Trofaste langtidsbeboere har holdt liv i Sjømannskirken i Alanya gjennom urolige år, og nå er også charterturistene på vei tilbake til Tyrkia.

Denne reportasjen er hentet fra HJEM nr. 4 2018
Tekst: Solrun Dregelid/Foto: Morten Opedal

Mens bønneropene fra de mange moskeene i Alanya høres i det fjerne, strømmer nordmenn inn i en gul bygning hvor det tyrkiske og norske flagget vaier side om side i vinden. Sjømannskirken i Alanya, som i år fyller ti år, har invitert til vårbasar. Snart er alle de 175 stolene i den lille kirken opptatt.

– Basarene våre gir en indikasjon på interessen for Sjømannskirken i Alanya. Antallet besøkende i dag gjør meg optimistisk, sier sjømannsprest Steinar Tverrli, før han hilser enda en gjest velkommen.

– Men fremtiden er samtidig uforutsigbar. Konjunkturene her svinger mye mer enn andre steder hvor det er sjømannskirker. Smeller det i London eller Paris fortsetter folk å reise dit, men smeller det i Istanbul i morgen får det store og langvarige konsekvenser for oss, sier han.

Kraftig nedgang

Tyrkia seilte opp som én av nordmenns feriefavoritter tidlig på 2000-tallet. I 2013 reiste hele 400 000 nordmenn til landet. Men hyppige terroranslag, politisk ustabilitet og et mislykket militærkupp i 2016, fikk katastrofale konsekvenser for turistindustrien. Den norske charterturismen til Tyrkia falt med 90 prosent fra 2013 til 2017. Sjømannskirken i Alanya har fått merke konjunkturene. Mens kirken for fire år siden hadde over 13 000 besøkende, var tallet i overkant av 6000 i fjor. Men nå tyder mye på at turistene vender tilbake.

– Det er fint at folk tør å reise hit igjen. Både turistindustrien og Sjømannskirken i Alanya trenger det. Personlig føler jeg meg tryggere her enn i Norge. Politiet holder godt øye med turistene og har økt sikkerheten de siste årene, sier Lisbeth Mentveit (74) fra Hurdal.

Hun har vært aktiv i den norske kirken siden den åpnet i 2008, og har fått mange gode venner i kirkemiljøet.

– Hjemme er alle så travle, men her har folk tid til hverandre. Vi har det veldig sosialt og hyggelig sammen i sjømannskirken, sier hun.

En av dem er tidligere sjømann Ernst Werner Christensen (81) fra Grimstad. Han seilte på alle verdenshav i 45 år, og har besøkt de fleste sjømannskirkene i de store havnebyene.

– Tidligere var det Sjømannskirken i New Orleans som var «min» kirke, men nå er det Alanya som gjelder. Etter at kjæresten døde for to år siden, har sjømannskirken i den tyrkiske feriebyen blitt ekstra viktig for Christensen.

– Jeg er her flere ganger i uken, og det er alltid like hyggelig. Det som holder liv i meg er å være en del av fellesskapet her, sier han.

Godt kameratskap

Arvid Wick Lorentzen (72) fra Tønsberg kommer med kvikke steg bort til bordet.

– Vil dere kjøpe årer til utlodningen? spør den spreke pensjonisten med et smil.

Han har bidratt med å stelle i stand basaren, og har en finger med i det meste i kirken. Sammen med kona kjøpte han leilighet i Alanya i 2004, og de ble svært glade da Sjømannskirken etablerte seg fire år senere.

– Vi var ikke kirkegjengere i Norge, så det var først og fremst kameratskapet som trakk oss hit. Senere begynte jeg å jobbe for kirken som kirkerådsleder, og nå gir arbeidet meg både en struktur og mening i hverdagen.

– Kan jeg sette meg ned?

Per Krogstad (60) fra Stjørdal har stått og sett seg rundt etter en stol i det tettpakkede lokalet før han har kommet bort til bordet. De andre smiler og nikker, og hjelper ham å trekke ut den siste ledige stolen.

Krogstad kjøpte leilighet i feriebyen med sin samboer for fire år siden for å unnslippe kulden i Norge – og gikten som ble verre av den.

– Tyrkia er både vakkert og billig, og så er tyrkerne trivelige folk. Ikke minst har vi sjømannskirken, sier Krogstad og tar en bit av karbonadesmørbrødet.

Syke- og hjemmebesøk

– Det er godt å se at så mange setter pris på oss, og støtter oss, sier Gaassand som er den i staben med lengst fartstid i kirken – seks år.

Hun har, også i nedgangstidene, vært med å opprettholde tilbudet til brukergruppen. Kirken har som mål å være et sosialt, kulturelt og kirkelig møtested, med faste åpningstider i ukedagene. Hver lørdag er det grøt, og hver søndag gudstjeneste. Onsdagskveldene er det alltid et arrangement, og jevnlig inviterer sjømannskirken til fellesskapsturer til historiske destinasjoner.

Men det er ikke alle som kan komme til kirken. Etter en ringerunde til de tre nærliggende sykehusene får sjømannsprest Steinar Tverrli vite at tre nordmenn er innlagt – og at de ønsker besøk av kirken.

– I Tyrkia kan språkbarrierene være høye og kulturen oppleves fremmed. At vi fra Sjømannskirken dukker opp ved sykeleiet gir mange nordmenn en trygghetsfølelse, sier Tverrli, mens han manøvrerer bilen elegant gjennom den tilsynelatende anarkistiske trafikken hvor biler støtt og stadig kjører ved siden av hverandre i én fil.

– Det er viktig å tenke som en tyrker i trafikken. Det er faktisk litt deilig å kjøre her for jeg kan gjøre akkurat som jeg vil, sier han på
sindig bodødialekt.

Ferden går gjennom byens hovedgate, forbi statuen av Tyrkias grunnlegger Atatürk, før han ankommer sykehuset hvor Nina Merete Okstad (67) fra Selbu ligger med ødelagt kne.

– Nei, kjære vene! Du verden, det her er helt fantastisk! utbryter trønderen når sjømannspresten kommer inn på rommet hennes og fisker opp en boks med vafler og jordbærsyltetøy fra sekken. Kanskje det er vaflene som setter i gang praten, for i neste øyeblikk kommer Okstad med et hjertesukk til presten.

– Da vi kjøpte leiligheten vår i 2012, hadde vi håpet at det skulle bli et familiested. Selv om vi føler oss helt trygge her nede, tar ikke våre barn med barnebarn sjansen på å komme ned. Det synes vi er veldig trist, men livet blir jo ikke alltid som man tenker, sier hun.

Mer enn en kirke

Tilbake i sjømannskirken et par timer senere, møter Steinar Tverrli en annen kvinne som også har erfart at livet tok en annen retning enn hun tenkte. Alvhild Bjørnstad (76) fra Tønsberg har kommet innom for å ta en kaffe med vertskap Møyfrid Gaassand. Sjømannskirken fikk en helt spesiell plass i hennes liv etter at mannen omkom for to år siden.

Ekteparet var på vei hjem fra en gudstjeneste i sjømannskirken, da tragedien inntraff. På vei over gaten kom en bil i rasende fart. Ektemannen nådde aldri over til fortauet på den andre siden. Han ble drept momentant.

– Det var en grusom og uvirkelig opplevelse, forklarer Bjørnstad.

Hun ble innlagt på sykehus med sjokkskader. Kort tid etter kom Møyfrid Gaassand og den forrige sjømannspresten på besøk.

– Jeg orket ikke snakke, men det var ubeskrivelig godt at de to var der.

Hun bodde hos Gaassand til datteren kom med første fly et par dager senere.

– Det var en stor trygghet at Møyfrid tok vare på meg. Hadde det ikke vært en sjømannskirke her nede da jeg opplevde dette, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort, sier hun.

Ønsker du å vite mer om Sjømannskirken i Alanya? Abonnér på nyhetsbrevet og følg kirken på Facebook.