Jul i San Francisco

Førjulsdager i San Francisco

Drømmer du om en hvit jul i denne byen, må du regne med å bli skuffet. Men i sjømannskirken gjør de likevel alt for at du skal komme i julestemning.

Denne reportasjen stod på trykk i HJEM nr. 7, 2016
Tekst og foto: Sondre Bjørdal

Mens trikken skrangler seg oppover den 21 grader bratte bakken til Russian Hill, stiller turister seg opp for å fange et av de klassiske motivene fra San Francisco: Den gamle kabeltrikken, havna og fengselsøya Alcatraz. Og til høyre i bildet: Den norske sjømannskirken.

– Jeg har bodd mange plasser og blitt glad i dem alle, men det er noe spesielt med San Francisco. Jeg elsker denne byen, sier sjømannsprest Gisle Meling og trekker prestekjortelen over hodet.

For ham er desember en spesielt hektisk måned. Rundt 7000 besøker kirkens julebasar årlig, og fram mot jul går det i et bankende kjør med julemarkeringer av forskjellig slag.

– Samtidig er dette en menighet som også stiller opp på de ordinære gudstjenestene. Vi merker at de som kommer hit er stolte av kirken sin, sier han.

Advent og dåp

I førjulstiden er kirken ekstra populær, så noen ekstra frosne boller må tines til kirkekaffen. Pepperkaker og krumkaker skal bakes senere.

For én familie er denne søndagen helt spesiell.
– Det er jo litt annerledes å ikke ha storfamilien rundt oss, sier Veronica Myrseth. På fanget hennes sitter datteren Alicie i hvit dåpskjole.

– Men på en annen side så er det fint å bare være oss fire av og til.
Mannen hennes er kreftforsker, og jobber nå ved University of San Franciscos avdeling i Foster City, én times kjøretur sør for sjømannskirken. Da de fikk muligheten, tok de med seg de to døtrene sine og dro til California for ett år. Nå har det gått åtte måneder.

– Vi skal være her i julen. Det blir litt annerledes, men det skal gå bra. Vi kommer til å bruke kirken litt da, med juletrefest og julegudstjeneste, sier
Veronica. Hun forteller at de også har hatt lyst til å komme på småbarnstreffene på lørdager.

– Men datteren vår blir fort bilsyk, så vi prøver å ikke kjøre så mye, sier hun.
I San Francisco er det mange norske familier som er i samme situasjon som Veronica og familien hennes. Et typisk forskningsopphold varer i ett år, og familier med små barn synes ofte det blir for mye styr å dra hjem til Norge i løpet av oppholdet. Derfor trekker en del av dem til sjømannskirken, særlig
i julen.

Savner snøen

I San Francisco har det bare snødd én gang siden 1976 og det var for fem år siden. Men julestemning blir det likevel. Etter adventsgudstjenesten har et barnekor inntatt sjømannskirken med julesanger. Det er trangt om plassen. Noen trekker seg tilbake til sittegruppen ved biljardbordet, som for anledningen er gjort om til kakebord.

– Vi trives godt, men vi savner snøen, sier Elin Hadler-Olsen. Også hun er kreftforsker som har tatt med familien til California for ett år.

Det kan være spennende å reise. Men særlig for barna kan det være vanskelig å dra fra vennene, språket og kulturen de kjenner. Før Elin og mannen hennes bestemte seg for å dra fra Tromsø, var det viktig for dem å forsikre seg om at de ikke gjorde det mot barnas vilje.

– Det har vært annerledes enn jeg hadde trodd, sier datteren Signe på 15 år.

– Jeg grudde meg litt. Men folkene her er så utadvendte og lette å bli kjent med. Så det har gått bedre enn jeg forestilte meg.

I julen får de besøk av besteforeldrene fra Norge.
– Da kjøper vi ribbe og pinnekjøtt her i Sjømannskirken. Så skal vi skal prøve å gjøre julefeiringen mest mulig som hjemme, sier Elin.

Stressfri julefeiring

San Francisco er en by som gang på gang har gjenskapt seg selv. Siden kirken åpnet for 65 år siden har byen vært handelssentrum,
midtpunkt for hippiebevegelsen – og nå: verdens fremste kraftsentrum for digital innovasjon. Men medaljen har en bakside: San Francisco har også blitt USAs desidert dyreste by å bo i.

Når tidene, byen og menneskene forandrer seg, må også kirken ta stilling til hvilken funksjon den skal ha. Særlig i julen.
– Tidligere har vi arrangert store julemiddager for enormt mange mennesker. Det ser vi ikke hensikten med lenger, sier sjømannsprest Gisle Meling.
Han setter seg ned i en av de dype stolene. Kirkekaffen er ferdig, og de fleste har dratt hjem.

– Det er ikke sjømannskirkens jobb å drive restaurant, mener Gisle. Nå vil han, kona Anniken og husmor Liv-Helga gjøre julemiddagen i sjømannskirken mer intim og mindre stressende. Heller enn å fylle opp med folk, vil de begrense invitasjonen til enslige, funksjonshemmede og til folk som av ulike grunner ikke kommer seg hjem på grunn av jobben.

– Det er en fare for at vi blir altfor opptatt av å telle og av å få inn flest mulig folk. Det er ikke jeg så opptatt av. Det er mye viktigere å ha tid og overskudd
til å kunne ta seg av de som virkelige trenger det i julen, konkluderer han.