Med hjertet på rett sted

Du har kanskje sett ham før, men som hvem? André Søfteland er en av Norges fremste og mest erfarne musikalartister. 45-åringen fra Odda har stått på teaterscener i inn- og utland, og gjort suksess i roller som Jean Valjean i «Les Misérables», Tevje i «Spelemann på taket», Georg Von Trapp i «Sound of Music» og Anatolij i «Chess».

Men når nettene blir lange og jula setter inn, ikler han seg rollen som Oliver Warbucks i familieforestillingen «Annie» på Folketeateret i Oslo.

Ny retning i livet. «Annie» handler om den lille foreldreløse fattigjenta som aldri mister håpet om en bedre fremtid. Historien utspiller seg i et vinterkaldt New York under Den store depresjonen på 1930-tallet. Det er et beinhardt liv, og mange barn havner på barnehjem fordi foreldrene ikke har råd til å ta vare på dem. Men en førjulsdag bestemmer byens ensomme milliardær, Oliver Warbucks, seg for å invitere Annie til å feire jula sammen med ham. Det blir et vendepunkt for dem begge.

– Hvordan er det å spille rollen som USAs rikeste mann?

– Hehe, det føles helt riktig. Jeg liker fyren. Warbucks er ingen fæl mann, men han har brukt hele livet sitt på å tenke med hjernen. Det har gjort ham rik, men også kald og kynisk.

– Har han noen likhetstrekk med deg?

– Jeg har ikke like stor formue, dessverre, men jeg kjenner meg igjen i det å gå «all in» og jobbe hardt for å komme dit man vil. Og som med Warbucks, tok det nok også altfor lang tid før jeg åpnet hjertet mitt for andre og slapp folk helt inn. Som han synger i en av sangene: «Mitt liv har vært preget av jakt på suksess, hver dag og hver time har gått med til det, men selv om jeg lyktes og alt har gått bra, så mangler jeg noe, men hva?» Og litt senere i samme sang: «Min konto er full, men jeg føler meg tom, så fant jeg ny mening den dagen du kom».

– Kjenner du deg igjen i det?

– Helt klart. Jeg tror vi alle har opplevd noe, eller noen, som gjør at livet ikke bare fortsetter i samme spor, men tar en helt ny retning. Når Annie finner nøkkelen til Warbucks hjertedør, og klarer å åpne den, går han fra å være en ensom mogul til å bli en kjærlig farsfigur.

– Du var ganske ung da du selv ble far?

– Ja. Jeg fikk en datter da jeg var 19 år. Det påvirket selvfølgelig meg og mitt liv på mange måter. Jeg hadde en periode hvor jeg virret rundt uten mål eller mening. Heldigvis har jeg alltid hatt en familie som har gitt kjærlighet og trygghet. Det hjalp meg mye når livet tok stadig nye retninger.

Livet er jobben. Da André Søfteland var 26 år, bestemte han seg for å satse alt på en skuespillerkarriere. Han flyttet til Oslo for å gå på Bårdar Akademiet, og fortsatte utdannelsen i England med en master i musikal og teater ved Guildford School of Acting. Så reiste han hjem til Odda og jobbet et halvt år ved smelteverket i Tyssedal for å spare opp nok penger til en ny start – i New York.

– Var det drømmen om Broadway som lokket?

– Tja. Mest av alt var det nok drømmen om New York. Det å kjenne på følelsen av å bo i storbyen, møte så mange utfordringer som mulig og det å få muligheten til å jobbe på et høyt nivå.

– Hvordan gikk det?

– Det er en krevende by å lykkes i. Når noen sier de er skuespiller, kunstner eller musiker i New York, spør ofte folk hvilken restaurant de jobber på. Så jeg var barista og serverte kaffe, og sprang på auditions i lunsjpausene.

– Så hverdagen var ingen dans på røde løpere?

– Hehe, nei, men jeg følte likevel at jeg var i konstant bevegelse. I New York kommer du på en måte inn i en virvelvind av energi. Du må være «på» hele tiden og gi ditt beste på hver audition. For det kryr av dyktige folk som ønsker de samme rollene som deg. Selv om det var tungt å få mange avslag, var det viktig å beholde sulten og bare fortsette å gå på nye prøvespillinger. I dag tror jeg nok de fem årene i USA var bra for meg, både som skuespiller og som menneske.

– Tenkte du aldri på å gi opp?

– Egentlig ikke. Jeg fokuserte mest på å overleve i New York, og mindre på om jeg skulle få en karriere der. For meg handlet det om å klare livet. For det er livet som er jobb. Sang, skuespill og teater er lek. Det som gjør meg glad.

– Husker du følelsen da du fikk den første store rollen?

– Ja. Etter en audition på Broadway fikk jeg hovedrollen som Jean Valjean i «Les Misérables» i New Hampshire. Det var en deilig følelse, og en bekreftelse på at det gikk i riktig retning.

Hjemmestue på Manhattan. – Hva fikk deg til å oppsøke Sjømannskirken i byen?

– Et rent savn etter et fellesskap, det nære og det trygge. Det første jeg la merke til da jeg kom inn i Sjømannskirken var den lille butikken med norske matvarer. Og vafler og brunost. Helt genialt. Jeg elsket det. Jeg forsto raskt at dette var et sted jeg kunne komme tilbake til.

– På hvilken måte brukte du Sjømannskirken?

– Hvis jeg trengte å slappe av fra alt stresset i hverdagen, eller trengte en pause fra en tidvis kaotisk bosituasjon, da var det veldig deilig å bare stikke innom Sjømannskirken. Jeg bodde på seks forskjellige steder i løpet av de fem årene jeg var i byen, så Sjømannskirken ble som en slags «hjemmestue» for meg. Jeg dro dit ofte for å være sammen med andre norske musikere og skuespillere. Vi fikk bruke kjelleren som øvingslokale og boltreplass. Det betydde mye. Vi hjalp hverandre med auditions, lekte og sang. Det var sinnssykt gøy.

– Feiret du jul i Sjømannskirken i New York?

– Nei, men jeg opptrådte på noen førjulskonserter. På julaften var jeg alltid hjemme i Odda. Ellers hadde nok mamma blitt sur, hehe.

– Men hun var kanskje glad for at du hadde Sjømannskirken i nærheten resten av året?

– Ja, helt klart. Det tror jeg de fleste foreldre med barn i utlandet er takknemlige for. Hvis min datter hadde reist til New York, ville jeg nok bedt henne kontakte Sjømannskirken og ha det som et fast holdepunkt. Det ville vært en ekstra trygghet både for henne og for meg. Jeg vet jo at New York kan være en tøff og kald by å bo i, spesielt hvis man er alene.

Meningsfull jul. – I «Annie» heter et av sangnumrene «Årets presang er ny fremtid til jul». Hva står øverst på din ønskeliste i år?

– Bortsett fra fred på jord? Jeg ønsker at folka rundt meg skal ha det bra og at jeg selv skal ha det

bra. Men det gjelder jo året rundt, ikke bare til jul. Og så håper jeg at alle som ikke ønsker å feire jula alene, får muligheten til å være del av et større fellesskap.

– Hvilke planer har du for jula?

– Det er en fast tradisjon å reise hjem til Odda, men i år blir jeg nok værende i Oslo. Siste forestilling med «Annie» før jul er 23. desember, og så har jeg noen spillejobber i romjula. På julaften har jeg meldt meg som frivillig for å hjelpe folk som er i en vanskelig livssituasjon. Det å få lov å bidra til at noen kanskje føler seg litt mindre ensomme i jula, opplever jeg som veldig meningsfullt.

Men først skal André Søfteland gå helhjertet inn i rollen som Oliver Warbucks. Han gleder seg til å stå på scenen sammen med resten av ensemblet å vise hvordan kjærlighet og omsorg kan forandre liv – og hvordan selv de mest usannsynlige menneskene kan finne en familie i hverandre.

Intervjuet sto første gang på trykk i Hjem nr. 5/24