Volda-jenter med strikkedilla

Reportasjen en hentet fra HJEM nr. 5/20.

I Dravlausbygda like utenfor Volda er engasjementet for Sjømannskirken stort. Og ungt. Til tross for kraftig nedgang i antall foreninger de siste 40 årene, er det noen som knekker koden og ikke bare består, men også rekrutterer.

–Det er verdifullt å samles som sjømannskirkeforening fordi det er like viktig nå som før å spre historiene om hva Sjømannskirken betyr for folk ute i verden, sier foreningsleder Solveig Løvik (60).

Dravlaus sjømannskirkeforening ble etablert i 1915. Løvik har vært leder i foreningen i om lag ti år, og har vært med i 26 år.

–Da vi flyttet hit, var det helt naturlig for meg å bli med i bygdas eneste sjømannskirkeforening. Da flere medlemmer etter hvert ble eldre og ga seg, spurte jeg venninner om de ville være med, forteller Løvik.

Nå har ikke bare damene i bygda, men også døtrene deres med venninner, blitt med i foreningen, som følge av Løvik sin frimodighet.

–De unge jentene liker jo så godt å strikke, så da var det jo bare å spørre dem om de ville være med, forklarer Løvik med den største selvfølgelighet.

Ideen om en juniorforening ble født rundt juletider i fjor.

–Skolevenninnene hadde gitt garn til hverandre i julegave. Da tenkte jeg med en gang at det hadde vært så utrolig gøy å få dem med. «Dere skulle begynt i forening!» sa jeg, og det var de helt enige i, forteller Løvik.

I februar ble det foreningsmøte med de vante elleve, pluss ti unge jenter i 5.-7. klasse. På grunn av pandemien ble neste ordinære foreningsmøte utenom basaren i mars først i september, men Løvik håper de klarer å holde engasjementet oppe.

–Det er mye som skjer og mange aktiviteter i dagliglivene til jentene, men det er mye positiv energi hos dem og vi alle håper de kan prioritere å komme på foreningssamlingene våre, sier hun.

Strikketøyposer til alle

Det er foreningsmøte på den lokale skolen der de treffes om lag annenhver måned. En etter en kommer de unge jentene sprettende inn døren med fargesprakende strikketøyposer under armen. Foreningslederen har sine triks for å gjøre stas på de nye medlemmene.

–Vi laget til lotteri og de fikk trekke hver sin pose i gevinst, det syns de var veldig kjekt, forteller Løvik.

En kombinasjon av strikkebasillen og det gode fellesskapet i foreningen ser ut til å være det som engasjerer de unge jentene.

–Forening er koselig. Vi kan bare sitte og prate, og så er det kjekt å vise hverandre ting vi lager, og at vi samarbeider og hjelper hverandre, sier jentene.

–Jeg synes det er gøy at også barn kan være med i foreningen, og det er kjekt å få være sammen med mødrene våre, sier Elise Aksnes (11).

Innimellom diskusjoner om rette og vrange masker forteller de at de også synes det er fint å lage ting som skal bli solgt, og samle inn penger til en god sak.

–Vi vet litt om hva Sjømannskirken driver med, at de hjelper folk i utlandet, for det har Solveig fortalt om. Og så har vi sett på bilder av forskjellige kirker, sier Sigrid Sætre (11).

Lav terskel og konkrete prosjekter

Foreningsleder Løvik har selv vært utstasjonert, som husmorassistent i Rotterdam på midten av 1980-tallet. Der traff hun ektemannen Frode, som jobbet som kirkens vaktmester. Sammen dro de videre til Sjømannskirken i San Pedro i 1988 og var der i tre år.

Hennes sjømannskirke-engasjement kombinert med en evne til å skape hygge og lav terskel for nye, har resultert i at elleve damer mellom 40 og 60 år har blitt bærebjelken i foreningen i Dravlausbygda.

–Vi prøver å legge til rette for en så lav terskel som mulig for å bli med, ellers kan det bli utfordrende å opprettholde foreningen, forteller Løvik.

Hver gang de møtes gir de 50 kroner hver til Sjømannskirkens arbeid, og en gang i året er det basar, der inntektene går til et konkret prosjekt ved en sjømannskirke. To år på rad har de sendt 15 000 kroner til Sjømannskirken i Pattaya. Dette har fullfinansiert nye salmebøker og tilhørende stativer.

­–Det er kjekt å være med i en kvinneforening som handler om misjon og det å bidra til noe som handler om mer enn bare meg og mitt, sier foreningsmedlem Runhild Aksnes.

Drømmer om foreningstur

Foreningskvinnene synes det er en god vitamininnsprøyting for videre engasjement når de får høre mer om hva de faktisk bidrar til.

–Å få besøk fra ansatte som forteller levende historier fra hverdagen ute er kjempeviktig og motiverende. Da blir det mer konkret, og engasjementet og forståelsen kan vokse både hos store og små. Ved forrige besøk kom ambulerende sjømannsprest Steinar Rishaug, og de unge satt stille som lys og hørte om arbeidet i Asia, forteller Løvik.

Den ivrige foreningslederen drømmer også om at de skal kunne komme enda tettere på arbeidet, og få oppleve sjømannskirker med egne øyne.

–Nå begynner damene her å få store barn og står dermed friere, så vi håper veldig på å få til en Europa-tur der vi besøker flere sjømannskirker og lærer enda mer om hva vi bidrar til.