Det er større mangfold blant nordmenn i Spania enn det mediene gir inntrykk av, viser ny forskning.

Denne teksten har stått på trykk i HJEM nummer 5/2019
Tekst: Solrun Dregelid/Foto: Morten Opedal

Med flip-flops, shorts og t-skjorte ser Terje Aspdahl (51) ut som den jevne Syden-turist der han kommer gående gjennom Albirs hovedgate på Costa Blanca.

Han passerer den norske bokkafeen og en norsk legeklinikk, før han går målrettet mot en gruppe nordmenn som sitter med hver sin halvliter.

– Hei, vil dere ha Vikingposten, spør redaktøren for ukeavisen, som etter å ha jobbet til midnatt dagen i forveien nå kan levere ut ei rykende fersk blekke.

– Ja, takk svarer en av pensjonistene rundt bordet, før han tar en stor slurk av det alkoholfrie ølet. Det smaker godt i varmen, og forstyrrer heller ikke planene for fjellturen de tre har tenkt å gå når den verste heten har lagt seg.

MEDIESKAPT MYTE
Terje, og de tre pensjonistene er representanter for en gruppe nordmenn i Spania vi i Norge hører altfor lite om. Det mener forsker Ann Elisabeth Laksfoss Cardozo ved Universitetet i Stavanger, som har tatt doktorgrad om norske migranter i Spania.

– Jeg mener det er en medieskapt myte at nordmenn som bor i Spania tilbringer dagene på pub eller på solstolen. Forskningen min viser tvert imot at de er som nordmenn i Norge. Det er et bredt spekter av klasser, utdanning, yrker og måter å oppføre seg på, sier forskeren.

I doktorgraden har hun bevisst oppsøkt nordmenn som skiller seg fra stereotypen. De 80 personene hun har intervjuet om hvem de er, og hvorfor de er der, befinner seg nord på Costa Blanca. Cardozo mener imidlertid resultatene kan generaliseres til nordmenn som bor langs hele kysten av Spania.

FØLES FRIERE
Redaktøren for Vikingposten kjenner seg igjen i forskerens uttalelser.
– Jeg tror jeg taler for de fleste av oss som bor her nede, når jeg sier vi føler oss urettferdig fremstilt i media. I motsetning til noen turister, er det få fastboende som bruker dagene på pub.

Terje flyttet til Spania i 2001. Han ønsket en endring fra det han syntes var et monotont liv i Groruddalen, og fra jobben i et lite trykkeri. Nå har han i stor grad fått det livet han savnet i Norge. Han er redaktør, gift med en norsk kvinne og er pappa til en jente på fem år.

– Hverdagen kommer uansett hvor du er i verden, men jeg trives bedre her enn i Norge. Det føles friere, og har nok mye med klimaet å gjøre, sier han.

AKTIVE ELDRE
Klimaet er en viktig grunn også for Else (73) og Otto (74) Aasdal fra Kristiansand. De tilbringer fire måneder av året i Spania. Denne ettermiddagen tropper ekteparet opp i Sjømannskirken i Albir-Villajoyosa med frisk farge i kinnene, og lette bevegelser i armer og bein.

De kommer rett fra en fjelltur til tusen meters høyde, og skal nå hjelpe til med å gjøre i stand arrangementet «Alltid på en tirsdag». Den sosiale tilstelningen trekker vanligvis hundre nordmenn.

– Å jobbe frivillig her i sjømannskirken gir oss en tilhørighet og fast rytme, forklarer Otto mens han og kona plasserer ut kaffekopper og fat på bordene.

I likhet med de første norske migrantene, som kom til Spania på 1960-tallet, kjøpte lærer-ekteparet leilighet i området som en økonomisk investering. Da de ble pensjonister, begynte de å tilbringe mer tid i Spania. Det er travle måneder. I tillegg til at de jobber frivillig i Sjømannskirken, er de med i to fjellturgrupper og to vinklubber. Otto er også med i en meditasjonsgruppe.

– Å ligge på en solstol kan vi gjøre når vi blir gamle. Nå når vi er unge pensjonister vil vi være aktive. Gå i fjellet, være sosiale og jobbe her i sjømannskirken, sier Otto.

SNAKKER DÅRLIG SPANSK
I likhet med de fleste andre eldre i området, har ekteparet Aasdal gått på flere spansk-kurs. Kontakten med spanjoler er likevel begrenset til enkel prat med de spanske naboene eller sidemannen på toget.

– Selv om vi har gått på mange spanskkurs, prater vi litt sånn håndverkerspansk, ler Otto før han går bort og hilser de første ankomne gjestene velkommen til «Alltid på en tirsdag».

Ifølge Cardozo hadde alle informantene hennes mål om å lære spansk, men likevel slet mange med å lære språket.

– Forventningene om en avslappende tilværelse lot seg ikke kombinere med pugging.

Ifølge forskeren blir konsekvensene av språkmangelen at en del unnlater å registrere seg i kommunen, omregistrere bilen, skaffe seg spansk sertifikat og å betale skatt. Videre kan eldre plutselig sitte uten rettigheter, både i den spanske og norske eldreomsorgen.

MANGE HELSEARBEIDERE
Sammen med Sjømannskirken, to skoler, eiendomsmeglere, advokater, tannleger, leger og fysioterapeuter er Centro Asistencial Noruego (CAN) en av de mange norske bedriftene i området.

På rehabiliteringssenteret eid av Bærum kommune, går sykepleier Hårek Ingebrigtsen (37) tur i den frodige hagen med to av beboerne. Han er blant 35 norsktalende ansatte på institusjonen.

– Da jeg var i 20-årene hadde jeg et friår for å lære mer spansk, og det ga mersmak, sier sykepleieren som flyttet fra Oslo til Costa Blanca for 12 år siden.

Med flere norske helseinstitusjoner i området var det ikke noe problem å få jobb. Etter noen år, traff han også kjærligheten, en spansk kvinne. Nå har de en datter på to år som går i spansk barnehage. I motsetning til de fleste nordmenn som jobber et par år i Spania før de returnerer til Norge, ser Hårek for seg å bli værende.

– Jeg føler meg integrert. Hjemme snakker min kone og jeg spansk, og i helgene er vi mye sammen med min spanske svigerfamilie.

Jenta vår legger seg også etter spanske tider rundt 21. Da legger jeg meg også. Men akkurat det er nok ikke så typisk spansk, ler sykepleieren.

SOM BARN I NORGE
Barna til alle arbeidsmigrantene i Spania, trenger skoler, og det gir arbeid også til lærer Anne Birgitte Johnson (42) fra Nittedal. Hun har jobbet på Den norske skole Costa Blanca i syv år.

Skolen har 300 elever fra grunnskole til videregående.

– Norsk media fokuserer ofte på barn som er utsatt for omsorgssvikt i Spania, men jeg har ikke inntrykk av at det er flere barn som sliter på skolen her enn i Norge, sier Johnson. Hun har jobbet like lenge som lærer i Norge som i Spania.

I likhet med Hårek Ingebrigtsen, var også Anne Birgitte nysgjerrig på spansk språk og kultur da hun først dro til Costa Blanca.

– Jeg gikk inn for å lære spansk og bli kjent med spanjoler fra dag én, men det var vanskelig. De spanjolene jeg møtte var ikke interessert i å prate med meg som kunne så dårlig spansk, sier hun.

Etter to år dro læreren hjem til Nittedal igjen, men da enda et år hadde gått fant hun ut at hun tross alt likte livet bedre i Spania.

– Jeg savnet både naturopplevelsene og livskvaliteten her nede, som i stor grad henger sammen med klimaet, sier hun.

Utenfor klasseromsvinduet er det 28 grader og solen skinner fra skyfri himmel.

Vilde Wendel Nyberg (15), som går i tiende klasse på Den norske skole Costa Blanca, gikk først på spansk skole. I fjerde klasse skiftet hun til den norske fordi den spanske ble for tøff.

– Skoledagen varte fra klokken 09–17. Da jeg kom hjem skulle jeg spise, gå på trening og så gjøre lekser. Ofte var jeg ikke ferdig før klokken var 22. Jeg fikk aldri tid til å være sammen med vennene mine. Det er en helt annen kultur, sier hun.

NORSK BOBLE
Mye på grunn av kulturforskjellen har heller ikke Vilde beholdt kontakten med de spanske vennene hun fikk de første tre årene på skolen. På den norske skolen fikk hun imidlertid en ny norsk bestevenninne, Malin Kvinge Aalen (15).

– Jeg var så utrolig sjenert første dagen, men så kom Vilde og bare sa «Hei». Jeg var veldig glad for at hun var så utadvendt for jeg tror ikke jeg hadde turt å ta kontakt med henne, sier Malin.

– Siden jeg akkurat hadde byttet skole var jeg superklar for å møte en ny venninne. Da Malin dukket opp bestemte jeg meg for at «hun vil jeg bli kjent med», sier Vilde og smiler.

Etter skolen ble Malin med Vilde hjem, og så visa versa. Siden da har de vært uatskillelige. Sammen trener de fotball, spiller brettspill og jobber som frivillige ungdomsledere i sjømannskirken. De er stort sett sammen med andre norske ungdommer, selv om alle på fotball-laget er spanske, bortsett fra dem selv.

– Vi liker dem godt, men vi er bare forskjellige og har ulike interesser på fritiden. De er kanskje litt mer gale enn oss på en måte, sier de og ler.

OK Å VÆRE HARRY
Tilbake på strandpromenaden i Albir er redaktør Terje Aspdahl straks ferdig med avisutdelingen. Som vanlig har alle samtaler i løpet av dagen vært på norsk, men han har hverken sittet på solsengen eller på pubkrakken.

– Joda, jeg og mange nordmenn med meg er kanskje ikke fullintegrert i det spanske miljøet, men det betyr ikke at vi er skikkelige folk. Om de i Norge vil kalle meg harry fordi jeg bor på Costa Blanca, så velbekomne. Da er jeg i så fall veldig fornøyd med å være harry!