspresten at nordmenn i landet bor mer spredt enn før. Det skyldes at mange møter sin utkårede på nett, som oftest bor langt unna andre nordmenn. Det fører ham til stadig nye plasser i det asiatiske landet som består av over 7000 øyer.

– Hvis ingen vet om disse nordmennene, er det heller ingen som spør etter dem. Derfor er det viktig for meg å oppsøke dem og legge til rette for at de møter andre nordmenn. Da blir de hverandres sikkerhetsnett. Det er mye rart som kan skje i dette landet. Visste du for eksempel at flere dør av vold her enn i Afghanistan? spør han idet drosjen stopper utenfor en port midt i et slumområde i Cordova.

PSYKOLOG OG PREST. Bak porten åpner det seg en liten oase. Et feriesenter med lekende barn i et stort svømmebasseng, restauranter og selvfølgelig en pub hvor en gruppe nordmenn har samlet seg. De har kommet i anledning en varslet minnegudstjeneste. Gjensynsgleden er tydelig da verten Erik Hansen (66) fra Lier, som er medeier i det familiedrevne feriesenteret, ønsker sjømannspresten velkommen. Hansen har kjent sjømannspresten siden 2003, året etter Vangen begynte arbeidet på Filippinene.

– Vi er utrolig glade for å ha Stein her, en prest vi kjenner godt og som også kjenner landet vi bor i, sier Hansen.

Den tilsynelatende vellykkede forretningsmannen, ektemannen og tenåringspappaen, sier de fleste han kjenner, inkludert seg selv, har bekymringer og problemer de gjemmer for hverandre. Selv har han strevd mye både psykisk og fysisk etter at han jobbet som dykker for oljeindustrien på 80-tallet. Erstatning fra staten, og uføretrygden, tok han med seg til Filippinene for over ti år siden.

– Ved å prate med Stein, som har taushetsplikt, får både jeg og mange andre lettet hjertet. Han er både psykolog, prest og psykiater, sier Hansen.

50 DØDSFALL I ÅRET. Klokken er 18 og det nærmer seg minnegudstjeneste. Et spisebord i feriesenterets rosa og grønne selskapslokale, er nå forvandlet til et alter. Der står bilder av syv menn. Det åttende bildet er av en norsk-filippinsk jente på tre år, som omkom i en trafikkulykke. Ifølge Vangen dør mellom 30 og 50 personer årlig i det norske miljøet.

– Det er altfor mange og de fleste dør allerede i 50–60-års alderen, sier Vangen mens han også gjør klar vin og brød til nattverden.

At mange nordmenn har dårlig helse før de drar til Filippinene, er en viktig årsak til de mange dødsfallene, mener presten.

– Selv om noen får bedre fysisk helse her, kan livsstilen likevel være hard. De som ønsker å redusere alkoholinntaket kan bli isolerte fordi det er få andre arenaer å møtes på enn baren. Ensomhet kan også være en kilde til både dårlig helse og et kort liv, sier sjømannspresten før han går ut av den klargjorte «kirken» for vennlig å minne de potensielle deltakerne ved baren om at klokken nå har passert 18.

VIL NOEN SAVNE MEG? Flere av mennene i alderen 40 til 70 år tar en siste slurk av ølet før de går inn i lokalet. Stein Skipenes er en av dem. 57-åringen fra Bergen kom til Filippinene for ti år siden og bor nå i nærområdet med sin filippinske kone og to hunder.

– Jeg kjente de fleste av dem, så det er klart det er trist, sier Skipenes og nikker mot bildene på alteret.

– Nå ønsker jeg å minne dem og få fred til å tenke. Jeg blir bekymret når så mange rundt 50 år forsvinner. Er jeg nestemann på listen? Vil noen savne meg? funderer bergenseren, som forklarer at bortsett fra en søster han har lite kontakt med, har han ingen igjen i Bergen.

Sammen med rundt 40 andre, hvor halvparten er filippinske ektefeller av nordmennene, setter bergenseren seg på en av stolene i det provisoriske kirkebygget.

– Jan Tore, med din sangstemme får du ikke lov til å sitte på siste benk, sier Vangen etterfulgt av spredt humring. Isen er brutt.

Etter en preken og noen salmer, forteller han om de avdøde. Noen vet han mye om, andre kan han bare navnet på. Deltakerne fyller inn informasjon som at «han var en rolig, snill og stille mann».

– Ubearbeidet sorg kan medvirke til at folk flykter inn i rus. Jeg håper en minnegudstjeneste kan hjelpe de pårørende til å gå videre, både her og i Norge. Jeg tror for eksempel det betyr mye for foreldrene som sitter og venter på urnen at vi minnes sønnen hans her nede, sier Vangen.

FORDOMMER I NORGE. Neste dag går ferden til Toledo, et par timers kjøretur vestover til dagens samlingsplass på Ely og Eriks Cafeteria. Der har rundt ti nordmenn fra Toledo-området møtt opp. På den enkle restauranten, som også fungerer som bolig for verten Erik Hansen og hans familie, har noen kommet for å mimre om tiden på havet med andre pensjonerte sjøfolk. Andre har kommet for å prate med sjømannspresten.

– Som gammel sjømann er det fint å møte Stein, sier Martin Halstad (81) fra Kragerø som kom til Filippinene i 2004.

– Så ble jeg forelsket da, så her er jeg. Disse møtepunktene med Stein og andre nordmenn betyr mye for meg. I Norge har jeg ingen, sier Halstad.

Forelskelse ser ut til å være en forklaring på hvorfor de fleste som sitter rundt bordet har endt opp på Filippinene. Deres yngre koner sitter ved et nabobord og prater på det lokale språket tagalog. De mange norsk-filippinske barna ser ut til å ha funnet hverandre i lek.

– Jeg møter mange godt voksne småbarnsfedre, som tar godt vare på familien sin. Blant filippinere har nordmenn et godt rykte, også fordi de ofte gir økonomisk støtte til en hel storfamilie. I Norge kan de imidlertid møte mange fordommer, blant annet på grunn av aldersforskjellen, sier Vangen.

Også for verten selv, Erik Hanssen (70) fra Alta, var det kjærligheten som gjorde at han ble på Filippinene da han først kom hit for 30 år siden. Etter et lengre opphold i Norge, hvor forholdet tok slutt, kom han tilbake til landet i fjor. Da ble han forelsket på nytt.

– Ely er helt fantastisk og er også veldig driftig med tanke på å bygge opp denne restauranten, sier han og introduserer sin nåværende kjæreste som står på kjøkkenet og lager kjøttkaker etter norsk oppskrift.

Sammen bor de to, og flere i Elys storfamilie, i den lille restauranten som også fungerer som bolig.

ENORM ENSOMHETSFØLELSE. Hans første opphold, og forhold, endte på dramatisk vis da han ble livstruende syk for fire år siden. Han dro da hjem til Norge, men så snart han var frisk igjen satte han seg på flyet tilbake til Filippinene.

– I Alta hadde jeg en enorm ensomhetsfølelse. Jeg er avhengig av hjemmehjelp, og i Alta innebar det en kort visitt og så satt jeg der alene igjen. Her er det mye mer sosialt, og Ely og hennes familie tar godt vare på meg, sier 70-åringen som ser for seg å bli resten av livet på Filippinene.

– Siden jeg stort sett bare er sammen med filippinere, blir jeg veldig glad når sjømannspresten kommer med et lite stykke Norge. For meg har han også blitt en god venn og sjelesørger, sier han.

Mange samtaler senere, noen dype, noen overfladiske, setter Vangen seg tilbake i drosjen. En lang kjøretur venter, og han må få seg litt søvn før et tidlig fly til Angeles i morgen hvor rundt 50 nordmenn bor – og hvor mange flere gleder seg til å møte ham.

DISTANSE OG EMPATI. Etter et pub-besøk i byen, hvor flere av de rundt 20 som har møtt opp tar Vangen til side for å prate om alt fra savn, sykdom og samlivsbrudd til seire og fremgang, går turen til Manila.

- Det er klart jeg av og til blir sliten av å høre på folks problemer. Samtidig har jeg lært meg til at, i tillegg til empati, må jeg også ha en grad av distanse for ikke å bli utslitt, sier Vangen før han tar seg en liten lur på den to timers lange kjøreturen til hovedstaden.

Skyskrapere, fortau, mennesker med høye hæler og dressko. Manila ser ikke ut som resten av Filippinene.

– Å være sjømannsprest her på Filippinene er som å kjøre en sosial ekspressheis. Den ene dagen er jeg på fengselsbesøk eller leter etter folk som lever på gaten. Den neste dagen besøker jeg forretningsfolk i Manila, sier han på vei inn i en påkostet skyskraper.

I en av de øverste etasjene tar Jøran Nøstvik (55) ham imot. Han er direktør for maritime operasjoner i selskapet Abo- Jeb, og har ansvar for å bemanne 500 skip med sjøfolk. Alle filippinere.

– Stein har gjennom foredrag hjulpet rederiene til å innse at, ved å gi trygghet til sjøfolk og familiene deres, så kan de også øke sikkerheten om bord. Sjømannspresten er nøytral og bedriftene har derfor mer respekt for ham, sier Nøstvik.

Før Vangen drar videre i neste avtale bestiller Nøstvik et nytt foredrag av sjømannspresten.

Man trenger åndelig påfyll selv om livet ser tilsynelatende godt ut

- Adrian Stray -

PENGER KAN IKKE KJØPE ALT. I neste skyskraper blir han hjertelig tatt imot av Adrian Stray, president for Marine Benefits. Et selskap som selger forsikringspakker til rederier. Sjømannspresten har døpt alle tre barna til 47-åringen. Stray mener Vangens nærvær er viktig også for forretningsfolk i landet.

– Man trenger åndelig påfyll selv om livet ser tilsynelatende godt ut. Det er ikke alt penger kan kjøpe, sier han før de to prater om løst og fast, men også om viktigheten av god forsikring for sjøfolk av alle nasjonaliteter.

At sjøfolk skal føle seg trygge på havet er de begge opptatt av. På Den norske ambassaden i Manila er det dags for Vangens siste besøk i hovedstaden. Der har han et viktig oppdrag. Han skal hente en pakke. En pakke som inneholder en urne. En urne han snart vil ta med seg over havet til en ventende far.