Johan Nielsen

DEN ENESTÅENDE

Han oppnådde legendestatus blant tusenvis av norske sjøfolk og inspirerte generasjoner av medarbeidere i Sjømannskirken. Hva var Johan Nielsens hemmelighet?

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEMnr. 1 2018

Tekst: Inge Mørland
Illustrasjon: Rasmus Juul

«Det finnes folk som du har kjent hele ditt liv, du har bare ikke møtt dem. Slik følte jeg det med Johan Nielsen», skrev redaktør Christian S. Oftedal i Stavanger Aftenblad i 1955.

Det er få sjømannsprester, om noen, som kan måle seg med den posisjonen Johan Nielsen fikk blant tusenvis av norske sjøfolk og deres familier i vårt vidstrakte land. Gjennom fem tiår i Sjømannskirkens tjeneste satte han dype spor etter seg.

Hva var det med denne stillfarne ungkaren som gjorde at han ble elsket av så mange i Buenos Aires, Shanghai, Hong Kong og San Fernando på Trinidad? Hvorfor ble denne krevende medarbeideren til stadighet løftet frem som selve idealet på en fullkommen sjømannsprest? Og har Johan Nielsens livslange tjenestefilosofi overføringsverdi til Sjømannskirkens arbeid i dag?

RESERVERT OG INNESLUTTET

Det er snart 55 år siden Johan Nielsen døde, 7. november 1963. Dette er altså ikke en forsinket nekrolog eller et hyllende minneord, men et forsøk på å forstå «hemmeligheten» bak hans gode navn og rykte.

Jeg blar i eldre årganger av Bud og Hilsen for å finne svar, og stopper ved en artikkelserie med overskriften «Tatt av havets folk». Her tegner venner og medarbeidere et bilde av et særpreget menneske som var tro mot sitt kall: Å tjene sjøfolk og andre landsmenn med evangeliet.

I studietiden var det riktignok lite som tydet på at Johan Nielsen skulle bli en ruvende skikkelse i Sjømannskirkens historie, eller i det kirkelige landskapet overhodet. Han ble omtalt som både «flittig» og «flink», men markerte seg ikke i det teologiske ordskiftet. Han holdt seg stort sett for seg selv, og var påfallende anonym. Teologiprofessor Lyder Brun bekymret seg ofte over denne reserverte og innesluttede unge studenten som ville bli prest: «Hva skal det bli av denne forunderlige Johan Nielsen?»

Derfor kom det nok også som en overraskelse på mange da Johan Nielsen ble ansatt som sjømannsprest i Buenos Aires. I 1914 var dette en uriaspost, og betingelsene for at en prest skulle kunne utrette noe i byens beryktede havneområde, var evne og vilje til å klare seg under de enkleste forhold. Ikke minst ha et rikt fond av tro, håp og kjærlighet. Disse egenskapene mente Sjømannskirkens hovedstyre å ha funnet hos 29-åringen fra Bergen.

De skulle vise seg å få rett. Men Johan Nielsen kunne være vanskelig å bli klok på.

VILJESTERK OG GAMMELDAGS

Det var ingen hemmelighet at flere opplevde Johan Nielsen som en krevende kollega.

«Han var steil og viljesterk, sterkt konservativ i sin oppfatning av mangt og meget, og det kunne til tider være vanskelig å få samarbeidet til å gå knirkefritt. Det kunne også ta på humøret, at like åpen og umiddelbar som han var i samvær med sine venner utenfor kirken, like lukket og taus kunne han være overfor sine medarbeidere», skrev assistent Ingard Henriksen som arbeidet med Nielsen de første årene i Buenos Aires.

Samme opplevelse hadde sjømannsprest Eilif Jacobsen, som var Nielsens kollega de siste fire årene i Hong Kong på 1950-tallet.

«Johan Nielsen hadde sin egen form og sin egen stil i arbeidet. Han kunne være sta, og på oss yngre kunne han nok virke både gammeldags og lite elastisk. Han satte store krav til sine medarbeidere, men de største kravene satte han til seg selv.»

Det var ikke noe «hei på deg» og klapp på ryggen med Johan Nielsen. Han var både tilbakeholden og sky, og hørte ikke til dem som strødde om seg med vitser og gode historier. Han mistrivdes på prekestolen og var heller ingen stor taler.

«Hans prekener kunne være tørre som sagflis», ifølge Jacobsen, «men for sjømannen var det Johan Nielsen som prekte, og jeg fikk inntrykk av at hvert ord ble slukt og gjemt».

Ingard Henriksen sa det slik: «Han var av de få mennesker, hvis mangler ble skjult av hans storhet. Hans tjenersinn overstrålte alt annet».

Og da er vi ved kjernen i det som gjorde at presten med alpeluen fikk legendestatus i Sjømannskirken og blant sjøens folk over hele verden.

KJÆRLIGHET OG HUKOMMELSE

Johan Nielsen kjente og tjente sjøfolk i tre generasjoner. Når han traff en førstereisgutt på et skinnende motorskip i San Fernando eller Hong Kong, kunne han ha møtt faren på en kullsvart damper i Shanghai, og bestefaren på en nedslitt seilskute i Buenos Aires.

Og sjøfolkene som møtte Johan Nielsen så og utviklet hans beste egenskaper: hans hjertelag, hans offervilje, hans tålmodighet, hans evne til å alltid glede og overraske – og hans hukommelse.

For en norsk sjømann, som overalt i verden måtte leve som en likegyldig fremmed blant fremmede, og som bare ble vurdert etter det som var i lommeboken, gjorde det et uutslettelig inntrykk å bli husket og nevnt ved navn. Det forsto Johan Nielsen tidlig.

For sjømannspresten var målet at alle skulle oppleve hans omsorg som en personlig sak. Skulle han lykkes, måtte han være best mulig forberedt. I alle år tok han med seg notisblokk og blyant på sine skipsbesøk.

Møysommelig noterte han ned navn, fødselsdager og bryllupsdager, og annet som var viktig i sjømennenes liv.

«Tenk å gi seg tid med slikt», fikk han ofte høre fra sine medarbeidere som okket seg over sjømannsprestens utallige loggbøker. Johan Nielsen var en som alltid tok seg tid. Han ble sjøfolkenes trofaste venn, deres utrettelige støtte og hjelp i tenkelige og utenkelige situasjoner. Blant sjøfolkene ble det sagt at det å få navnet sitt nedskrevet av Johan Nielsen, var så godt som å komme i Livets bok.

«I vrimmelen av mennesker Johan Nielsen sto i, bevarte han alltid synet for ‘den enkelte’. Dette var hans store styrke. Han kunne la alt ligge i en slik stund, men ‘den ene’ glemte aldri et slikt møte med Johan Nielsen», skrev kollega Eilif Jacobsen.

Og det at Nielsen forble ugift, gjorde også sitt til han ble sjømannspresten framfor noen:

«At han kunne hele sin sjømannsprestetid arbeide ubundet av hustru og barn, er noe meget vesentlig. Alle tanker, all omsorg, all tid og all kjærlighet kunne samles i ett brennpunkt – sjømannen!»

VENNSKAP OG TROSKAP

Johan Nielsen så på tjenesten som en gave, men mente det var en illusjon å tro at Sjømannskirken fylte sin oppgave hvis den slo seg til ro med den relativt lille flokken som søkte til kirke og leseværelse. Derfor var det særlig de som ikke kom som ble hans samvittighetsnød.

I en av sine årsrapporter skrev han: «Kan vi ikke gjøre mer – har vi utnyttet alle muligheter og prøvd å gå nye veier der de gamle ikke fører fram? Lørdagskvelden er faren størst. Da har guttene penger i lommen, de er innstilt på fest og moro – og hver eneste sjappe i Buenos Aires vet det og brenner alt bluss. La oss ta konkurransen opp, la oss gi dem lørdagsfest på vår måte, og la oss ikke være redde for å bli kritisert av dem som sitter trygt og moraliserer i sofakroken. Det er guttene vi må tenke på. La oss handle med bevisstheten om at kan vi trekke dem ut av havnens klør, om bare denne ene aften, så redder vi kanskje en og annen fra livets fortapelse».

Johan Nielsen ville være prest for alle, men mest av alt de «kirkefremmede» i sjømannsflokken. «Vi er her for å hjelpe, ikke for å dømme», var hans utgangspunkt.

Han begynte å invitere til ruff-fester for seilskipenes mannskap og lørdagsturer på byen med en bedre middag. Uten at det kostet sjømennene en krone. Tanken bak var at hvis sjøfolkene skulle slutte opp om gudstjenester og kirkens øvrige tilbud, var det ikke nok med et flyktig skipsbesøk, en plakat på en oppslagstavle og et generelt velkomstønske. Vennskapsbånd måtte knyttes først. Trang og lyst til et dypere fellesskap måtte vokse frem.

Historien viser at Johan Nielsen lyktes. Med genuin omsorg og omtanke for den enkelte, klarte han på sin egen måte å omsette evangeliet til praktisk nestekjærlighet.

Uten å bruke store ord, ga han sjøfolk et nytt syn på både kristendom, kirke og prest. Ja, selv kirke hateren om bord ble grepet av denne forunderlige Johan Nielsen som sent og tidlig stilte opp for sin seilende menighet. Først i Buenos Aires, så i Shanghai og Hong Kong, og til sist i San Fernando.

Det er lenge siden Johan Nielsen levde, og ja, det var en annen tid. Men oppdragsgiveren og oppdraget er det samme. Og menneskets grunnleggende behov for å bli sett og bekreftet har heller ikke forandret seg. Snarere tvert imot.