Ny kirke med stor takhøyde
I Sjømannskirken i Pattaya kan alle finne et fellesskap. Bli med inn i den nye kirken.
I Sjømannskirken i Pattaya kan alle finne et fellesskap.
Bli med inn i den nye kirken.
Tekst: Erlend Bjerke Otterå/Foto: Morten Opedal. Reportasjen er hentet fra HJEM nr. 5 2019
I en rolig sidegate, bare 50 meter fra den trafikkerte hovedveien, er en svart port med norsk flagg utenfor. Innenfor porten har det allerede kommet en del folk og satt seg på stolene som står under fire grønne hagetelt.
Selv om den lille restauranten nede i gaten kan friste med eksotiske retter som pad thai og tom kha gai, er det noe annet folk har kommet hit for. De har kommet for et lite stykke Norge, langt borte. Det er nemlig tid for lørdagsgrøt i Sjømannskirken i Pattaya.
– Ja, hva kan jeg by på? Jeg har grøt, vaffel, kaffe og brus, kommer det fra en smilende mann rett innenfor porten. Harry Brun sitter med kassaapparatet foran seg og en vifte ved siden av. Det gjør det litt mer behagelig i den stekende, fuktige varmen. Den blide 77-åringen jobber som frivillig i kirken, og har ansvaret for pengene som kommer inn hver lørdag.
Harry Brun har vært frivillig i Sjømannskirken i Pattaya siden 2014.
STIRYDDEREN. Han har vært frivillig i fem år. Ikke bare er Brun ansvarlig for kassen under lørdagsgrøten, han leder også de ukentlige jungelturene sjømannskirken arrangerer. To dager i uken går han dessuten rundt i jungelen for å rydde stiene slik at man i det hele tatt kan gå tur der.
– Jeg har blant annet takket nei til en bryllupsinvitasjon i familien fordi jeg «måtte» til sjømannskirken, forteller Brun med et lurt smil.
For ham var det jungelturene og det å få møte andre nordmenn som gjorde at han først begynte å besøke kirken jevnlig for elleve år siden.
– Jeg har blitt kjent med mange her, sier han.
Harry Brun trives godt med å rydde stier i jungelen. Hans arbeid gjør at stiene kan brukes til Sjømannskirkens ukentlige jungeltur.
FRA LIBANON TIL PATTAYA. Det er nettopp det sosiale folk trekker frem når de snakker om Sjømannskirken i Pattaya. Det er langt hjem til Norge, og da betyr det mye å kunne komme til kirken, ta en kaffe og slå av en prat med andre nordmenn. Da blir ikke avstanden til hjemlandet så stor likevel. Ole Johnny Thorstensen er en av dem som kan skrive under på dette. Hver torsdag arrangerer han treff for militærveteraner i området.
– Vi treffes for en kopp kaffe og har en god samtale sammen. Vi forstår hverandre på en litt annen måte enn folk som ikke har kjennskap til det vi har vært gjennom.
Selv har han sin militære bakgrunn fra Libanon. Da han kom hjem fra krigen begynte han å jobbe i helsevesenet. Men så, sakte, men sikkert, kom ettervirkningene.
– Når du har sett og opplevd en del ting og vært i en del spenning, så får du et visst reaksjonsmønster.
64-åringen fra Drammen nevner back lash, paranoia, redsel for smell og mareritt som typiske reaksjoner. Til slutt klarte han ikke å jobbe mer. Han ble uføretrygdet. Den gangen visste ikke Thorstensen hva som var årsaken til reaksjonene. Til tross for møter med helsevesen og psykolog tenkte de aldri på at hans opplevelser fra Libanon kunne være årsaken.
Ole Johnny Thorstensen er initiativtaker til et treff for norske veteraner i området.
VETERANTREFF. Thorstensen ville prøve noe nytt. For 16 år siden flyttet han derfor til Thailand. I flere år gikk det bra. Reising og familieliv fikk tankene hans på noe annet. Men så kom hverdagen tilbake. Han møtte veggen.
– Plutselig satt jeg på motorsykkelen på vei til Libanon for å fullføre jobben. Helt til jeg kom litt lengre borti gaten begynte det å gå opp for meg at det var helt tullete.
Hendelsen ble et vendepunkt for 64-åringen. Familien tok kontakt med Sjømannskirken i Pattaya og nevnte hans bakgrunn fra Libanon. Kirken hadde kontakt med en representant fra veteranforbundet SIOPS (Skadde i internasjonale organisasjoner), og det skulle ikke mer til enn et par møter før de skjønte at det var hans opplevelser i krigen som hadde ført til reaksjonene.
I sjømannskirken fikk Thorstensen hjelpen han trengte. Han begynte som frivillig og fikk etter hvert ideen om å starte jevnlige treff for veteraner i området. Nå er han selv representant for SIOPS.
– Det viktige er at vi har et samlingssted. Noen sliter, men de fleste gjør ikke det. De fleste vil bare treffes og ha det hyggelig.
Tromsøværingen Tor Moldenæs hjelper til med å holde det ryddig i sjømannskirkens nye bibliotek.
BIBLIOTEK OG BASSENG. Ute forsyner folk seg med grøt og vafler, kaffe og brus. Opp et par trappetrinn fra uteområdet er en stor glassdør inn til kirkerommet. Sjømannsprest Ragnvald Seierstad viser stolt frem den nye kirken.
Sjømannskirken har nemlig holdt til i leide lokaler i Pattaya siden 2005. Men i juni kunne de endelig flytte inn i helt nye, egne lokaler, 100 meter fra den gamle kirken. Nå har de mer plass, større bibliotek, svømmebasseng og et eget kirkerom slik at de slipper å ha gudstjeneste ute i den stekende solen.
– Jeg føler vi har fått en ordentlig kirke, ikke bare et forsamlingssted, sier den 67 år gamle sjømannspresten.
Sjømannsprest Ragnvald Seierstad er veldig fornøyd med det nye kirkerommet. - Nå slipper vi trafikkstøyen, sier han.
Kirkerommet er lyst og luftig. Det er kanskje åtte meter opp til taket. Veggen er malt i brunt og beige. Hvis stolene settes tett i tett er det plass til 85 personer i kirken. Men glassveggen til høyre mot stuen kan åpnes opp. Da kan de få inn over 100. Seierstad forteller om behovet for en sjømannskirke i den thailandske feriebyen Pattaya.
– Det bor mange nordmenn her, og mange er her en kortere eller lenger periode. Folk liker å komme sammen og møte andre, og vi kan bety mye for folks trivsel.
Hver uke er det barneklubb i Sjømannskirken i Pattaya. Da får Metis (9) og Sun (10) et innskudd av norsk språk og kultur. Elisa (ti måneder) er ennå litt for unge og venter med foreldrene Amm og Rune Eie.
EN KIRKE FOR BARN. I et rom ved siden av kjøkkenet treffer vi Sun (10) og Metis (9). De er ofte med på barneklubben kirken arrangerer hver uke. En tallerken med vafler settes foran dem. Guttene er utålmodige. De vil helst hive innpå med en
gang, men først skal det synges for maten. Straks siste strofe av «O, du som metter liten fugl» er sunget glefser de til. De er glade i vafler.
– Hvem av dere spiser flest vafler? Sun rekker opp hånden. 16 vafler kan han konstatere at han spiser, mens Metis må innrømme at han kun klarer 12. Etter vafler, sang og bibelfortelling sier diakonal medarbeider Liv Eikenæs Royal at det er tid for bassenget.
– Jaaa! roper guttene i kor. Mens Sun og Metis plasker, svømmer og hopper fra bassengkanten, forteller pappa Rune Eie at Sjømannskirken betyr mye for familien.
– Her kan de snakke norsk og de får litt kristent innhold.
Han sitter på benken ved bassenget sammen med konen Amm og deres ti måneder gamle datter Elisa.
– Jeg vil at guttene skal lære seg norsk språk og kultur i tilfelle vi flytter til Norge, forteller nordsjøarbeideren, som flyttet til Thailand for ti år siden.
Harry Brun er godt fornøyd med dagens besøkstall.
100 GJESTER. Det sitter ikke mange mennesker igjen under parasollene nå. Harry Brun går mot inngangsdøren med kassaapparatet under armen.
– Det har gått bra i dag, vi har hatt 100 gjester, forteller kassereren.
– Får du tid til å prate med folk?
– Ja, jeg slår av en prat med mange, men det er ikke alltid tid til det. Jeg kan ikke prate for mye når det kommer flere som skal ha billetter samtidig. Men det blir alltids tid til mer sosialisering en annen dag for 77-åringen. For i Sjømannskirken i Pattaya er det alltid folk, og praten sitter løst.
Det smaker godt med grøt i Pattaya også. Her fra det nye uteområdet.
Jansila Nyvoll sørger for at folk blir mette av grøt og vafler. Selv foretrekker hun thai-mat. - Men jeg liker vafler litt, sier hun og ler.
Vil du vite mer om hva som skjer av aktiviteter ved Sjømannskirken i Pattaya? Les mer her.
*
Sjømannskirken ønsker å være til stede for nordmenn over hele verden. I denne oversikten finne du alle kirker og alle mobile tjenester.
