Sjømannspresten ble familiens forlengede arm

«Sjømannspresten ble familiens forlengede arm»

- Kari Hilde French

– Det verst tenkelige!

Det hadde gått fire år siden Kari Hilde French hadde sett sin sønn inn i øynene og gitt ham en klem. Da hun endelig dro for å besøke ham i Kongo, var det sammen med sjømannsprest, Knut Lyngseth.

– Sjømannskirken og Knut har betydd svært mye både for sønnen min og familien gjennom åtte enormt vanskelige år, sier Kari Hilde.

Kunne ikke være der
Når krisen rammer våre barn og barnebarn vil vi helst være i deres nærhet. Slik er ikke alltid livet. Kari Hilde opplevde å være 4 500 mil i luftlinje unna da sønnen hennes Joshua French og kameraten Tjostolv Moland, havnet i en fengselscelle i Kongo – siktet for spionasje og drap.

Rystende livskrise
Sønnen, som hun 27 år tidligere hadde sett i øynene da han var nyfødt og tenkt – ikke bare elsker jeg denne gutten, jeg liker han også, opplevde en rystende livskrise uten at hun kunne være til stede.

– Det var et enormt sjokk og helt uvirkelig! Plutselig satt Joshua i et fengsel i en by jeg knapt hadde hørt navnet på. Å ikke kunne være der fysisk for sønnen min i en slik situasjon var utrolig vanskelig.

Sjømannspresten – en viktig støtte

Det skulle gå hele fire år før Kari Hilde fikk se sønnen igjen. Joshua var redd for de nærmeste sin sikkerhet og ønsket ikke at de skulle komme til Kongo. I mellomtiden ble sjømannsprest Knut en viktig støtte, både for familien hjemme i Norge og for fangene i Kongo.

– Når vi i familien selv ikke kunne være der, var sjømannspresten vår forlengede arm. Det var både en trøst og trygghet å vite at Knut jevnlig besøkte de to nordmennene i fengslene de satt i. For dem ble han en god samtalepartner og sjelesørger. Ettersom prester har taushetsplikt kunne de prate fritt uten å bekymre seg for at det de sa havnet i mediene, sier Kari Hilde.

Hun peker også på at det betydde mye for de to fangene at de kunne snakke sitt eget morsmål med en fra samme kulturbakgrunn.

Rotter og muggsopp

Det var vanskelige soningsforhold for de norske fangene i Kisangani, Kongo. Veggene var svarte av muggsopp og skitt. Taket lakk når det regnet og det var verken vann eller toalett på cellen. Det krydde av mygg og insekter, og om kvelden fikk fangene besøk av rotter, skriver Kari Hilde i boken «Dødsdømt i Kongo - Kampen for friheten».

– Dagene for Joshua og kameraten Tjostolv Moland var ensformige, selv om de forsøkte å fylle dem med meningsfulle aktiviteter. Det var derfor kjærkomment å få besøk av Knut som tok med mat, klær, sko, medisiner, lesestoff og hilsener fra familie, venner og mange andre som støttet de to.

Første tur til Kongo

I juli 2013 reiste Kari Hilde til Kongo. De to norske fangene satt da i et militærfengsel i hovedstaden Kinshasa. Det hadde gått fire år siden hun hadde sett sønnen inn i øynene, gitt ham en klem og pratet med ham ansikt til ansikt. Den første turen til Kongo var sammen med sjømannspresten. De var sammen nesten hele tiden denne turen.

– Knut fulgte meg på alle mine møter med myndighetspersoner i Kinshasa. Det var godt for jeg hadde aldri vært i Kongo før. Knut kjente landet, byen og systemet i fengselet.

Godt å omfavne ham igjen

Så kom dagen da hun skulle se sønnen sin igjen for første gang på fire år.

– Det var tøft å se Joshua og Tjostolv i de turkise og gule skjortene de gikk med i fengselet. Det markerte dem som fanger. Jeg husker ikke hva de første ordene var, men jeg husker at det var så godt å omfavne ham igjen. På en måte var det som om jeg hadde sett Joshua dagen i forveien, men på den annen side så jeg at han så mye eldre ut.

Da Tjostolv Moland, som sonet sammen med Joshua, tok sitt liv på sensommeren 2013 ble livet for Joshua mye vanskeligere. Han var nå også den eneste hvite fangen i fengselet. I tillegg ble han av kongolesiske myndigheter siktet, og deretter dømt for å ha drept kameraten. Da var besøkene fra sjømannspresten spesielt kjærkomne.

– Knut hadde allerede fulgt begge gjennom svært vanskelig forhold i flere år og kjente dem godt. I det lå det en hvile, trøst og støtte.

Kari Hilde ble boende i Kongo fra julen 2013. Selv om hun daglig besøkte sønnen i fengsel var sjømannspresten fortsatt en støtte for dem begge.

– Det var godt for Joshua å kunne samtale med en person utenfor familiekretsen, en person som var blitt en venn og som han kunne stole på. Mange mennesker kom og gikk gjennom fengselsårene. Knut var den eneste stabile personen gjennom åtte tunge og lange år.

I dag er Joshua French en fri mann i Norge. Han ble løslatt i Kongo den 16.mai 2017 og kom til Norge på grunnlovsdagen.