- Jeg bærer hennes smerte

Tekst: Solrun Dregelid Foto: Morten Opedal og privat

- Det er vondt. Skikkelig vondt.

Slik beskriver Nikita Rodriguez (31) hvordan det føles å ikke kunne være til stede for tvillingsøsteren Madeleine Rodriguez, som sitter i varetekt i Bolivia på det tiende året. Hun klarer ikke å si mer før tårene kommer. De siste ti årene har det blitt mange tårer. I empati med tvillingsøsterens smerte. I frustrasjon over at Madeleine enda ikke har fått en rettskraftig dom etter ti år i varetekt. I sinne over tvillingsøsterens veivalg, som også har ført til store lidelser for henne og moren i Norge.

- Det har vært noen skikkelig tøffe år hvor jeg selv ikke har klart å gå videre i livet, men oppi alt det tunge har det lettet veldig på min byrde at sjømannspresten har kunnet være der i mitt sted, sier Nikita og stryker Princess kjærlig over hodet. Den kosesyke staffordshire bull terrieren har vært en god støtte og følgesvenn de siste årene.

Livet snudd på hodet

Det var den 19.mai, en solfylt dag i Fredrikstad, at Nikitas liv ble snudd opp ned. Hun holdt på å innrede sin nye leilighet, da telefonen ringte. Kjæresten til Madeleine var på tråden, og ba Nikita sette seg før han kom med budskapet; «Søsteren din er tatt med kokain på en flyplass i Bolivia».

- Jeg ante ingenting om at Madeleine var i Bolivia. Derfor trodde jeg ikke på han. Deretter ble jeg sint, og da jeg faktisk forsto at det var sant, følte jeg at livet gikk i svart.

Snart fikk hun vite, som resten av Norge, at hennes 21 år gamle tvillingsøster og hennes to venninner på 17 og 18 år, hadde blitt tatt med 22,4 kilo kokain i noen Adidas-bager på en flyplass i Cochabamba, Bolivia. Søsteren hun hadde delt køyeseng med i oppveksten og hvisket sine innerste hemmeligheter til i tenårene. Søsteren hun hadde kranglet med, og beskyttet om noen ertet henne, ble nå satt i varetekt sammen med 180 andre kvinner som satt inne for lovbrudd som ran og drap i Latin-Amerikas fattigste land. Med seg i fengselet hadde hun sin da to år gamle datter.

- Det var en helt vanvittig situasjon. Det verste var å formidle beskjeden til mamma. Hun ble selvfølgelig totalt knust, og har egentlig aldri helt kommet seg igjen.

Ekstra vanskelig var det å formidle beskjeden fordi bare seks måneder tidligere hadde moren mistet sin eldste datter, og tvillingsøstrene sin storesøster, i en tragisk bilulykke.

- Både Madeleine og jeg sto storesøsteren vår veldig nær. Det var et grusomt tap for hele familien og vi var fremdeles i sorg da Madeleine ble fengselet i Bolivia.

Måtte skille mor og datter

Madeleine, som hadde vært en viktig støtte både for moren og for Nikita etter storesøsterens dødsfall, ble nå istedenfor en stor ekstrabelastning for dem der hjemme. Mange spørsmål kvernet; Hvor lenge kunne Madeleine bli værende i fengselet? Hvordan var forholdene hun sonet under? Hva ville den neste dagen bringe? Og den største bekymringen av dem alle – hvordan hadde Madeleines datter det? Tre uker senere var Nikita og moren på vei til Bolivia for å hente toåringen hjem til Norge. Tårene kommer igjen da Nikita tenker tilbake på en av de vanskeligste dagene i sitt liv.

- Datteren var veldig knyttet til Madeleine, og vi klarte ikke å skille dem da hun var våken. Noen foreslo at vi skulle ta henne med da hun sov, så da hun sovnet i fanget til Madeleine, tok vi henne. Hun gråt etter moren sin dag og natt hele det neste året. Madeleine var selvsagt også dypt fortvilet, sier Nikita stille mens tårene renner.

I perioden etter den første Bolivia-turen, var Nikita mest sint på tvillingsøsteren. Det skulle gå flere år før de pratet sammen igjen.

- Jeg så hva datteren hennes måtte gå gjennom, og hvordan mamma måtte lide. Selv satte jeg livet mitt på vent for å jobbe med saken hennes. Det eneste jeg klarte å tenke var «for en ubetenksom og egoistisk handling hun gjorde da hun tok med seg de Adidas-baggene til flyplassen», sier hun.

Livet på vent

Bekymringer og stress gjorde at Nikita ble langtidssykemeldt fra jobben på et ungdomshjem. Karrieren som modell tok også slutt.

- Fotografen sa jeg så helt død ut i øynene, og ville ikke bruke bildene av meg lenger.

Det verste synes hun imidlertid er å se tilbake på at hun også forsaket kjærligheten.

-Jeg hadde et altfor stort følelseskaos til å klare å være i et forhold i denne perioden. Jeg tror jeg hadde vært gift og hatt barn nå, hadde livet tatt en annen retning, sier hun og ser ned.

Selv om Nikita har vært sint på søsteren, er det likevel kjærligheten og empatien med henne som er sterkest.

- Jeg har en kjærlighet for søsteren min som er uendelig. Jeg bærer hennes smerte, sier hun.

Et ikke-dømmende menneske på besøk

Hun har derfor hele tiden følt et ansvar, både for å jobbe for å få søsteren frikjent, men også for å holde henne oppe da hun har hatt sine tyngste dager.

- Noe av det vanskeligste disse ti årene har vært å vite at jeg sitter her hjemme og lever godt, mens hun sitter der nede og har det så vanskelig. Å ikke ha muligheten til å være der for henne, og å gi henne en klem når hun trenger det som mest, er nesten noe jeg har hatt mareritt over.

I slik situasjoner har det hjulpet både Madeleine, og Nikita, at ambulerende sjømannsprest i Sør-Amerika Anne Netland, jevnlig har tatt turen til fengselet i Cochabamba. Der har hun som oftest vært over flere dager for å gi Madeleine de klemmene hun ellers ikke har fått, og for å være et medmenneske hun har kunnet prate med på sitt eget morsmål. Hun har også hjulpet Madeleine med innkjøp og andre praktiske ting, i tillegg til at hun har holdt flere gudstjenester i fengselet.

Gjennom det søsteren min har fortalt har jeg skjønt at sjømannspresten bryr seg om henne, og at de har pratet sammen om det meste. Det har vært veldig befriende for meg å vite at det har kommet et ikke-dømmende menneske som har fylt Madeleine med noe godt når jeg selv ikke har hatt muligheten. Det har helt klart lettet noe av smerten min, sier hun.

Å holde en søster etter syv år

Etter den første vanskelige turen til Bolivia, skulle det gå syv år før Nikita igjen tok den lange turen tilbake til Cochabamba. Da hun omsider omfavnet søsteren sin igjen, klarte hun ikke å slippe taket. I ti minutter bare sto hun der og klamret seg fast.

- Jeg gråt og gråt. Det var så godt å holde rundt henne igjen og gi henne den klemmen jeg hadde hatt lyst til å gi i så mange år. Sinnet, frustrasjonen og tomrommet jeg hadde følt på så lenge. Alt forsvant da jeg fikk gitt henne den klemmen, sier Nikita og smiler og gråter om hverandre ved minnet.

I tre uker var det som om søstrene levde i en boble. De glemte murene, de andre fangene og den håpløse situasjonen Madeleine befant seg i. De var bare søstre. De gråt, de lo. De pratet om felles kjente der hjemme, og mimret om gamle dager. Så kom dagen da Nikita måtte dra igjen.

- Det var helt grusomt å måtte forlate henne.

Det var derfor en stor trøst for begge søstrene at sjømannspresten igjen kom innom fengselet i Cochabamba like etter Nikita hadde dratt.

- Det hjalp mye på humøret mitt da Madeleine like etterpå sendte meg noen bilder der hun og sjømannspresten satt på sengekanten og lo. Det var godt å vite at hun fikk fokus på noe annet enn at jeg hadde dratt og situasjonen hun var i.

Da Nikita dro lovet hun søsteren at hun ikke skulle gi opp før hun var ute av fengselet. Året etter, i 2016, klarte Nikita å samle inn penger til å kausjonere søsteren ut. Nå sitter Madeleine i varetekt utenfor fengselet, men får ikke lov til å forlate Bolivia. Etter ti år jobber Nikita fortsatt med å få søsterens sak ferdigbehandlet. Bare når en rettskraftig dom har falt i saken, kan Madeleine sone ferdig og deretter reise hjem til Norge.