En helt ny hverdag

De har bodd i USA i syv år. En mandag i mars ble hverdagen snudd på hodet for familien Aas.

Tekst: Erlend Otterå/Foto: Morten Opedal. Reportasjen er hentet fra HJEM nr. 3 2020.

Det er tidlig morgen i Lake Forest utenfor Los Angeles. Her, i et typisk amerikansk nabolag med store murhus og palmetrær på begge sider av veien, bor familien Aas fra Norge.

– Vi har fått ordre om å holde oss hjemme, sier Nina Aas (40).

Hun og mannen Torgrim (40) sitter foran skjermen og videosamtaler med HJEM. Torgrim skal snart i et nytt videomøte med kolleger i oljeserviceselskapet TechnipFMC. De to sønnene, Thomas (9) og Andreas (11), skal også i videomøte. Med skolen. Det har blitt en helt ny hverdag for familien Aas. I midten av mars kom beskjeden om at California skulle stenges ned på grunn av koronapandemien.

– Det var et sjokk, for det kom så veldig brått på, sier Nina.

Skolen er stengt resten av skoleåret, så guttene har undervisning hjemmefra. Nina, som jobber i et begravelsesbyrå, fikk plutselig lite å gjøre på jobb fordi det ikke lenger ble lov med vanlige begravelsesseremonier. Det, og at barna trenger hjelp med hjemmeundervisning, gjorde at hun fikk innvilget ulønnet fri. Butikker og restauranter har også stengt. Myndighetene ga beskjed om at det ikke var lov å oppholde seg utendørs utenom nødvendige ærend, som å handle mat og medisiner, eller så lenge man var i sitt nærområde.

– Vi føler vi sitter litt fast her borte. For første gang kjenner vi på at det ikke er mulig å reise hjem til Norge på en dags varsel, sier Torgrim.

OPPUSSING OG BØNNESVAR. Familien flyttet til USA i 2013. At de skulle ende opp med å bo i utlandet ville de aldri trodd for noen år siden. Nina, som opprinnelig er fra Ulsteinvik, og Torgrim fra Fræna, hadde etablert seg i Asker. Men en dag fikk Torgrim tilbud om en jobb i Houston i Texas.

– Vi hadde aldri drømt om å flytte til utlandet, så da jeg kom hjem og fortalte det til min kone …

– … så sa hun nei, avbryter Nina med et smil.

– Og så sa jeg: Vi er vel ikke så eventyrlystne vi vel? Kan vi ikke pusse opp badet i stedet? forteller Nina.

Torgrim var enig, og dermed ble det oppussing i stedet.

– Men vi endte opp med å reise likevel, forteller Torgrim, mens begge ler.

Nina var hele tiden klar på at å reise til andre siden av jordkloden, med to små barn, ble for mye. Likevel ba hun om permisjon fra jobben som fysioterapeut. Da hun først fikk nei var beslutningen i utgangspunktet enkel: De skulle ikke reise. Men ekteparet hadde mange samtaler for å finne ut om det var noe de virkelig ville. Når store avgjørelser skal tas går de dessuten alltid sammen og ber til Gud, noe de gjorde hyppig i denne perioden.

Det skjedde flere ting som gjorde at de skiftet mening. Først kom Ninas sjef tilbake og sa at hun hadde rett på permisjon likevel. I tillegg ble de oppmuntret til å reise av noen venner som hadde familie i Houston, og som snakket varmt om livet i statene. I denne perioden fikk også Nina og eldstemann Andreas påvist cøliaki. Med helseeffekten et varmere klima ville ha, ble Houston mer og mer fristende.

– Vi opplevde det som et bønnesvar, forteller Torgrim.

NESTE STOPP: LA. I Houston var det et stort norsk miljø, og for mange av dem var sjømannskirken en viktig møteplass. For familien Aas var det derfor naturlig å oppsøke kirken.

– Det hjalp på tryggheten i starten, sier Nina.

Hun forklarer at det kjentes godt og trygt å komme til en kirke der hun fikk møte andre nordmenn i samme situasjon som dem. Etter fire år i Houston fikk Torgrim nok en gang tilbud om omplassering på jobben, og familien flyttet til Lake Forest.

I Lake Forest begynte de å gå i en lokal kirke, fem minutter unna.

– Vi bodde her et år før vi bestemte oss for å dra tilbake til sjømannskirken fordi vi savnet det norske fellesskapet, forteller Torgrim.

– Det er tilbake til den tryggheten igjen. Det er godt å komme sammen og snakke norsk, for en blir sliten av å snakke engelsk hele tiden, sier Nina.

Nå veksler de mellom den lokale kirken og Sjømannskirken i San Pedro, som ligger en times kjøretur unna. For Nina og Torgrim er det viktig at barna både får en kristen oppvekst, og lærer norske tradisjoner og får snakket med andre norske barn.

Det er godt å komme sammen og snakke norsk, for en blir sliten av å snakke engelsk hele tiden.Nina Aas

Men de siste ukene har ikke familien kunnet dra til sjømannskirken. Den, som alt annet, har vært lukket på grunn av pandemien. Men de har fulgt med på gudstjenestene som sjømannskirken strømmet på Facebook.

– Det har vært veldig fint. Vi gleder oss til restriksjonene er over og sjømannskirken åpner dørene igjen, sier Nina.

100 PROSENT FAMILIELIV. Selv om USA er blant landene som er hardest rammet av koronautbruddet, forteller ekteparet at relativt få har blitt smittet i Lake Forest-området.

– Men to av oss har astma, så vi har vært ekstra forsiktige, forteller Nina.

Det har også vært forholdsvis lite smitte der foreldrene bor, i Møre og Romsdal og i Trøndelag. Dermed har de sluppet å være altfor bekymret for familien hjemme i Norge. Alt i alt har den nye hverdagen så langt gått greit.

– Vi har god plass, har to jevnaldrende barn som leker godt sammen, og vi har hatt mer familietid, sier Torgrim.

De har spilt brettspill og lekt med Lego, luket ugress i hagen, bakt brød og ryddet i garasjen. Og gått turer i nærområdet, hvor de har lov å oppholde seg.

• Les om barnas supersøndag - månedens store høydepunkt i Sjømannskirken i Los Angeles.

– Vi har fått gjort mye vi ellers ikke hadde prioritert. På en måte har det vært teambuilding for familien, sier han.

Barna har ikke hatt fritidsaktiviteter på samme måte. Men både Andreas som spiller trommer og Thomas som spiller piano har fått digital musikkundervisning. Til og med svømmeundervisningen har foregått via skjerm, med teknikktrening på gressplenen i hagen.

– Selvsagt har vi ikke hatt det sosiale som vi hadde før. Det har vært hundre prosent familieliv. Men vi har vært flinke til å finne på aktiviteter, og har heldigvis ikke gått hverandre på nervene, sier Torgrim Aas

• Sulten på mer lesestoff? I arkivet vårt finner du mange spennende reportasjer.