Hun gjør det egentlig aldri. Møter journalister hjemme.
Men for Sjømannskirken gjør Equinor-sjef Margareth Øvrum et unntak.

Dette intervjuet har stått på trykk i HJEM 5/2018
Tekst: Solrun Dregelid/Foto: Morten Opedal

- Jeg er en veldig privat person, og har ikke hatt journalister hjemme hos meg siden 90-tallet, men Sjømannskirken betyr så mye for meg.

Margareth Øvrum sitt første møte denne torsdagen, før hun skal skype med toppsjefen Eldar Sætre, foregår dermed ved familiens spisebord.

På gulvet, i leiligheten på Nordås i Bergen, ligger retrieveren Zappa. Ut av det ene soverommet kommer attpåklatten og yngstesønnen på 19 år med bustete sovehår og sier «hei». Dette er hjemmet til Øvrum nå, men snart vil hun også ha et hjem nummer to. I Rio de Janeiro, hvor hun nylig startet i jobben som konserndirektør for Equinors viktigste satsingsområde, etter norsk sokkel.

– Det er ikke mye jeg angrer på i livet, men at jeg aldri tok et friår og reiste i min ungdom er én ting. Nå ser jeg på Brasil som en mulighet til å få oppleve noe av det jeg den gang gikk glipp av, sier 60-åringen og ler.

Samtidig gruer hun seg til stundene hun sitter alene på hotellrommet. Mannen skal flytte ned høsten 2019.

– Jeg er ikke god på å være alene. Heldigvis er sjømannskirken i nærheten også der. Det føles trygt.

Mistet 13 medarbeidere

For Øvrum er vant med å ha Sjømannskirken i nærheten. Med over 36 år i Statoil og Equinor har sjømannsprestene vært viktige for konserndirektøren gjennom størsteparten av hennes liv. Hun møtte dem først som samtalepartnere for seg selv og kolleger på plattform da hun, i en alder av 32 år, ble Statoils første kvinnelige plattformsjef.

– På plattform er man tett på kolleger og langt fra familien. Mange kan holde vanskelige ting for seg selv. Det jeg imidlertid opplever gang på gang er at folk snakker med sjømannspresten. Jeg tror det handler om hvordan sjømannsprestene er – nemlig genuint opptatt av enkeltmennesket og deres ønsker.

Hun stopper opp, og ser ut av de store vinduene i stuen. Vinduer som gir utsikt mot Sotra. Der hvor en av de de største krisene i Statoils historie utspant seg for to år siden. Og der Øvrum mistet 13 av Statoils egne ansatte og leverandører i sin tidligere stilling som konserndirektør for forretningsområdet teknologi, prosjekter og boring.

Følte lettelse

Hun satt i kantinen og spiste lunsj da en kollega kom bort og viste bilder av røyken som steg opp fra en holme i Øygarden. Under en time senere var hun, som en av de første fra Statoil, på plass på selskapets pårørendesenter. Like etterpå var også hun en av de første som møtte dem som akkurat hadde mistet en far, en mann, en søster eller bror.

– Jeg forsøkte så godt jeg kunne å være til stede. Å spørre hvordan det gikk, og om det var noe jeg kunne hjelpe med. Men det er klart, jeg er bare et menneske jeg også. Det var en veldig tøff opplevelse, sier Øvrum og ser ned.

Da sjømannsprest Annstein Lothe like etterpå dukket opp og ga henne en klem, kom tårene. Alle de syv sjømannsprestene offshore var i sving etter ulykken, både på pårørendesenteret og på Gullfaks B-plattformen, hvor helikopteret kom fra.

– Da jeg så Annstein, følte jeg vel først og fremst en enorm lettelse. Sjømannsprestene har kompetanse på sorg, og var gode veiledere for oss i ledelsen, i tillegg til at mange pårørende fant en god trøst i å prate med dem, sier hun.

Hun så blant annet at flere pårørende, som ikke ønsket å prate med psykolog, heller pratet med sjømannsprestene.

250 ran om dagen

Turøy-ulykken var den andre store krisen under Margareth Øvrum sine 14 år lange ledelse for teknologi, prosjekter og boring. Tre år tidligere, i 2013, omkom også fem av hennes medarbeidere i en gisselaksjon i In Amenas i Algerie. Også her var Øvrum, i samarbeid sjømannsprestene, i førstelinjen for å møte de pårørende ansikt til ansikt.

– Det er klart slike hendelser og møter setter spor. Jeg husker fremdeles hver eneste setning og situasjon fra disse dagene.

Når hun nå er i gang som konserndirektør i Brasil er det andre typer sikkerhets-utfordringer som møter henne og hennes ansatte i Rio. I byen hvor 250 mennesker ranes på gaten hver dag, og korrupsjonen florerer, har Øvrum allerede erfart at man må ta sine forholdsregler. En flott leilighet hun kikket på forrige uke, viste seg etter en nærmere sjekk, å tilhøre en beryktet hvitvasker. Enn så lenge må altså konserndirektøren bo på hotell.

– Selvsagt må jeg være ekstra varsom, både på mine egne og ansattes vegne. Vi kan aldri gardere oss hundre prosent, men forholdsregler kan vi ta. I Equinor har vi for eksempel gode kontrollrutiner som sikrer at korrupsjon ikke skal skje. Det gjør at folk heller ikke prøver seg.

Alltid beredt

Personlig er Øvrum også alltid beredt på små og store kriser. Skal hun på flytur kommer hun seg alltid raskest mulig gjennom sikkerhetskontrollen, hvor det er tryggere. Hun rapporterer alltid til betjeningen om hun ser enslige kofferter eller bagger. Vel inne på flyet, dersom temperaturen er rundt frysepunktet, spør hun alltid en flyvertinne om de har tenkt på avising av vingene.

– Jeg er ikke en bekymret person, men det er lurt å være så godt forberedt som overhode mulig, sier Øvrum som dessuten også har tatt gisselkurs gjennom jobben.

Men, først og fremst. Bytte av land og ansvarsfelter noe hun ser frem til med stor iver. På stuebordet foran henne ligger boken «Portugese in 10 minutes a day». I Rio de Janeiro venter en-til-en-undervisning i portugisisk et par ganger i uken.

– Jeg har ikke tenkt å prate flytende, men jeg skal bo der og har lyst til å kunne kommunisere med lokalbefolkningen. Jeg har erfart at de er både vennlige og åpne.

Storsatsing i Brasil

Av de 370 personene Øvrum skal lede, er rundt 30 nordmenn, mens resten er lokalt ansatte. Sjefen for Brasil-avdelingen ser imidlertid for seg at de vil bli langt flere fremover – både nordmenn og brasilianere. Equinor har nemlig som mål å femdoble oljeproduksjonen frem mot år 2030. Selskapet investerer også i brasiliansk solenergi, så også der vil det være behov for hoder og hender.

– Det er vanskelig å si eksakt hvor mange nordmenn vi vil ansette fremover, men det vil nok bli en økning. Det kan være gode nyheter for Sjømannskirken i Rio de Janeiro, som etter oljekrisen i 2016, har fått en reduksjon i antall besøk.

– Jeg kan selvsagt ikke snakke for de andre ansatte, men personlig gleder jeg meg til å besøke Sjømannskirken. Ikke bare som leder for Equinor, men også for å spise vafler, sier hun. For selv om hun vil få mye besøk av de tre sønnene sine, de to barnebarna og mannen, ser hun også for seg at det vil bli mange stunder der hun er alene.

– Jeg har aldri vært noe særlig for meg selv, og derfor er jeg heller ikke god til det. Sjømannskirken er sånn sett et fantastisk tilbud, ikke bare til meg, men til alle dem som er på jobb langt borte fra familien, sier hun.

Halvannen time har flydd. Sjefen venter, og Margareth Øvrum må haste videre. Et hjem i Bergen vil snart være langt borte, men på den andre siden av jordkloden venter et hjem nummer to – og Sjømannskirken.

Vil du vite mer om Sjømannskirkens arbeid? Les her.