Med blikket vendt mot øst

Hilde Sirnes har mye på hjertet, og solbriller på hodet. I åtte år har hun vært sjømannsprest for norske studenter i Øst-Europa. Nå gleder 59-åringen seg til å starte i ny jobb, enda lenger øst. Men først vil hun gjerne snakke om den gamle.

Ekte og ærlige samtaler. Hilde Sirnes er utdannet teolog og familieterapeut. Fra 2003 til 2009 var hun ansatt i Sjømannskirken som sjømannsprest i Bangkok, Pattaya og New Orleans. I 2016, etter sju år som prost i Den norske kirke, søkte hun «avskjed i nåde» og vendte tilbake til Sjømannskirken.

– Det var ingen enkel avgjørelse, men samtidig føltes det litt som å komme hjem. Jeg ville bruke mer tid på å møte folk i deres hverdag og i deres omgivelser. Jeg savnet de ekte, ærlige samtalene. Og så hadde jeg veldig lyst til å jobbe med unge mennesker.

– Hvordan vil du oppsummere tiden som sjømannsprest for norske studenter i Øst-Europa?

– Jeg føler at jeg har hatt verdens beste jobb, og at det har vært bruk for meg. Jeg har møtt mange flotte studenter, og er utrolig takknemlig for tilliten de har vist meg ved å invitere meg inn i livene sine. Både i sorg og glede. I «mine» land har det hovedsakelig vært langtidsstudenter. Jeg har fått følge dem som ferske førsteklassinger, og helt til de var ferdig utdannede leger, tannleger, veterinærer eller psykologer fem–seks år senere.

– Jeg husker veldig godt min første tur til Praha. Det var konsert med Karpe og over tusen norske studenter var samlet på et utested de hadde leid. Etter konserten sto jeg på dansegulvet og var litt rådvill. Jeg spurte kontaktpersonen min i ANSA hvordan alle disse studentene skulle få vite hvem den nye studentpresten var. Jeg gikk tross alt i vanlige klær. Da svarte han: «Hilde, de vet. Det er bare du som er gammel her!»

Sammen for livet. – Hvordan fungerer samarbeidet med studentorganisasjonen ANSA?

– Veldig bra! ANSA har en beredskapsavtale med Sjømannskirken. Det betyr at vi rykker ut ved dødsfall, ulykker og andre kriser. I tillegg har vi et samtaletilbud og deltar på mange av deres sosiale arrangement. Når jeg er med på fadderuker, quizkvelder og julebord, er det for å informere studentene om vårt tilbud, men også for å vise at jeg er grei og en de kan kontakte hvis noe ikke er greit. For selv om de fleste har gode opplevelser i studietiden, trenger de av og til hjelp til å takle hverdagen.

– Hva ville studentene snakke med deg om?

– Ofte handlet det om å finne sin plass i vennegjengen, skoleutfordringer, eksamenspress, ensomhet og kjærlighetssorg. Det var vansker med forhold hjemme, som samlivsbrudd og dødsfall, men flere tok også kontakt om selvmordstanker, selvskading, spiseforstyrrelser, angst og depresjon.

– Hva gjorde du når du fikk så tunge saker i fanget?

– I de alvorligste tilfellene skulle studentene hatt noe mer enn det jeg kunne tilby. Jeg kunne gi dem omsorg, men jeg kunne ikke gi dem medisinene eller behandlingstilbudet de trengte. I Norge ville de fått gratis psykologhjelp gjennom Studentsamskipnaden, men utenlandsstudentene manglet et tilsvarende tilbud. Jeg syntes det var helt forferdelig at jeg var den eneste som tilbød hjelp til dem som hadde det vanskeligst.

Vårsemesteret i 2018 valgte tre norske studenter i tre ulike byer i Øst-Europa å ta sitt eget liv. I tillegg ble flere fulgt hjem for å bli lagt inn på psykiatrisk avdeling i Norge. Da slo Hilde alarm.

– Jeg mente situasjonen var så ille at norske myndigheter burde gripe inn. Jeg kontaktet media, og NRK laget en reportasje om behovet for et større hjelpeapparat rundt utenlandsstudentene. I etterkant henvendte utdanningsministeren seg til ANSA, og i 2019 ble det opprettet et gratis, digitalt psykologtilbud for medlemmene deres over hele verden. Jeg er veldig glad og takknemlig for å ha bidratt til å sette fokus på noe som ANSA hadde kjempet for i flere år, og som det til slutt ble gehør for.

Jesus uten armer. – Åtte år med full avtalebok og hektisk reisevirksomhet. Hva er drivkraften din?

– Jeg er glad i å bli kjent med folk, og jeg liker nye utfordringer. Dessuten har jeg veldig troen på den oppsøkende måten å jobbe på. Å reise ut, møte folk der de er og være en medvandrer. Det høres sikkert litt svulstig ut, men det var jo slik Jesus arbeidet. Hjemme i stuen min står det en liten Jesus-statue. Den fulgte med huset da jeg kjøpte det. Jeg vet ikke om armene er brukket av, eller om statuen ble laget uten armer, men for meg symboliserer den det jeg tenker at vi skal være: Jesus sine forlengede armer på jorden. Hvis vi prøver å vise omsorg, trøste, styrke og løfte opp, tror jeg vi som kirke kan gi mennesker et glimt av himmel.

– Har du klart det?

– Jeg håper det. Da vi arrangerte et foreldretreff i Riga i fjor, kom mange mammaer og pappaer bort til meg etterpå og sa: «Tenk at våre barn har så mye omsorg rundt seg». De hadde vært så nervøse for å sende sine sønner eller døtre ut i verden, men så opplevde de at det var et system. Ikke bare når noe går veldig galt, men også når hverdagen er krevende. De fikk se og høre hvordan Sjømannskirken, ambassaden og ANSA sammen jobber for at studentene skal ha det så godt og trygt som mulig. Når en ulykke eller krise skjer i Norge, er ofte kommunens kriseteam raskt på plass. Det synes jeg vi i stadig større grad får til i utlandet også. For eksempel da det oppsto trengsel og panikk under en Halloween-feiring i Seoul i 2022. Mange omkom, deriblant en ung norsk student. UD kontaktet oss i Sjømannskirken, og allerede dagen etterpå var jeg og to kolleger på vei til Sør-Korea og kunne sammen med ambassaden bistå studentene som var berørt av tragedien.

Nye utfordringer i Østen. Asia er en stor og folkerik verdensdel. De norske miljøene i Kina, Japan, Sør-Korea, Vietnam, India og Nepal er relativt små, men mange. Hilde Sirnes er bare én.

– Hvilke forventninger har du til din nye tjeneste som ambulerende sjømannsprest?

– Jeg er forberedt på store avstander, lange fly- og togturer og over 120 reisedøgn i året. Jeg må innrømme at jeg er spent. Samtidig gleder jeg meg veldig til å lære mer om hva nordmenn i Asia trenger. Jeg håper og tror at jeg er god på å finne andre måter å møte folk på enn de helt tradisjonelle. Kanskje kan jeg tilby stressmestringskurs eller foredrag om utenforskap? Jeg har mye kompetanse og erfaring som jeg håper kan komme til nytte. Jeg kan brukes til mer enn bare gudstjenester, selv om jeg gjerne gjør det også. Behov og ønsker blir til når vi blir kjent og deler utfordringene.

– Så det må ikke være en krise for at folk skal ta kontakt med deg?

– Nei, det er nok å bare ha lyst til å prate. Min erfaring er at dersom vi har snakket sammen én gang, så er terskelen mye lavere for å ta kontakt når hverdagen blir tøff eller noe alvorlig skjer i livet. Og selv om jeg ikke kan være mer enn ett sted av gangen, er jeg alltid tilgjengelig på mobil, Skype, Whatsapp, Messenger … You name it.

For når Hilde Sirnes ikke er på reise rundt i Østen, befinner hun seg mest sannsynlig på Lista. Det er der, i et gammelt hus med blå vinduskarmer, helt ytterst mot havet, hun har sitt hjemmekontor – og en Jesus-statue uten armer.

Intervjuet sto første gang på trykk i Hjem nr. 4/24