Helle Marias lange reise

Hun forteller om natten for 33 år siden, da hun mistet begge foreldrene sine i Scandinavian Starulykken. Helle Maria bodde på Kolbotn og hadde tre små barn.

– Jeg trodde ikke jeg kom til å overleve sorgen. Men det gjorde jeg, selv om det tok lang tid. Jeg opplevde at troen, håpet og livet skiftet grunn på en helt eksistensiell måte.

Brannen om bord på bilfergen MS Scandinavian Star mellom Oslo og Frederikshavn tok livet av 159 personer. 136 av disse var norske. Helle Maria og lillebroren Jakob satt igjen uten foreldre. Også tanten og onkelen omkom i ulykken.

– Jeg skulle ordineres til prest tre måneder etter at mamma og pappa døde, og opplevde at jeg måtte omdefinere gudsforholdet for at ikke troen skulle glippe. Det er ikke noe problem at folk sier dette er meningsløst, for det er meningsløst. Hvordan kan Gud la dette skje? Det er et helt naturlig spørsmål. Jeg fikk en dypere forståelse for sorg og smerte, sier hun.

– Møter du ofte mennesker i sorg som prest?

– Ja, og det finnes mange typer sorg. Ikke bare tap av liv, men tap av tro, fremtidshåp, arbeidsevne, helse og relasjoner. Man kan miste folk selv om de lever, og det kan være en like tøff sorg.

Drømte ikke om Thailand. 60-åringen går langs den trafikkerte hovedveien Thappraya Road i Pattaya like ved Sjømannskirken. Tuk-tuker, biler og mopeder suser oppover mellom palmetrær, hoteller og restauranter. Endelig passet en jobb i Sjømannskirken inn i livssituasjonen. Tidligere har hun slått fra seg tanken. Men i fjor høst søkte hun på et par jobber i Europa.

– Siden jeg er alene og har fire voksne barn og to barnebarn, ville jeg være litt i nærheten av dem.

– Men slik ble det ikke?

– Nei. Jeg ble først helt lamslått da Thailand dukket opp som en mulighet. Jeg har aldri hatt lyst å reise til Thailand noen gang. Men det vokste på meg, og jeg tenkte at dette må jo være virkelig spennende. Barna støttet meg og sa jeg kom til å angre hvis jeg ikke takket ja, sier Helle Maria.

Hun gikk med det samme i gang med å lære seg språket thai, noe hun tilstår hun ikke har kommet langt med. Ennå.

Den nye sjømannspresten har med seg en bred arbeidserfaring inn i jobben. Hun har vært prest i flere metodistkirke-menigheter, jobbet i Kirkens Bymisjon og Kirkens SOS, vært daglig leder i Stovner frivillighetssentral, og vært sogneprest i Den norske kirke, både på Osterøy og Geilo.

Mange av dem som kommer til Sjømannskirken i Pattaya er ikke nødvendigvis faste kirkegjengere i Norge.

Hit kommer både folk som jobber i Thailand, turister, langtidsturister som bor i landet store deler av året, og nordmenn som er bosatt her, med eller uten thailandsk partner.

– En god miks av folk, sier hun i det hun øser opp en stor porsjon med grøt til en av de nærmere 300 som er kommet på lørdagsgrøt i Sjømannskirken denne dagen.

Latteren sitter løst, og Helle Maria mingler og snakker med flere i den steinbelagte hagen foran kirken.

– Noen av de vakreste historiene jeg hører er de som forteller hvor mye bedre liv de har fått i Thailand. Noen sier faktisk at det har reddet livet deres å komme hit, og at det beste som har skjedd dem i livet har vært å møte sin thailandske kone. Så de fordommene som finnes må man legge fra seg, fordi bildet er så mye større.

– Hvorfor tror du at du fikk jobben i Thailand?

– Jeg vil tro arbeidserfaringen min, og det at jeg har kjent på katastrofer og ulykker i eget liv gjør at jeg kanskje har fått en kompetanse som er fin i de veldig omskiftelige livsomstendighetene vi treffer her. Jeg har også hatt mye å gjøre med mennesker som strever med rus, avhengighet og psykiske problemer opp igjennom.

– Når man har opplevd at livet ikke alltid blir slik man trodde det skulle bli, heller ikke i relasjoner, så er det av og til lettere å møte folk som har opplevd det samme.

Helle Maria har også skrevet boken «Når krisen rammer», som handler om hvordan kirken kan være en ressurs overfor barn og voksne i en krisesituasjon.

Startet sinnsrogudstjeneste. Selv om Pattaya er mye mer enn det du ser i nyhetene om festing og prostitusjon, viser statistikken at dette er den sjømannskirken med flest sosialsaker.

– Det er nok ikke til å komme bort fra at det er en del mennesker som sliter her. Og de som sliter, sliter ekstra tungt. De har ikke det samme nettverket man har i Norge. En god del går på en skikkelig smell når det gjelder rus. Men det er også flere som klarer å holde seg edru og nykter, fordi de er langt borte fra rusvennene sine, og har kunnet begynne et nytt liv her.

På Sjømannskirken i Thailand har de to AA-grupper (Anonyme Alkoholikere) og tre NA-grupper (Anonyme Narkomane). En av de første tingene den nye daglige lederen gjorde var å innføre sinnsrogudstjeneste.

– Hva er det?

– Det er en gudstjeneste som er utviklet fra AA og NA sine tolv trinn. Vi kaller det et møtested for livsmot og håp. Det skal være en gudstjeneste hvor du kan komme rett inn fra gata og finne deg hjemme i ordene. Det er en enkel gudstjeneste med en helt annen musikk. Det er også lystenning, stillhet, en som deler kort fra sitt liv, og sinnsrobønnen til slutt.

Helle Maria har selv personlige erfaringer med å ha rus i nære relasjoner.

– Jeg kunne nok ikke startet en sinnsrogudstjeneste uten å selv ha erfaring fra Al-Anon (fellesskap av familier og venner av alkoholikere, red.anm.).

Oppvekst i Kongo og Norge. Helle Maria ble født i Kolbotn utenfor Oslo. Da hun var to år dro familien til Belgia, hvor foreldrene skulle på språkskole før de flyttet til Den demokratiske republikken Kongo som misjonærer. Da Helle var seks år flyttet de hjem til Norge.

– Det var på en måte en veldig trygg oppvekst. Vi løp rundt og lekte med barna som bodde rundt misjonsstasjonen. Men tiden der var dramatisk også. Det var borgerkrig, og en gang måtte vi flykte midt på natten. På den tiden tenkte man ikke at barn oppfattet så mye. Men da vi ble vekket midt på natten og fortalt at vi skulle på ferie, og plutselig måtte forlate alt og bo tre måneder et helt annet sted, så skjønte vi at noe var galt. Vi merket de voksnes redsel, og så soldater med maskingevær. Jeg var redd for menn i uniform i mange år etter at jeg kom hjem.

Var pønker. Helle Maria vokste opp i en menighet i Metodistkirken. Etter hvert kom hun inn i det hun beskriver som «et veldig karismatisk miljø».

– Jeg var langt inne i det vi kalte herlighetsteologien, hvor vi trodde at det vi ba om skulle bli oppfylt hvis vi trodde nok. Jeg har sett at det kan være et maktredskap og si at man snakker på vegne av Den hellige ånd. Det er veldig viktig for meg at vi er bevisste som kirke og forkynnere. Vi må være veldig varsomme med å bruke Gud som en unnskyldning til å gjøre ting, eller tro at man har den eneste sanne religiøsitet eller åndelighet.

– Har du alltid vært kristen?

– Jeg har alltid hatt en tro. Jeg prøvde desperat da jeg gikk i tredjeklasse på videregående å ikke være kristen, og i alle fall ikke leve slik. Jeg måtte jo ha en opprørsperiode jeg også. Så jeg har ikke alltid levd et veldig fromt liv. Jeg er gammel heavy metal-rocker.

– Hvordan var du da?

– Rimelig utagerende. Jeg var sminket pønkete og gikk med pannebånd, hadde svart rundt øyene og sikkerhetsnåler her og der. Mor og far var nok temmelig fortvilet.

«Opprørsperioden» varte ikke lenge, og endte med at hun dro for å jobbe på Karmel-instituttet i Israel som 19-åring. Det var der prestekallet ble tydelig. Hun begynte på teologistudiene da hun kom hjem.

– Jeg har sett så mye sjenert tro. Folk er nesten unnskyldende, og sier «jeg er jo ikke så troende, men jeg har jo min barnetro». Men hva er sterkere enn en barnetro egentlig? Det er jo det Jesus oppfordret oss til å bli, som et lite barn. Jeg tenker man skal ha stor frimodighet med å akseptere og imøtekomme folks tro.