Vi møter ekteparet i deres gulmalte rekkehus på Fjellhamar i Lørenskog. Her er det lite som bærer preg av oppbrudd. Ingen demonterte stuebord, tomme bokhyller eller stabler med flyttekasser. På verandatrappen slapper Marianne og Åsmund av med hver sin kaffekopp. Huset skal omgjøres til et studentkollektiv hvor yngstesønnen skal bo mens foreldrene er i USA.

VENTER PÅ VISUM

– Vi har tre voksne barn som studerer i Oslo og Trondheim. Ingen av dem blir med til Los Angeles i denne omgang, sier Åsmund i det familiens firbeinte venn kommer tuslende over gressplenen. Ekteparet Offernes ble ansatt i Sjømannskirken i Los Angeles 28. mai, men de har fortsatt ikke fått en utreisedato ennå på grunn av koronapandemien.

– Vi håper visumprosessen er ferdig i løpet av september. Vi er optimistiske og gleder oss veldig, sier Marianne.

Vi er optimistiske og gleder oss veldig Marianne Offernes

BARNA HEIER

Ekteparet har vært gift i 32 år. Siden 2011 har de jobbet sammen i Rælingen menighet.

I Sjømannskirken i Los Angeles skal de fortsatt jobbe i tospann. Åsmund er ansatt som daglig leder og sjømannsprest, mens Marianne begynner som diakonal medarbeider. Ekteparet har lenge snakket om muligheten for å flytte utenlands for noen år.

Men at det ble USA og Los Angeles, og akkurat nå, var litt tilfeldig.

– Vi satt en kveld på terrassen og så at det var ledige prestestillinger ved flere av sjømannskirkene i USA. Jeg tenkte vel ikke akkurat da at jeg skulle søke, men det ble nok sådd et lite frø den kvelden, forteller Åsmund.

– Helt siden vi tilbrakte et halvår i Hongkong for «Ungdom i oppdrag», har vi kjent på lysten til å reise ut igjen. Men så kom barna, og da slo vi ganske fort rot her. Nå som alle tre har blitt voksne og klarer seg selv, følte vi oss klare til å gjøre noe nytt, sier Marianne.

– Hva sa barna da dere fortalte at dere hadde lyst til å søke jobb i Los Angeles?

– Vi gikk mange runder med barna før og underveis i søkeprosessen. Alle har egentlig heiet på oss. Vi tenkte nok at det helt sikkert ikke ble oss, men vi visste at vi i alle fall ikke ville få jobbene hvis vi ikke søkte, sier Marianne.

UT I VERDEN I PANDEMIEN.

–Utlysningen kom midt i en pandemi. Hvordan påvirket det prosessen?

– Vi er nok grunnleggende optimister begge to. Vi tenkte da, som nå, at verden snart er på vei tilbake til normalen igjen. Samtidig vet vi jo at årsaken til at stillingene i Los Angeles ble ledige nå, er koronarelatert. Vi går inn med en veldig ydmykhet i forhold til å overta noe som på en måte brått ble revet ut av andres hender. Det var jo egentlig de som skulle vært der nå. Det er en spesiell situasjon, innrømmer Marianne.

– Men omstendighetene rundt dette kan vi ikke gjøre noe med. Hvis det ikke hadde vært for pandemien, ville vi antageligvis heller ikke søkt på jobb i Sjømannskirken.

Da hadde vi sikkert vært så involvert i andre ting her, og ikke hatt øynene åpne for stillingsutlysninger, sier Åsmund som aldri har vært i USA.

UT AV KOMFORTSONEN

– Hva tenker dere om å bryte opp fra hverdagen i Norge og begynne på nytt langt hjemmefra?

– Vi har vært i den situasjonen at vi har brutt opp fra livet her før, selv om det bare var for en kort periode, og reist til noe helt nytt. Vi kjente da på et spekter av følelser. Det kommer vi helt sikkert til å kjenne på igjen. Vi skal på en måte røske løs et tre med dype røtter og plante det på et nytt sted. Men vi ser på denne muligheten som en spennende gave. Vi er så glade i mennesker, og ser veldig fram til å treffe nye mennesker, sier Marianne.

– Jeg har veldig tro på å komme seg litt ut av komfortsonen. Nye utfordringer utvikler oss som mennesker, sier Åsmund.

LAGE ET TRYGT HJEM

– Hva legger dere i Sjømannskirkens visjon om å være «kirke i verdens hverdag»?

– Det er vår måte å jobbe på. Vi ønsker at kirken skal være et felleskap hvor man kan være seg selv og vokse som menneske. Samtidig er jeg opptatt av at vi først og fremst er en kirke, ikke en hvilken som helst norsk forening, men et sted med lav terskel, plass til alle, og hvor det skal være lett å delta, sier Åsmund.

– Jeg har hørt mange historier fra utenlandsstudenter, au pairer og andre som har følt seg små og redde ute i den store verden, og så har Sjømannskirken blitt det trygge hjemmet. Det å være kirke hvor man kan komme som man er og bli møtt med vennlighet, respekt og omsorg, er utrolig viktig, sier Marianne.