Limet i livet

Denne reportasjen er hentet fra Sjømannskirkens magasin HJEM nr. 2

Tekst og foto: Mari-Louise Uldbæk Stephan

Det er lørdag formiddag i Puerto del Carmen. Palmebladene vaier i vinden og på den hvitkalkende murkanten ligger en katt og sover. Klokken nærmer seg ti og Sjømannskirken på Lanzarote klargjøres til storinnrykk.

– Velkommen! Så godt å se deg, sier vertskap Anne Kaldestad og gir Line Michelsen en god klem.

Line er en av i alt tolv frivillige som skal sørge for at lørdagsgrøten blir et vellykket arrangement.

Vafler og Sahara-sand

Navneskiltene ligger klare ved kaféluken. Kjapt plukker de frivillige opp skiltet med sitt navn. Egil Hjortland triller stabler med stoler ut på terrassen. John Ingvald Dahl balanserer på en gardintrapp. Line Michelsen og Grete N. Jørgensen koker kaffe og steker vafler til dugnadsgjengen. Barbro Forsberg vasker bordene rene for Sahara-sand. Ut fra kjøkkenet siver det en blanding av grøt- og vaffellukt.

Kokken rører rundt med rolige bevegelser. Intet mindre enn 65 liter grøt putrer i den digre kjelen.

– Dette rekker til omtrent 140 porsjoner, sier Bjørn Pettersen. Han har tidligere jobbet som kokk og stuert og setter stor pris på kjøkkentjenesten.

– Det er godt å være i Sjømannskirken. Her blir jeg tatt i mot med klemmer og smil hver gang, sier 74-åringen.

Manneklemmer

Ute på terrassen er det Jørg Jørgensen som har regien. Han har et intrikat system for det meste og nå viser han hvordan bordene skal stilles opp. Jørg og ektefellen Grete er vinterassistenter i kirken. Det betyr at de er en del av staben på Lanzarote i de travle vintermånedene.

– Vi kjente ikke Lanzarote fra før, men nå har vi jobbet her hver vinter siden 2012. Det betyr mye at vi kan møte folk med evangeliet, sier Grete.

– Det er så mye glede i å møte nye mennesker. Og mange er veldig åpne. Plutselig står jeg her ute og klemmer mannfolk på terrassen.
Det er veldig flott, forteller Jørg.

Forberedelsene til lørdagsgrøten er unnagjort. Nå er det tid for en pust i bakken. Rolig setter sjømannsprest Knut Kaldestad, kona Anne og resten av gjengen seg i en halvsirkel ved lysgloben innerst i lokalet. Anne reiser seg først.

– Jeg vil tenne et lys for hele dette laget og for den innsatsen dere gjør. Dere er gode! sier hun.

Prest og pensjonist

Klokken nærmer seg 13 og gjestene begynner å strømme til. Folk står i kø for å sikre seg en porsjon grøt. En av dem er Bjarne Imenes. Han og kona har besøkt Lanzarote i 20 år. Nå er de her tre og en halv måned i året.

– Uten Sjømannskirken på Lanzarote, hadde vi ikke kommet hit. Det hadde vært som natt og dag, sier Imenes.

Etter 43 år som prest i Den norske kirke, har han nå blitt pensjonist – og frivillig i kirken.

– Jeg trives godt som prestevikar og snart skal jeg begynne å gå på sykebesøk også, forteller han.

Imenes er takknemlig for Sjømannskirken og sier at det gjør ham mer bevisst på hva som er hans kall som kristen.

– Sjømannskirken er en konkretisering av at Jesus ga sitt liv for oss. Den viser Jesu grenseløse kjærlighet til oss gjennom små ting.

Også Ruth Jusnes er innom kirken denne lørdagen. Hun flyttet til Lanzarote på grunn av helseplager, og siden 2015 har hun bodd her hele året. 66-åringen går med posten for kirken og har ansvar for regnskapet deler av året. I tillegg er hun med i koret og besøker ellers ofte kirken.

– Sjømannskirken på Lanzarote er viktig for meg. Det gir meg fellesskap. Jeg er ikke troende, og det har jeg vært åpen på, men i denne kirken er det rom for alle, sier Jusnes.

Sett og velkommen

Anne og Knut Kaldestad er takknemlige for alle de hjelpende hendene rundt dem. Som de eneste faste ansatte er ekteparet helt avhengige av stort engasjement fra frivillige.

I fjor var det til sammen 110 personer som hadde oppgaver som frivillige i kirken.

– Det er miljøet her som drar folk inn. Folk føler seg sett og velkommen. Noe som igjen gjør at de har lyst til å bidra, sier Anne Kaldestad.

– Siden hun ikke sier det selv, må jeg få skryte litt av Anne, skyter Knut Kaldestad inn.

– Anne er så utrolig flink til å møte folk der de er og finne ut hva de har lyst til å bidra med. Det er ikke slik at man må gi hele livet sitt til sjømannskirken selv om man sier ja til å rigge bord, sier han.

Gudstjeneste i nabobyen

Klokken 15 er den store grøtgryten nesten tom, og bunken med Blink-lodd har blitt betraktelig mindre. Stolene stables sammen, og igjen tørker Barbro Forsberg Sahara-sand fra bordene. Kirken stenges for besøkende, men for Anne og Knut er arbeidsdagen langt fra ferdig. Klokken 17 starter neste post på programmet: En biltur til gudstjeneste for nordmenn i nabobyen Playa Blanca. Kjøreturen gjennom det karrige landskapet i nyanser av svart, brun og oransje, tar omtrent en halv time. I den gamle fiskerlandsbyen samles folk utenfor den katolske kirken.

Bjørg Møllerplass fra Gol er en av nordmennene som holder til i denne byen gjennom hele vintersesongen. Hun er med og sørger for at Sjømannskirken har aktivitet også her.

– Sjømannskirken gir meg så mye glede, sier Møllerplass mens hun gjør klar salmebøkene ved inngangen.

– Det er utrolig fint at det blir arrangert gudstjenester her hos oss også. I tillegg har vi jo en veldig hyggelig håndarbeidsgruppe som møtes hver onsdag, sier hun.

Benkeradene begynner å fylles opp. Klokkene ringer. Åge Bognø er på plass ved tangentene. Med kraftfull røst synger han en salme som fyller hele kirkerommet. Også for Åge og kona Kjellaug har Sjømannskirken en viktig plass i deres liv. De er vinterassistenter for første gang.

– Vi har vært her på ferie 15 ganger tidligere, men nå føles det riktig å bidra i kirken. Vi hadde også lyst til å gjøre noe sammen
som ektepar.

Åge Bognø er overrasket over hvor mange som ønsker å snakke om de store temaene i livet når de kommer til kirken på Lanzarote.

– Folk er så åpne. De vil snakke om sorg, tap og savn. Det som tynger hjertet og setter spor.

– Sjømannskirken betyr utrolig mye for folk. Jeg gleder meg over allsidigheten. At dette er et sted for både de som regner som kristne og de som ikke gjør det. Sjømannskirken er limet i folk sine liv, sier han.