- Jeg fikk livet i gave på nytt

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 3 2018.
Tekst: Inge Mørland Foto: Lena Knutli

Det har gått fire år siden den skjebnesvangre marsdagen i 2014. I en 90-sone på en svingete grusvei i Kalahari-ørkenen kom en jeep rett mot bilen Stein-Jarle Gudmundseth var passasjer i. På sekunder ble ferieturen til Sør-Afrika snudd til tragedie.

GRUSOM OPPLEVELSE. 73-åringen tar imot oss hjemme i Trondheim for å fortelle om den fatale bilulykken, og for å takke Sjømannskirken og sjømannsprest Knut Lyngseth for støtten i etterkant.

– Sønnen til kona mi, Ola, hadde funnet kjærligheten i Kathu. Planen var å være i Sør-Afrika i fire uker og feire 50-årsdagen hans, sier Stein-Jarle.

Halvveis i oppholdet dro han og kona, og Ola og hans sørafrikanske kjæreste, over grensen til Botswana. På vei tilbake tok de en liten avstikker for å kjøre gjennom naturreservatet Tswalu Kalahari.

– Det var et øde område med svingete veier av sand og grus. Jeg husker vi passerte en bondegård rett før det smalt. Det var en kraftig smell, sier Stein-Jarle, og viser oppslaget i Adresseavisen om dødsulykken i Sør-Afrika.

I baksete så jeg at kona mi og Olas kjæreste var døde, forteller Stein-Jarle Gudmundseth

Tross alvorlige skader, var Stein-Jarle ved bevissthet etter det voldsomme sammenstøtet. Før nødetatene kom frem, og mens han satt i passasjersetet uten å kunne bevege seg, kom hjelpen fra gården de nettopp hadde passert.

– Bonden og noen andre fikk meg ut av bilvraket. Ola, som hadde kjørt bilen, var hardt skadet og satt fastklemt. De prøvde intenst, med hjelp av en vinsj, å få ham løs, men måtte gi opp. I baksetet så jeg at kona mi og Olas kjæreste var døde. Det var grusomt!

I den andre bilen slapp en sørafrikansk familie på tre fra ulykken med lettere skader.

Etter hvert kom politi og ambulanse til åstedet. Ola ble skjært løs, og de to nordmennene ble fraktet den tre timer lange turen til sykehuset i Kathu. Ola hadde store smerter og hodeskader. I tillegg var høyrefoten hans knust. Stein-Jarle hadde skader

i brystet, flere brekte ribbein og punktert lunge. Likevel klarte han å varsle familiene i Norge om ulykken.

– Jeg hadde lite strøm på telefonen og visste ikke hva som ville skje med oss videre, men jeg måtte ringe hjem og gi beskjed.

Neste morgen ble de overført til et større sykehus, Bloemfontein Mediclinic, i naboprovinsen Fristaten.

BESØK AV SJØMANNSPREST. I Kongo, syv timers flyreise fra Sør-Afrika, fikk ambulerende sjømannsprest Knut Lyngseth informasjon fra UDs operative senter om dødsulykken hvor tre nordmenn var involvert. Allerede neste dag var Lyngseth og en representant fra den norske ambassaden på sykehuset hvor Ola og Stein-Jarle lå hardt skadet.

– Hvis jeg ikke husker feil så opprettet sjømannspresten kontakt med familiene våre hjemme. Han fikk forklart at vi hadde blitt overført til et nytt sykehus i en annen by og oppdatert dem på skadesituasjonen for Ola og meg. Han fikk også gitt dem beskjed om at jeg skulle bli lagt i kunstig koma noen dager.

Første gang Stein-Jarle møtte Knut Lyngseth lå han på intensivavdelingen med slanger i halsen og kunne ikke snakke.

– Jeg prøvde å kommunisere ved å skrive, men det ble bare uleselig tull. Da tegnet sjømannspresten et tastatur på et ark, og så pekte jeg på bokstavene og laget ord og setninger på den måten.

Fire dager etter ulykken ankom Jan Esben, en av Stein-Jarles tre sønner, sykehuset i Sør-Afrika.

– Sjømannspresten ble en helt fantastisk hjelp og støtte for ham disse første kritiske dagene. Lyngseth hentet ham på flyplassen og mellom visitt-tiden på sykehuset tok han Jan Esben rundt i byen på sightseeing slik at han kunne få tankene over på noe annet. Det er jeg utrolig takknemlig for.

På sykehuset ble tilstanden til de to nordmennene beskrevet som «stabil», men de visste at det ville ta flere uker før de fikk reise hjem.

– Da legene fjernet slangene fra halsen min klarte jeg etter hvert å si noen få ord. Jan Esben sendte melding hjem om at alt gikk bedre med meg. Men allerede dagen etter fikk jeg et tilbakefall og slangene ble koblet på igjen. Det var selvfølgelig veldig tøft å oppleve for sønnen min. Da var det godt for oss begge å ha sjømannspresten der sammen med oss.

Sjømannsprest Knut Lyngseth ble værende i Bloemfontein i over en uke. Siden kom også Stein-Jarles to andre sønner, Stein Roald og Øystein, til Sør-Afrika.

Jeg har pratet og pratet og pratet om det som skjedde, sier Stein-Jarle Gudmundseth

TILBAKE I NORGE. Fem uker etter ulykken som nesten kostet Stein-Jarle livet, var han i form nok til å bli transportert hjem med fly for videre behandling på St. Olavs hospital i Trondheim. To uker senere ble Ola flydd tilbake til Norge.

– Jeg hadde heldigvis reiseforsikring, sier Stein-Jarle som i dag beskriver seg selv om helt frisk.

– Jeg kan ikke tro at det var noe annet enn et mirakel at Ola og jeg kom fra ulykken med livet i behold.

Sjokket og sorgen over å ha mistet sin livsledsager gjennom 23 år kom først da han var tilbake i Norge.

– De ukene jeg lå hardt skadd på intensivavdelingen var ikke konas død noe tema, så rart det enn høres ut. I ettertid har flere fortalt meg at det kanskje var bra. Overlegen på sykehuset sa at jeg hadde mer enn nok med å berge mitt eget liv, og hvis jeg skulle tatt innover meg sorgen over å ha mistet henne, var det ikke sikkert kroppen min hadde klart påkjenningen.

LIVET ETTERPÅ. Det er mange tunge tanker og følelser som kommer i kjølvannet av en slik tragisk hendelse. Stein-Jarle forteller hvordan han har kommet seg videre i livet etter dødsulykken i 2014.

– Jeg har pratet og pratet og pratet om det som skjedde. Det ble, og er fremdeles, min terapi. Åpenheten har hjulpet meg i å komme videre. Jeg fikk livet i gave på nytt og vet at jeg er heldig som overlevde en ulykke som tok to liv. Jeg er ikke redd for å dø, men jeg har blitt mer bevisst på hvordan jeg bruker tiden min, og er takknemlig for hver dag jeg får leve.

Han tenker også ofte i takknemlighet på sjømannsprest Knut Lyngseth som kom ens ærend til Sør-Afrika for å besøke ham på sykehuset.

– Det er vanskelig å finne de rette ordene. Jeg kan ikke få takket sjømannspresten nok. Ikke minst for den uvurderlige hjelpen han ga sønnen min som hadde det veldig tøft. Den var gull verdt! Jeg har vært sjømann i 17 år av mitt liv, og har alltid støttet Sjømannskirken. Støtten ble ikke noe mindre etter denne ulykken, sier Stein-Jarle Gudmundseth.